Hvorfor ikke medisiner ? (NHD)

[Gjest skjønner ikke]

Jeg er en jente på 21 som sliter veldig psykisk. Dvs.: Jeg fungerer ikke i det hele tatt! Sitter bare hjemme, klarer ikke følge opp studiene, isolerer meg, har angst, er deprimert og tenker kun på å dø. Slik har det vært i tre år. Dette er ikke noe liv.

Spørsmål: Jeg er ikke satt på medisiner. Går til psykiater. Har inntrykk av at de fleste som skriver inn her går på både det ene og det andre. Ser du (NHD) noen forklaring på at min psykiater ikke setter meg på noen form for medisinering ?

Takk for svar!

[Gjest Saigon]

Medisiner er ingen kur. Det er samtale som gjør at man blir frisk. Medisiner kan derimot være med på å lindre psykisk smerte for en stund, men det er ingen varig løsning. Før eller siden er man nødt til å lære seg å takle livet uten medisiner.

Selv har jeg erfart at det beste er å gå i samtaleterapi uten bruk av medisiner.

[bugge -jenta]

Hei!

Har du sagt rett ut til din psykiater at du kunne ønske å begynne på medisiner?

Personlig synes jeg det burde prøves ut, og da høres det ut som et SSRI kan være tingen, kanskje cipralex. Hvis du har bipolar diagnose eller noe annet enn en blandet angst- og depresjonslidelse vil psykiateren din kunne vite hvilke eventuelt andre medisiner som passer.

Du har ikke mye å tape på å prøve dette, og jeg ville gått for det. Kanskje får du et helt annet liv med både medisiner og samtaleterapi.

Snakk med psykiateren din igjen. Vennlig hilsen Bugge som ønsker deg et mindre trist og angstfylt liv i året som kommer.

[Gjest erkka]

Medisiner er ingen kur. Det er samtale som gjør at man blir frisk. Medisiner kan derimot være med på å lindre psykisk smerte for en stund, men det er ingen varig løsning. Før eller siden er man nødt til å lære seg å takle livet uten medisiner.

Selv har jeg erfart at det beste er å gå i samtaleterapi uten bruk av medisiner.

hallo... det er vel ikke sånn for alle. For meg var medisiner løsning og kun det. Gikk til samtaler i et år og det gikk bare til helvete! Noen har biologiske depresjoner/problemer og da er det medisiner som må til.

[Gjest errka]

gikk til psykiater jeg og, i ett års tid. fikk ingen medisiner. Han skjønte vel aldri hva som virkelig var galt med meg og hvordan jeg hadde det. Var vel ikke flink nok til å formulere meg, svarte "bra" for klarte ikke si alt med en gang uten nærmere utspørring..

eller at min lidelse ikke er så lett å se når du er yngre... Gikk seriøst til helvete. Redning ble da jeg klikka helt og ble lagt inn og medisinert... takk for det. Nå har jeg endelig et bra liv:-)

[Gjest radiocure]

hallo... det er vel ikke sånn for alle. For meg var medisiner løsning og kun det. Gikk til samtaler i et år og det gikk bare til helvete! Noen har biologiske depresjoner/problemer og da er det medisiner som må til.

Jeg har forsøkt de fleste medisinene mot psykiske plager, men de har ikke hjulpet mye, har vel heller opplevd at problemene har blitt pakket inn. Så for min del er det samtaleterapi som har gitt effekt. Men, det kan være kostbart, og ofte er det lange ventelister for å komme til behandling hos en psykolog eller en psykiater. For mange blir da medisiner en god løsning i vanskelige perioder.

Det er stor uenighet blant profesjonelle behandlere rundt spørsmålet medisiner kontra samtaleterapi. Mange er restriktive med å medisinere pasienter, mens andre igjen er mer positivt innstillt til psykofarmaka.

Ergo er det opp til den enkelte pasient og terapaut å komme frem til den mest hensiktmessige behandlingen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kaller jeg en klar feilbehandling. Jeg ville gått til sak om dette hadde angått min sønn eller datter.

Det kan være meget klokt å vente med medisiner når unge mennesker kommer med førstegangs ansgt og/eller mild depresjon.

Uansett valg av behandling, skal effekten evalueres. Om ingen bedring inntrer etter 3-4 måneder, er det på tide å endre behandlingen. Å la noen motta samme behandling i 3 år uten effekt, er grov feilbehandling.

Jeg er redd du ikke kan få det du trenger hos denne psykiateren.

Kan fastlegen skaffe deg en ny?

[Gjest bry]

Dette kaller jeg en klar feilbehandling. Jeg ville gått til sak om dette hadde angått min sønn eller datter.

Det kan være meget klokt å vente med medisiner når unge mennesker kommer med førstegangs ansgt og/eller mild depresjon.

Uansett valg av behandling, skal effekten evalueres. Om ingen bedring inntrer etter 3-4 måneder, er det på tide å endre behandlingen. Å la noen motta samme behandling i 3 år uten effekt, er grov feilbehandling.

Jeg er redd du ikke kan få det du trenger hos denne psykiateren.

Kan fastlegen skaffe deg en ny?

Gode psykiatere vokser ikke på trær,bare som det er sakt.

Denne jenta trenger hjelp ja,vil hun noengang få det,og legene er de til å stole på...

For et system.....

Ønsker deg lykke til kjære jente,håper du får hjelpen du har rett på.

Stå på,stå på for deg selv,vær sterk,ingen andre gjør det for deg.....

Men du kan si til legen din at du vil ha hjemmebesøk av psyk.sykepleier,det har du rett på.Det ken gjøre veien lettere når du har en hånd å holde i....C",)

[Gjest jeg undertegner ikke]

Det er ikke alltid det er så lett å vite hva som er rett i et sånt tilfelle. Er det medisiner, eller er det rett og slett en behandler som tar deg på alvor hvor du kan får ordentlig samtaleterapi?

Jeg går selv på medisiner og det hjalp meg antar jeg, men jeg er ikke fornøyd med at jeg begynte på medisiner. Jeg kunne heller ønske at det funket bedre i samtaleterapi. Men det er dessverre ikke alltid sånn det er

Jeg ber deg bare tenke deg nøye om før du begynner på medisiner.

Medisinene gjorde at jeg la på meg 20 kg og fikk vann i kroppen. Jeg ble apatisk og en del av følelsene forsvant. En del av tiltakslysten forsvant også.

Så det er nok ikke bare positivt å begynne på medisiner.

Jeg snakker bare av egen erfaring.

Hadde jeg visst det jeg visste i dag så hadde jeg nok tenkt meg to ganger om.

[Gjest bry]

Enig men"jeg undertegner ikke".

Tenkt deg om før du begynner på medisiner,det løser ikke alt,gir deg ikke et nytt og bedre liv.

For noen kan det hjelpe ja,men en varig løsning er det neppe,du utsetter bare problemene,skyver dem fremover,ergo blir fremtiden forutsigbar,ikke bedre enn i dag iallefall.

Kanskje det er dette terapeuten din/legen vil skåne deg for.

Da må det vel være et bedre alternativ for deg å bli innlagt på en seriøs plass,å få skikkelig hjelp...f.eks modum bad.

Hvorfor alltid ty til piller?

Da er det de som hjelper.......hvis de i beste fall hjelper,ikke behandlerene.

Neida,de slipper lett unna de,med å dope folk ned.

Snakker utifra mitt ståsted og mine erfaringer.

Lykke til uansett,og stå på,ikke gi opp,du er verdifull.

Derfor gi deg selv denne gaven:Jobb med deg selv...C",)

[Gjest skjønner ikke]

Dette kaller jeg en klar feilbehandling. Jeg ville gått til sak om dette hadde angått min sønn eller datter.

Det kan være meget klokt å vente med medisiner når unge mennesker kommer med førstegangs ansgt og/eller mild depresjon.

Uansett valg av behandling, skal effekten evalueres. Om ingen bedring inntrer etter 3-4 måneder, er det på tide å endre behandlingen. Å la noen motta samme behandling i 3 år uten effekt, er grov feilbehandling.

Jeg er redd du ikke kan få det du trenger hos denne psykiateren.

Kan fastlegen skaffe deg en ny?

Takk for svar!

Psykiateren jeg går til virker jo ok...hyggelig og sånn. Kan det ikke være at han har en god grunn for ikke å sette meg på medisiner? Jeg har ikke noe stort ønske om å gå på medisiner akkurat, bare undrer meg litt over at det ikke er noe tema i "behandlingen".. For det er jo selvsagt dumt hvis medisiner hadde hjulpet meg.. Jeg blir i hvert fall bare dårligere og dårligere.

[Gjest skjønner ikke]

Hei!

Har du sagt rett ut til din psykiater at du kunne ønske å begynne på medisiner?

Personlig synes jeg det burde prøves ut, og da høres det ut som et SSRI kan være tingen, kanskje cipralex. Hvis du har bipolar diagnose eller noe annet enn en blandet angst- og depresjonslidelse vil psykiateren din kunne vite hvilke eventuelt andre medisiner som passer.

Du har ikke mye å tape på å prøve dette, og jeg ville gått for det. Kanskje får du et helt annet liv med både medisiner og samtaleterapi.

Snakk med psykiateren din igjen. Vennlig hilsen Bugge som ønsker deg et mindre trist og angstfylt liv i året som kommer.

Tusen takk for svaret og lykke-ønsker:) Nei, jeg har aldri nevnt medisiner for psykiateren - det eneste er at jeg har inntrykk av at han er litt skeptisk til sovemedisiner, valium og den slags..Kanskje han generelt er skeptisk ti medisiner..

[Gjest skjønner ikke]

Gode psykiatere vokser ikke på trær,bare som det er sakt.

Denne jenta trenger hjelp ja,vil hun noengang få det,og legene er de til å stole på...

For et system.....

Ønsker deg lykke til kjære jente,håper du får hjelpen du har rett på.

Stå på,stå på for deg selv,vær sterk,ingen andre gjør det for deg.....

Men du kan si til legen din at du vil ha hjemmebesøk av psyk.sykepleier,det har du rett på.Det ken gjøre veien lettere når du har en hånd å holde i....C",)

Hei og takk for at du svarte:) Besøk av psykiatrisk sykepleier - får du det selv? Vet du om "hvem som helst" kan få en slik ordning?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar!

Psykiateren jeg går til virker jo ok...hyggelig og sånn. Kan det ikke være at han har en god grunn for ikke å sette meg på medisiner? Jeg har ikke noe stort ønske om å gå på medisiner akkurat, bare undrer meg litt over at det ikke er noe tema i "behandlingen".. For det er jo selvsagt dumt hvis medisiner hadde hjulpet meg.. Jeg blir i hvert fall bare dårligere og dårligere.

Det finnes en del "pratepsykiatere". For dem er dette mer et livssyn enn et fag. Jeg antar han er privatpraktiserende.

Nei, det er ingen faglig god grunn til å la være å medisinere deg. Når du etter tre års psykoterapi fortsatt bare blir dårligere og stadig er suicidal, er dette grov feilbehandling.

[bugge -jenta]

Tusen takk for svaret og lykke-ønsker:) Nei, jeg har aldri nevnt medisiner for psykiateren - det eneste er at jeg har inntrykk av at han er litt skeptisk til sovemedisiner, valium og den slags..Kanskje han generelt er skeptisk ti medisiner..

Hei igjen!

Da synes jeg du absolutt skal nevne at du ønsker å prøve medisiner. Jeg har selv prøvd ut mange typer sammen med psykiateren min over flere år. Det er ikke et enten eller, vi har både samtaleterapi og medisiner. I perioder uten medisiner går det treigt med terapien. Så lenge du har en psykiater som passer på og kjenner deg godt, vil han forstå når du blir for avflatet eller det er feil medisin for deg.

Riktig medisinering kan drive en terapi fremover. Feilmedisinering er selvsagt ikke godt for noen, men den er heldig den som har tett oppfølging i så måte.

Min psykiater skriver meget sjelden ut valium, vival, stesolid. Av den type angstdempende velger han sobril/alopam. Men ofte er det nok med et SSRI, som både virker mot angst og depresjon.

Husk å lytte til kroppen din hvis du begynner på en medisin. Mange trenger lenger tid på opptrappingen enn det som er vanlig for folk flest. Det er også svært mange som har god nytte av sobril i de første ukene. Angsten og depresjonen kan bli forbigående litt verre (av og til.) Men bare det å vite at dette kan skje tar brodden vekk en del. Dette skjer dog ikke alle. Noen merker ikke stort til bivirkninger. Litt mer søvnig, søvnforstyrret, kvalm var mine bivirkninger når jeg begynte på cipralex.

(Personlig ville jeg unngått efexor. Ikke fordi det ikke er en utmerket medisin for mange, men siden en del opplever flere ubehageligheter med denne medisinen, trenger den jo ikke være førstevalg. Seroxat kan også være tøff for enkelte.) Men der er fontex, cipramil, cipralex, zoloft og flere...Legen din vet jo din diagnose eller plager.

Er han i mot at du skal begynne på medisiner, er jeg ganske så enig med NHD. Da blir det en feilbehandling siden terapi uten medisinering opplagt ikke er nok.

Igjen lykke til. (Også primærleger kan skrive ut medisiner til deg i en eventuell overgangsfase mellom behandlere.)

Godt nytt år fra

[Gjest skjønner ikke]

Hei igjen!

Da synes jeg du absolutt skal nevne at du ønsker å prøve medisiner. Jeg har selv prøvd ut mange typer sammen med psykiateren min over flere år. Det er ikke et enten eller, vi har både samtaleterapi og medisiner. I perioder uten medisiner går det treigt med terapien. Så lenge du har en psykiater som passer på og kjenner deg godt, vil han forstå når du blir for avflatet eller det er feil medisin for deg.

Riktig medisinering kan drive en terapi fremover. Feilmedisinering er selvsagt ikke godt for noen, men den er heldig den som har tett oppfølging i så måte.

Min psykiater skriver meget sjelden ut valium, vival, stesolid. Av den type angstdempende velger han sobril/alopam. Men ofte er det nok med et SSRI, som både virker mot angst og depresjon.

Husk å lytte til kroppen din hvis du begynner på en medisin. Mange trenger lenger tid på opptrappingen enn det som er vanlig for folk flest. Det er også svært mange som har god nytte av sobril i de første ukene. Angsten og depresjonen kan bli forbigående litt verre (av og til.) Men bare det å vite at dette kan skje tar brodden vekk en del. Dette skjer dog ikke alle. Noen merker ikke stort til bivirkninger. Litt mer søvnig, søvnforstyrret, kvalm var mine bivirkninger når jeg begynte på cipralex.

(Personlig ville jeg unngått efexor. Ikke fordi det ikke er en utmerket medisin for mange, men siden en del opplever flere ubehageligheter med denne medisinen, trenger den jo ikke være førstevalg. Seroxat kan også være tøff for enkelte.) Men der er fontex, cipramil, cipralex, zoloft og flere...Legen din vet jo din diagnose eller plager.

Er han i mot at du skal begynne på medisiner, er jeg ganske så enig med NHD. Da blir det en feilbehandling siden terapi uten medisinering opplagt ikke er nok.

Igjen lykke til. (Også primærleger kan skrive ut medisiner til deg i en eventuell overgangsfase mellom behandlere.)

Godt nytt år fra

Egentlig så er jeg litt skeptisk til å begynne på medisiner. Tviler vel på at ting blir stort bedre av det. Tror vel ikke noe kan hjelpe meg i grunnen:( Jeg kommer aldri til å få det noe bedre tror jeg. Men jeg kan jo kanskje nevne det for psykiateren i alle fall, spørre hva han tenker rundt ssri.. For jeg må si jeg synes det er merkelig at han tilsynelatende ikke mener jeg burde gå på medisiner...så jeg er nysgjerrig på å høre hans begrunnelse. Får sjelden timer også. Menmen.

Takk igjen for langt svar:) Godt nytt år til deg også!

[Gjest skjønner ikke]

Det finnes en del "pratepsykiatere". For dem er dette mer et livssyn enn et fag. Jeg antar han er privatpraktiserende.

Nei, det er ingen faglig god grunn til å la være å medisinere deg. Når du etter tre års psykoterapi fortsatt bare blir dårligere og stadig er suicidal, er dette grov feilbehandling.

Nei, det er en en psykiater i det offentlige. Har du noen formening om hvilken type medisin jeg burde prøve? Men jeg tror vel ikke noen medisin kan gi meg lyst til å leve.

Takk for svaret:)

[bugge -jenta]

Egentlig så er jeg litt skeptisk til å begynne på medisiner. Tviler vel på at ting blir stort bedre av det. Tror vel ikke noe kan hjelpe meg i grunnen:( Jeg kommer aldri til å få det noe bedre tror jeg. Men jeg kan jo kanskje nevne det for psykiateren i alle fall, spørre hva han tenker rundt ssri.. For jeg må si jeg synes det er merkelig at han tilsynelatende ikke mener jeg burde gå på medisiner...så jeg er nysgjerrig på å høre hans begrunnelse. Får sjelden timer også. Menmen.

Takk igjen for langt svar:) Godt nytt år til deg også!

Det er lett å være skeptisk til medisiner. Selv var jen nærmere tredve før jeg tok noe slikt inn i systemet mitt. jeg tenkte vel som så at det på en måte var en del av min personlighet å være slik. Det var det ikke. Alt forandret seg med medisiner. Jeg forstår svært godt din skepsis, men av og til må man våge noe for å få det bedre. Slik var det for meg å begynne på medisiner. Og man må for all del ikke gå lang tid på en medisin som ikke fungerer for en.

[Gjest skjønner ikke]

Hei igjen!

Da synes jeg du absolutt skal nevne at du ønsker å prøve medisiner. Jeg har selv prøvd ut mange typer sammen med psykiateren min over flere år. Det er ikke et enten eller, vi har både samtaleterapi og medisiner. I perioder uten medisiner går det treigt med terapien. Så lenge du har en psykiater som passer på og kjenner deg godt, vil han forstå når du blir for avflatet eller det er feil medisin for deg.

Riktig medisinering kan drive en terapi fremover. Feilmedisinering er selvsagt ikke godt for noen, men den er heldig den som har tett oppfølging i så måte.

Min psykiater skriver meget sjelden ut valium, vival, stesolid. Av den type angstdempende velger han sobril/alopam. Men ofte er det nok med et SSRI, som både virker mot angst og depresjon.

Husk å lytte til kroppen din hvis du begynner på en medisin. Mange trenger lenger tid på opptrappingen enn det som er vanlig for folk flest. Det er også svært mange som har god nytte av sobril i de første ukene. Angsten og depresjonen kan bli forbigående litt verre (av og til.) Men bare det å vite at dette kan skje tar brodden vekk en del. Dette skjer dog ikke alle. Noen merker ikke stort til bivirkninger. Litt mer søvnig, søvnforstyrret, kvalm var mine bivirkninger når jeg begynte på cipralex.

(Personlig ville jeg unngått efexor. Ikke fordi det ikke er en utmerket medisin for mange, men siden en del opplever flere ubehageligheter med denne medisinen, trenger den jo ikke være førstevalg. Seroxat kan også være tøff for enkelte.) Men der er fontex, cipramil, cipralex, zoloft og flere...Legen din vet jo din diagnose eller plager.

Er han i mot at du skal begynne på medisiner, er jeg ganske så enig med NHD. Da blir det en feilbehandling siden terapi uten medisinering opplagt ikke er nok.

Igjen lykke til. (Også primærleger kan skrive ut medisiner til deg i en eventuell overgangsfase mellom behandlere.)

Godt nytt år fra

Igjen tusen takk!

Går du på medisiner fremdeles? Og samtaleterapi?

Jeg frykter for å bli gående på ssri for resten av livet hvis jeg først begynner. Og det ønsker jeg ikke... Sånn som ting har utviklet seg, føler jeg meg så maktesløs overfor livssituasjonen min - depresjonen og alt det der har overtaket. Så jeg har vanskelig for å tro at noen piller skal kunne bedre alt... Blir man ikke likegyldig, som en zombie, av antidepressiva? Det er i såfall noe jeg er fra før...

Har du gått lenge i behandling, og har det hjupet deg?

Vennlig hilsen meg

[bugge -jenta]

Igjen tusen takk!

Går du på medisiner fremdeles? Og samtaleterapi?

Jeg frykter for å bli gående på ssri for resten av livet hvis jeg først begynner. Og det ønsker jeg ikke... Sånn som ting har utviklet seg, føler jeg meg så maktesløs overfor livssituasjonen min - depresjonen og alt det der har overtaket. Så jeg har vanskelig for å tro at noen piller skal kunne bedre alt... Blir man ikke likegyldig, som en zombie, av antidepressiva? Det er i såfall noe jeg er fra før...

Har du gått lenge i behandling, og har det hjupet deg?

Vennlig hilsen meg

jeg har gått lenge i behandling hos psykiater, og jeg har også gått noen år på antidepressiva.

At man blir følelsesavstumpet av å gå på Ad er en sannhet med store modifikasjoner. Finner du rett medisin opplever en ofte det motsatte. jeg har prøvd medisiner som avstumpet meg litt(og i mitt tilfelle var det efexor, men dette er så individuelt), og etter en stund valgte vi å prøve en annen medisin.

Man blir ikke avhengig av antidepressiva, selv om en må trappe den opp og ned på en forsvarlig måte. Hvis du fortsatt blir deprimert etter nedtrapping etter noen år på AD, betyr dette nok at hjernen din fortsatt trenger hjelp til opprettholdelsen av en god balanse mellom signalstoff i hjernen.

Jeg er ikke meg selv uten antidepressiva. Det er med AD jeg har sjansen til å bli mer den personligheten jeg egentlig er. jeg ville tatt sjansen, og så ville jeg trappet svært rolig opp, spurt om sobril hvis det skulle bli vanskelig i en overgangsperiode. Etter en tre måneder,( eller det vil psyken din vite,) vurderer dere om dette er en god medisin eller om dere skal forsøke en annen. De virker så utrolig forskjellig fra folk til folk,og ofte må en prøve seg litt frem. På fjerde forsøk fant jeg min. Noen finner den på første. Og bivirkningslisten må en lese, men dog med en liten klype salt.(Utrolig mange ulike medisiner har bivirkningslister lange som år.)

Vh