yo

[arnehepp]

hei hei

lang historie, alle har det. jeg oppdaget at jeg hadde en for to år siden, rett etter 18 års dagen min, lang historie.

uansett, jeg skulle bare ville si til alle som sitter her og gjør hva som helst for å slippe alt som fortsatt lever der inne, at jeg vet at det finnes håp, og det å komme videre er lettere en hva man tror når man er mitt i det.

jeg føler det viktigste man kan gjøre for å få det lettere;

aldrig vær sint på deg selv. det hjelper aldrig. uansett hva man har gjort, eller hvem som har gjort det i deg så ikke bli sint på deg selv. det bare skader deg.

vær ærlig ovenfor deg selv. våg å spørre deg selv hvorfor du handler som du gjør, og ikke vær redd for svarene. med splittet personlighet er det enda viktigere å vite hvorfor man har viljer, ønsker, agresjoner, tranger, behov, frykter osv. ofte kommer irrasjonelle ting fra traumer og selv om traumet skremmer deg så trenger ikke trikken gjøre det.

Vær ærlig ovenfor andre, bruk alle dine personligheter. Man beskytter svakere deler av seg selv ved å sette opp falske fronter, programert til å finne seg i det overgriperen driver med. Senere i livet kan disse falske frontene trigges og (dere vet det sikkert like godt;) man havner tilslutt altid i de samme mønstrene. Å være helt ærlig løser dette, men det betyr også at man må jobbe med å bygge opp styrke til å være ærlig. det går.

om å bruke alle personligheter mener jeg; ikke skam deg for å la de andre komme ut. jo, de er ofte rare, de snakker ikke som deg, de ser ikke ut som deg, de har andre gleder og de har helt rare frykter, men de har like stor rett å eksistere som deg, og du kan aldrig bli fri før du annerkjenner at du ikke er alene.

Utøv kreativ bearbeidelse. Det er det eneste jeg vet som egentlig hjelper. man kan tenke, snakke, forstå, men følelser som frykt og agresjon og andre abstrakte saker fungere på helt andre bølgelengder. det er helt essensielt å få det ut. kreativt. helt essensielt. hva som funker for deg, men husk på at det er viktig, viktig. en stund må man kanskje presse seg selv til feks tegne, men så pleier effekten bli så positiv at man blir helt hekta. (blir det ikke pent nok? hvor pent er minnet du prøver beskrive?) mange av mine venner har det gått opp et lys for når de har insett at det å male bilder eller spille musikk faktisk er livsnødvendig.

Jeg ønsker jeg kunne skrevet dette bedre, men vill ikke la det hindre meg. Jeg håper noen kan finne trøst og håp i dette.

en sang på veien (linken fungere bare i en uke, desverre, men du kan fortsatt søke på nettet etter gruppa sirens echo, og sangen "perfect peace"):

http://s48.yousendit.com/d.aspx?id=20HTRV5OA73NL0HCTD0PXEN4WJ

en artikkel av dick sutphen jeg anbefaler:

http://www.dicksutphen.com/html/webcol203.html

jeg kan ikke hjelpe deg. bare du kan hjelpe deg. lykke til.