NHD: Hva "synes" du om pasienter?

[Gjest verdiløs pasient]

Hva tenker stort sett du og psyiatere/psykologer om pasienter - ser dere ned på dem og kanskje tom. ler av dem, eller ser dere på dem som likeverdige mennesker og kanskje tom. synes synd på dem? Eller blir man helt avstumpet av å jobbe som psykiater/psykolog?

Veldig latterlig spørsmål sikkert.. Men jeg føler meg så dum og underlegen i forholdet til behandlere fordi jeg bare er en pasient..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva synes du om ulike mennesker du møter?

De aller fleste som arbeider i psykiatrien møter hele spekteret av mennesker. Følelsene blir ulike for ulike mennesker.

Jeg har møtt pasienter jeg har følt avsky og forakt for og pasienter jeg har syntes synd på. Jeg har møtt personer jeg har hatt den dypeste respekt for. Jeg har møtt "morsomt rare/snåle" pasienter som jeg har måttet smile godmodig av osv osv.

Uansett er dette jobben vår. Vi får en oppgave som skal løses, og det prøver vi å gjøre på en profesjonell måte.

I siste nummer av Tidsskrift for den norske legeforening siterer en av mine favorittkolleger, Ingvard Wilhelmsen (han med hypokonderklinikken), en kirurg som uttalte følgende på et opphetet legemøte: "På jobben er vi dømt til å være profesjonelle og samarbeide: Elske og hate må vi gjøre på fritiden".

Jeg stiller meg helt bak dette utsagnet.

Vet at mange andre også ville ha nytte av å være mer bevisst på når det er passende å være rasjonell og når emosjonene passer inn.

[Gjest tionne]

Hva synes du om ulike mennesker du møter?

De aller fleste som arbeider i psykiatrien møter hele spekteret av mennesker. Følelsene blir ulike for ulike mennesker.

Jeg har møtt pasienter jeg har følt avsky og forakt for og pasienter jeg har syntes synd på. Jeg har møtt personer jeg har hatt den dypeste respekt for. Jeg har møtt "morsomt rare/snåle" pasienter som jeg har måttet smile godmodig av osv osv.

Uansett er dette jobben vår. Vi får en oppgave som skal løses, og det prøver vi å gjøre på en profesjonell måte.

I siste nummer av Tidsskrift for den norske legeforening siterer en av mine favorittkolleger, Ingvard Wilhelmsen (han med hypokonderklinikken), en kirurg som uttalte følgende på et opphetet legemøte: "På jobben er vi dømt til å være profesjonelle og samarbeide: Elske og hate må vi gjøre på fritiden".

Jeg stiller meg helt bak dette utsagnet.

Vet at mange andre også ville ha nytte av å være mer bevisst på når det er passende å være rasjonell og når emosjonene passer inn.

Men har du ikke en slags større kjærlighet til/overbærenhet med/interesse for menneskearten, i o m at du har valgt et slikt yrke? En misantrop ville (burde!) vel valgt noe annet?

[Dr. Frankenstein]

Men har du ikke en slags større kjærlighet til/overbærenhet med/interesse for menneskearten, i o m at du har valgt et slikt yrke? En misantrop ville (burde!) vel valgt noe annet?

Jeg synes det er positivt at de som jobber med psykiatri innrømmer at de bare er mennesker, de også. Med ulike menneskelige følelser og reaksjoner på omgivelsene.

Hvorvidt dette er ubetinget positivt er jeg ikke så sikker på. Men "Verdiløs pasient" kan kanskje bruke dette faktum, at behandleren bare er menneske, til å overbevise seg selv om at pasientposisjonen ikke er en grunn til å føle seg underlegen i forhold til en behandler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men har du ikke en slags større kjærlighet til/overbærenhet med/interesse for menneskearten, i o m at du har valgt et slikt yrke? En misantrop ville (burde!) vel valgt noe annet?

Nei, jeg har ikke "større kjærlighet til/overbærenhet med menneskearten" enn folk flest.

Jeg er heller ikke ute etter det når jeg ansetter folk.

Derimot er jeg ute etter stor interesse for mennesker, som du også spør om.

Jeg er også ute etter stor kunnskap, gode ferdigheter bla i kommunikasjon og utmerkede holdninger - kort sagt kompetanse.

[jeg vil leve]

Jeg synes det er positivt at de som jobber med psykiatri innrømmer at de bare er mennesker, de også. Med ulike menneskelige følelser og reaksjoner på omgivelsene.

Hvorvidt dette er ubetinget positivt er jeg ikke så sikker på. Men "Verdiløs pasient" kan kanskje bruke dette faktum, at behandleren bare er menneske, til å overbevise seg selv om at pasientposisjonen ikke er en grunn til å føle seg underlegen i forhold til en behandler.

jeg må si at jeg føler meg litt dum nå!!!!!

sitter igjen med en følse av att mine behandlere ikke liker meg synes jeg er snål eller har forakt for meg.

jeg skjøner at dere også er mennesker som føler akkurat det samme som pasientene.

mitt spørsmål er til deg. har du problemer med å ikke vise de pasientene som du ikke liker at du ikke liker dem?.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg må si at jeg føler meg litt dum nå!!!!!

sitter igjen med en følse av att mine behandlere ikke liker meg synes jeg er snål eller har forakt for meg.

jeg skjøner at dere også er mennesker som føler akkurat det samme som pasientene.

mitt spørsmål er til deg. har du problemer med å ikke vise de pasientene som du ikke liker at du ikke liker dem?.

Ikke alle som arbeider i psykiatrien driver psykoterapi.

Mange har forskjellige oppgaver hvorav psykoterapi er en av oppgavene.

Da jeg arbeidet i poliklinikk var psykoterapi ca 50% av jobben min. Nå som jeg arbeider på en akuttpost, driver jeg overhode ikke psykoterapi.

Min psykoterapiveileder sa: "Du kan ikke drive psykoterapi med et menneske du ikke liker". Det er jeg overbevist om at de aller fleste holder seg til. Du kan derfor være trygg på at din behandler har et generelt positivt syn på deg. Det betyr ikke at vedkommende synes alt du gjør eller ikke gjør er positivt og/eller hensiktsmessig. Men deg som menneske liker han/hun.

Alle de andre oppgavene enn psykoterapi kan en utføre faglig korrekt uten at en nødvendigvis trenger å like personen.

[jeg vil leve]

Ikke alle som arbeider i psykiatrien driver psykoterapi.

Mange har forskjellige oppgaver hvorav psykoterapi er en av oppgavene.

Da jeg arbeidet i poliklinikk var psykoterapi ca 50% av jobben min. Nå som jeg arbeider på en akuttpost, driver jeg overhode ikke psykoterapi.

Min psykoterapiveileder sa: "Du kan ikke drive psykoterapi med et menneske du ikke liker". Det er jeg overbevist om at de aller fleste holder seg til. Du kan derfor være trygg på at din behandler har et generelt positivt syn på deg. Det betyr ikke at vedkommende synes alt du gjør eller ikke gjør er positivt og/eller hensiktsmessig. Men deg som menneske liker han/hun.

Alle de andre oppgavene enn psykoterapi kan en utføre faglig korrekt uten at en nødvendigvis trenger å like personen.

men hva med gruppe terapi når man merker at den ene behandleren ikke liker meg noe særlig. ( jeg liker ikke henne heller da ).

den personen er ikke interesert i meg og spør ikke om nen ting.

jeg som har parabol antenner på hode føler dette veldig sterkt på kroppen .

men det er jo slik det er alle kan ikke liker alle , men alle liker noen.

men det er alikevel ubehagelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

men hva med gruppe terapi når man merker at den ene behandleren ikke liker meg noe særlig. ( jeg liker ikke henne heller da ).

den personen er ikke interesert i meg og spør ikke om nen ting.

jeg som har parabol antenner på hode føler dette veldig sterkt på kroppen .

men det er jo slik det er alle kan ikke liker alle , men alle liker noen.

men det er alikevel ubehagelig.

Hva bygger du det på at hun ikke liker deg?

Kanskje hennes oppgave er å ikke være så imøtekommende?Hensikten kan være at dere skal trene dere på å innlede samtale/etablere kontakt også med de som i utgangspunktet ikke er de letteste å oppnå kontakt med.

I virkeligheten (livet utenfor terapien) finnes slike personer. Derfor må dere trene i gruppen også på slike mennesker.

Har du tenkt på at det er svært vanskelig å skille mellom en person som er overlegen og en som er sjenert?

Tren deg på å tenke på andre muligheter til at denne personen er akkurat slik enn det at hun ikke liker deg.

[Gjest lille tre]

Ikke alle som arbeider i psykiatrien driver psykoterapi.

Mange har forskjellige oppgaver hvorav psykoterapi er en av oppgavene.

Da jeg arbeidet i poliklinikk var psykoterapi ca 50% av jobben min. Nå som jeg arbeider på en akuttpost, driver jeg overhode ikke psykoterapi.

Min psykoterapiveileder sa: "Du kan ikke drive psykoterapi med et menneske du ikke liker". Det er jeg overbevist om at de aller fleste holder seg til. Du kan derfor være trygg på at din behandler har et generelt positivt syn på deg. Det betyr ikke at vedkommende synes alt du gjør eller ikke gjør er positivt og/eller hensiktsmessig. Men deg som menneske liker han/hun.

Alle de andre oppgavene enn psykoterapi kan en utføre faglig korrekt uten at en nødvendigvis trenger å like personen.

Hva hvis en psykoterapeut ikke liker en ny pasient da, og følgelig finner det ugunstig å jobbe med denne, - hva sier han/hun da til pasienten ?

[Gjest lille tre]

men hva med gruppe terapi når man merker at den ene behandleren ikke liker meg noe særlig. ( jeg liker ikke henne heller da ).

den personen er ikke interesert i meg og spør ikke om nen ting.

jeg som har parabol antenner på hode føler dette veldig sterkt på kroppen .

men det er jo slik det er alle kan ikke liker alle , men alle liker noen.

men det er alikevel ubehagelig.

hvorfor har du parabolantenner på hodet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva hvis en psykoterapeut ikke liker en ny pasient da, og følgelig finner det ugunstig å jobbe med denne, - hva sier han/hun da til pasienten ?

Da tar en det opp i teamet og finner en ny behandler.

Dersom dette skjer ofte, bør en ikke være psykoterapeut. Hos de fleste tror jeg det skjer sjeldnere enn hvert femte år.

På 90-tallet, da jeg arbeidet i poliklinikk, hadde jeg svært mange pasienter som hadde vært utsatt for incest. Da kunne jeg ikke ha overgripere som pasienter. Det er grenser for hvordan en kan omstille seg. Teamet hadde da en person som behandlet overgriperne. Denne hadde til gjengjeld ikke de utsatte.

[Gjest lille tre]

Da tar en det opp i teamet og finner en ny behandler.

Dersom dette skjer ofte, bør en ikke være psykoterapeut. Hos de fleste tror jeg det skjer sjeldnere enn hvert femte år.

På 90-tallet, da jeg arbeidet i poliklinikk, hadde jeg svært mange pasienter som hadde vært utsatt for incest. Da kunne jeg ikke ha overgripere som pasienter. Det er grenser for hvordan en kan omstille seg. Teamet hadde da en person som behandlet overgriperne. Denne hadde til gjengjeld ikke de utsatte.

Men hva hvis en en psykoterapeut skal starte behandling av en pasient med en diagnose behandleren er "komfortabel" med, men viser seg å skulle mislike pasienten uten å kunne skylde på noe "formelt"? Hvilken begrunnelse gir man pasienten da?

[jeg vil leve]

hvorfor har du parabolantenner på hodet?

nei det føles slik bare haha.

tar inn så mye vibrasjoner av mennesker.

derfor parabolantenne på hode. tar inn for mye virker det som.

det blir slitsomt selfølgelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men hva hvis en en psykoterapeut skal starte behandling av en pasient med en diagnose behandleren er "komfortabel" med, men viser seg å skulle mislike pasienten uten å kunne skylde på noe "formelt"? Hvilken begrunnelse gir man pasienten da?

Det er ikke diagnoser som avgjør, selv om de kan si noe om sannsynligheten.

Personer med samme diagnose kan være utrolig forskjellige.

Uansett må en si det på en grei måte. En kan begrunne det med at en har funnet ut at samarbeidsklimaet ikke er slik det må være.

En populær beskrivelse er "kjemi".

[jeg vil leve]

Hva bygger du det på at hun ikke liker deg?

Kanskje hennes oppgave er å ikke være så imøtekommende?Hensikten kan være at dere skal trene dere på å innlede samtale/etablere kontakt også med de som i utgangspunktet ikke er de letteste å oppnå kontakt med.

I virkeligheten (livet utenfor terapien) finnes slike personer. Derfor må dere trene i gruppen også på slike mennesker.

Har du tenkt på at det er svært vanskelig å skille mellom en person som er overlegen og en som er sjenert?

Tren deg på å tenke på andre muligheter til at denne personen er akkurat slik enn det at hun ikke liker deg.

ja er enig der at man feiltolker masse ting.og det er ett viktig tema.

men i denne settingen er verken hun eller jeg verken sjernert eller overlegen.

men at hun kan ha en rolle som er avisende og kritisk kan jo være.

spesielt siden jeg har borderline personlighetsforstyrrelse.

men det er uansett ikke npe koselig å føle att en behandler ikke liker deg som mennesket.

jaja det er jo en øving for meg da..

[Gjest tionne]

Nei, jeg har ikke "større kjærlighet til/overbærenhet med menneskearten" enn folk flest.

Jeg er heller ikke ute etter det når jeg ansetter folk.

Derimot er jeg ute etter stor interesse for mennesker, som du også spør om.

Jeg er også ute etter stor kunnskap, gode ferdigheter bla i kommunikasjon og utmerkede holdninger - kort sagt kompetanse.

Hm, vel, hvis ikke "stor interesse" for mennesker ledsages av i hvert fall en viss "kjærlighet til/overbærenhet med" er det da litt bekymringsverdig... Hva er alternativet; morbid interesse fx? :-) Ok, fikk med meg at du sa "i forhold til folk flest", but still...

[Gjest poffeliten]

Da tar en det opp i teamet og finner en ny behandler.

Dersom dette skjer ofte, bør en ikke være psykoterapeut. Hos de fleste tror jeg det skjer sjeldnere enn hvert femte år.

På 90-tallet, da jeg arbeidet i poliklinikk, hadde jeg svært mange pasienter som hadde vært utsatt for incest. Da kunne jeg ikke ha overgripere som pasienter. Det er grenser for hvordan en kan omstille seg. Teamet hadde da en person som behandlet overgriperne. Denne hadde til gjengjeld ikke de utsatte.

MEN,

betyr det at de som har opplevd overgrep og er innlagt i psykiastrien risikere å støte på overgripere? Mikser dere sammen, nei?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

MEN,

betyr det at de som har opplevd overgrep og er innlagt i psykiastrien risikere å støte på overgripere? Mikser dere sammen, nei?

Nei, om så skulle skje en sjelden gang, vil de bli lagt på ulike sengeposter.