Vondt

[javelda1365380927]

Herregud som jeg hater dumme minner og triste tanker som kommer til meg hver eneste dag.

Jeg vil ikke ha dem, og leter etter ei søppelbøtte...Tenk om det hadde vært så enkelt..

Psykologen min har egentlig bedt meg akseptere alt jeg har av deppe-tanker, og la dem få lov til å komme.

DET er vanskelig det. jeg har i så mange år av livet mitt sagt til meg selv at jeg MÅ dytte alt av pessimisme og triste tanker langt under matta, smile og ikke kjenne på dem!

Jeg synes det er skummelt å skulle si til meg selv - ja kjære triste tanker, bare værsågod stig på, Kom å vær her sammen meg meg, så kan vi gå ned i kjelleren og ta oss en kopp svart kaffe! :-)

Jeg forstår at det sikkert er en fornuftig plan med denne oppfordringen hennes, men jeg forstår det kanskje ikke helt fullt ut... Jeg vil bare finne på noe som kan fjerne tankene mine, få meg til tenke på noe helt annet. Noe hyggelig! Ikke kjenne på dette, det gjør bare vondt.

Jeg har ingen spørsmål, og vet ikke hvorfor jeg forteller

/skriver dette. Jeg ønsker vel bare å forsøke å få ut litt. Kanskje ei dagbok hadde vært en bedre ide?

Jeg sitter altfor mye på internett nå om dagen!

[Gjest skal]

Kjenner meg sånn igjen at det gjør vondt!! Sitter heldigvis litt mindre i suppen en for en stund tilbake. Tro meg, det hjelper, men det tar tid!

Jeg måtte ned i en dyp depresjon før jeg kunne tenke alle de vonde tankene. Fremdeles er det vannskelig. Men tror at når man bare dytter de vekk hele tiden, så kommer de bare sterkere tilbake.

Det som skjer etterhvert, opplever jeg, er at når jeg lar de få lov å komme, kommer til bunns i hva de vil, så slipper de litt taket. Vet ikke om det høres kryptisk ut, men er akkurat sånn det føles!

Så står jo dessverre nye for tur da.. Men må jo ta slutt en gang? Uansett er det faktisk litt lettere å takle det nå. Fremdeles jævlig iblant, men sjeldnere og går lettere over.

[javelda1365380927]

Kjenner meg sånn igjen at det gjør vondt!! Sitter heldigvis litt mindre i suppen en for en stund tilbake. Tro meg, det hjelper, men det tar tid!

Jeg måtte ned i en dyp depresjon før jeg kunne tenke alle de vonde tankene. Fremdeles er det vannskelig. Men tror at når man bare dytter de vekk hele tiden, så kommer de bare sterkere tilbake.

Det som skjer etterhvert, opplever jeg, er at når jeg lar de få lov å komme, kommer til bunns i hva de vil, så slipper de litt taket. Vet ikke om det høres kryptisk ut, men er akkurat sånn det føles!

Så står jo dessverre nye for tur da.. Men må jo ta slutt en gang? Uansett er det faktisk litt lettere å takle det nå. Fremdeles jævlig iblant, men sjeldnere og går lettere over.

Hei!

Tusen masse takk for svaret!

Har VELDIG ofte kjent meg igjen i det du skriver! Det føles både vondt og godt å lese. "Gont" :-) hvis du forstår hva jeg mener?

For noen dager siden forsøkte jeg å gi deg litt "dytt" til å få den pytonundersøkelsen overstått og ut av verden. Jeg håper du ikke synes setningen i starten om å forsøke og tenk "vær voksen og ta ansvar egen helse bla bla bla" var spydig. Jeg har tenkt på den setningen i mange dager, angret på at jeg skrev den fordi jeg er redd du skulle oppfatte den som frekk...Hvis du gjorde det så skal du vite at Det var ikke meningen! Jeg ser overhode ikke ned på dem som ikke greier å gjøre den undersøkelsen. Men det var godt at du greide det! Nå slipper du grue deg mere. Det er så fælt å grue seg for GU!

Så i kveld en dokumentar på tv (nrk1) om bl.a. ei som hadde hatt flere alvorlige fødtselsdepresjoner...så du det? Det var en psykolog der som sa flere kloke ting..hun sa noe om det å snakke om vonde opplevelser igjen igjen og igjen- at det var viktig for å kunne ta kontroll over minnene, viktig for å klare å håndtere dem bedre. Jeg synes hun var god til å forklare meningen med all snakkingen som skal være så bra... Skulle så gjerne sett prog en gang til, for jeg fikk bare med meg litt. Håper det kommer i reprise, eller så skal jeg lete på nett-tv-siden.

Det er så tøft å gå i terapi, men samtidig så godt! Jeg er så veldig glad og takknemlig for å få denne typen hjelp at jeg nesten vil grine for det også! Psykologen gir meg håp om bedring, håp jeg aldri før har hatt, og det er så deilig!

Nå vil hun (psyk) at jeg skal fortelle om overgrepene jeg har opplevd (uten at hun presser meg), og jeg har i det siste begynt å venne meg til tanken på at jeg kanskje kan greie det. Gikk du lenge i terapi før du begynte å fortelle om det verste?

Greier du selv å komme med forslag til hva du vil snakke om når du kommer dit?

Jeg synes dette er vanskelig.

Det er ikke greit å fortelle om ting som jeg aldri har sagt høyt før...husker du alt?

Nå skal jeg gjøre et nytt forsøk på å sove!

[Gjest skal]

Hei!

Tusen masse takk for svaret!

Har VELDIG ofte kjent meg igjen i det du skriver! Det føles både vondt og godt å lese. "Gont" :-) hvis du forstår hva jeg mener?

For noen dager siden forsøkte jeg å gi deg litt "dytt" til å få den pytonundersøkelsen overstått og ut av verden. Jeg håper du ikke synes setningen i starten om å forsøke og tenk "vær voksen og ta ansvar egen helse bla bla bla" var spydig. Jeg har tenkt på den setningen i mange dager, angret på at jeg skrev den fordi jeg er redd du skulle oppfatte den som frekk...Hvis du gjorde det så skal du vite at Det var ikke meningen! Jeg ser overhode ikke ned på dem som ikke greier å gjøre den undersøkelsen. Men det var godt at du greide det! Nå slipper du grue deg mere. Det er så fælt å grue seg for GU!

Så i kveld en dokumentar på tv (nrk1) om bl.a. ei som hadde hatt flere alvorlige fødtselsdepresjoner...så du det? Det var en psykolog der som sa flere kloke ting..hun sa noe om det å snakke om vonde opplevelser igjen igjen og igjen- at det var viktig for å kunne ta kontroll over minnene, viktig for å klare å håndtere dem bedre. Jeg synes hun var god til å forklare meningen med all snakkingen som skal være så bra... Skulle så gjerne sett prog en gang til, for jeg fikk bare med meg litt. Håper det kommer i reprise, eller så skal jeg lete på nett-tv-siden.

Det er så tøft å gå i terapi, men samtidig så godt! Jeg er så veldig glad og takknemlig for å få denne typen hjelp at jeg nesten vil grine for det også! Psykologen gir meg håp om bedring, håp jeg aldri før har hatt, og det er så deilig!

Nå vil hun (psyk) at jeg skal fortelle om overgrepene jeg har opplevd (uten at hun presser meg), og jeg har i det siste begynt å venne meg til tanken på at jeg kanskje kan greie det. Gikk du lenge i terapi før du begynte å fortelle om det verste?

Greier du selv å komme med forslag til hva du vil snakke om når du kommer dit?

Jeg synes dette er vanskelig.

Det er ikke greit å fortelle om ting som jeg aldri har sagt høyt før...husker du alt?

Nå skal jeg gjøre et nytt forsøk på å sove!

Gont - det skal jeg spare på! Skjønner hva du mener! Synes ikke den setningen var så ille jeg - er jo det det handlere om. Var langt i fra sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, og når jeg kom dit var jeg redd for å ikke klare å si stopp! Ble jo heldigvis bra! :-)

Er tøft å gå i terapi ja. Var så bra sist, klart for første gang å snakke om det uten å miste fotfestet, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå bare gruer jeg meg. Skal dit i morgen og vet ikke hva jeg vil snakke om.

Varierer veldig. Noen ganger vet jeg veldig godt hva jeg trenegr å snakke om, andre ganger vet jeg ikke. Da hjelper hun veldig noen ganger, andre ganger ikke og da er det fælt!

Tok vel 3-4 mnd før jeg overhodet våget å antyde at jeg hadde ekle bilder i hodet. Det var rett før påske i fjor. Så har det tatt lang tid. Husker langt ifra alt, mere i småbiter på en måte. Men noen ting begynner å klarne.

Den første gangen det skjedde husker jeg ganske bra. Var den jeg klarte å snakke om sist. Hender fortsatt jeg lurer på om det bare har skjedd i hodet mitt. Men, det sitter jo rimelig godt surret fast i kroppen og da..

Har du prøvd psykomotorisk behandling? Husker du alt?

[javelda1365380927]

Gont - det skal jeg spare på! Skjønner hva du mener! Synes ikke den setningen var så ille jeg - er jo det det handlere om. Var langt i fra sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, og når jeg kom dit var jeg redd for å ikke klare å si stopp! Ble jo heldigvis bra! :-)

Er tøft å gå i terapi ja. Var så bra sist, klart for første gang å snakke om det uten å miste fotfestet, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå bare gruer jeg meg. Skal dit i morgen og vet ikke hva jeg vil snakke om.

Varierer veldig. Noen ganger vet jeg veldig godt hva jeg trenegr å snakke om, andre ganger vet jeg ikke. Da hjelper hun veldig noen ganger, andre ganger ikke og da er det fælt!

Tok vel 3-4 mnd før jeg overhodet våget å antyde at jeg hadde ekle bilder i hodet. Det var rett før påske i fjor. Så har det tatt lang tid. Husker langt ifra alt, mere i småbiter på en måte. Men noen ting begynner å klarne.

Den første gangen det skjedde husker jeg ganske bra. Var den jeg klarte å snakke om sist. Hender fortsatt jeg lurer på om det bare har skjedd i hodet mitt. Men, det sitter jo rimelig godt surret fast i kroppen og da..

Har du prøvd psykomotorisk behandling? Husker du alt?

Hei.

Bra du ikke hadde misforstått intensjonen med den setninga for mange dager siden!

Jeg har ikke prøvd psykomotorisk fysioterapi. (det var det du spurte om? )

Men jeg har mange ganger tenkt at det kanskje hadde vært en ide med litt hjelp med muskelspenninger! Har masse av det. Har gått til en manuell terapaut en gang for lenge siden, og vet egentlig ikke så mye om psykomotorisk behandling.

Har kanskje lest noe om det en gang. Handler det om at behandleren tar utgangspkt i at det psykiske man sliter med kan sette seg fast i kroppen på en måte? "At kroppen kan huske" ???? Kan du fortelle noe om dette? Innebærer det snakking under behandlingen?

Jeg går nemlig akkurat Nå og teller på knappene om jeg skal snakke med legen på torsdag om jeg kan få noen form for hensvisning til fysioterapi, da jeg har så mye muskelvondt.

Kvier meg så for å ta opp dette problemet med legen. Jeg hater å gå til legen forøvrig!

Når det gjelder om hvorhvidt jeg husker alt mht overgrepene, så er svaret nei for min del også. Men jeg tror nok at jeg husker det meste. Jeg var 6 år når det startet.

Jeg sliter svært med å få sove om kvelden/natten. Leste her tidligere at du bruker sovemedisin? Husker jeg rett?

Er du fornøyd med det? Jeg tør ikke forsøke det fordi jeg er så redd jeg ikke skal høre ungene mine på natten da (hvis de beg. å gråte), at søvnen skal bli for dyp, hvis du skjønner hva jeg tenker...

Håper det går greit hos psyk. i morgen.

Ha en fin onsdag!

Hilsen meg

[Gjest skal]

Hei.

Bra du ikke hadde misforstått intensjonen med den setninga for mange dager siden!

Jeg har ikke prøvd psykomotorisk fysioterapi. (det var det du spurte om? )

Men jeg har mange ganger tenkt at det kanskje hadde vært en ide med litt hjelp med muskelspenninger! Har masse av det. Har gått til en manuell terapaut en gang for lenge siden, og vet egentlig ikke så mye om psykomotorisk behandling.

Har kanskje lest noe om det en gang. Handler det om at behandleren tar utgangspkt i at det psykiske man sliter med kan sette seg fast i kroppen på en måte? "At kroppen kan huske" ???? Kan du fortelle noe om dette? Innebærer det snakking under behandlingen?

Jeg går nemlig akkurat Nå og teller på knappene om jeg skal snakke med legen på torsdag om jeg kan få noen form for hensvisning til fysioterapi, da jeg har så mye muskelvondt.

Kvier meg så for å ta opp dette problemet med legen. Jeg hater å gå til legen forøvrig!

Når det gjelder om hvorhvidt jeg husker alt mht overgrepene, så er svaret nei for min del også. Men jeg tror nok at jeg husker det meste. Jeg var 6 år når det startet.

Jeg sliter svært med å få sove om kvelden/natten. Leste her tidligere at du bruker sovemedisin? Husker jeg rett?

Er du fornøyd med det? Jeg tør ikke forsøke det fordi jeg er så redd jeg ikke skal høre ungene mine på natten da (hvis de beg. å gråte), at søvnen skal bli for dyp, hvis du skjønner hva jeg tenker...

Håper det går greit hos psyk. i morgen.

Ha en fin onsdag!

Hilsen meg

Var vel egentlig en bra time. Men er så lei av at det gjør vondt!! Sliter mindre med minnene nå faktisk, men er liksom et hav av sorg inni her som jeg ikke orker å slippe løs, men blir så sliten av å holde på.

Trodde jeg skulle klare å jobbe fulltid nå, men skjønner at det ikke går. I dag har jeg vært så sliten at musklene bare skjelver og mistet følelsen i hendene og føttene. Var ganske guffent.

Tror psykomotorisk fysioterapi er veldig bra hvis man går til en som er bra! Gikk hos en som ikke funket så bra i et år. Angre på at jeg fortsatte så lenge, for ble så redd av å gå der, og hun forsto det aldri selvom jeg sa fra.

Men har begynnt hos en annen nå. Der handler det mye om å lære å kjenne etter, både fysisk, tanker og følelser. Hun spør hele tiden "hva får det deg til å kjenne/tenke". Er slitsomt på en måte, men er veldig rolig i kroppen etter at jeg har vært der. Har bare vært på en vurderingstime og en behandlingstime så kan ikke si så mye mer.

Hvis du skal prøve, så sjekk litt rundt for å få anbefaling på hvem som er bra. Er verd å vente litt på.

Når det gjelder sovetabletter - liker det ikke. De virker jo dårliger å dårligere. Føles som jeg bare graver meg dypere og dypere. Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre!! Er vel noe jeg skal snakke med både legen og psykologen om. Men ser liksom ingen løsning akkurat nå.

Må være slitsomt å stå oppi dette med barn. Men kanskje litt bra og? Jeg tenker, de må jo være noe somer verd å kjempe for når det er tøft? Lurer sånn på hvordan det er - å dele livet med noen. Har liksom holdt avstand hele livet. Lurer på om jeg kommer dit noen gang!

Vel - skal vel innta sofaen igjen. Hvis du vil, kan du skrive til meg på [email protected]

Håper du får sove i natt!

[javelda1365380927]

Var vel egentlig en bra time. Men er så lei av at det gjør vondt!! Sliter mindre med minnene nå faktisk, men er liksom et hav av sorg inni her som jeg ikke orker å slippe løs, men blir så sliten av å holde på.

Trodde jeg skulle klare å jobbe fulltid nå, men skjønner at det ikke går. I dag har jeg vært så sliten at musklene bare skjelver og mistet følelsen i hendene og føttene. Var ganske guffent.

Tror psykomotorisk fysioterapi er veldig bra hvis man går til en som er bra! Gikk hos en som ikke funket så bra i et år. Angre på at jeg fortsatte så lenge, for ble så redd av å gå der, og hun forsto det aldri selvom jeg sa fra.

Men har begynnt hos en annen nå. Der handler det mye om å lære å kjenne etter, både fysisk, tanker og følelser. Hun spør hele tiden "hva får det deg til å kjenne/tenke". Er slitsomt på en måte, men er veldig rolig i kroppen etter at jeg har vært der. Har bare vært på en vurderingstime og en behandlingstime så kan ikke si så mye mer.

Hvis du skal prøve, så sjekk litt rundt for å få anbefaling på hvem som er bra. Er verd å vente litt på.

Når det gjelder sovetabletter - liker det ikke. De virker jo dårliger å dårligere. Føles som jeg bare graver meg dypere og dypere. Men vet ikke helt hva jeg skal gjøre!! Er vel noe jeg skal snakke med både legen og psykologen om. Men ser liksom ingen løsning akkurat nå.

Må være slitsomt å stå oppi dette med barn. Men kanskje litt bra og? Jeg tenker, de må jo være noe somer verd å kjempe for når det er tøft? Lurer sånn på hvordan det er - å dele livet med noen. Har liksom holdt avstand hele livet. Lurer på om jeg kommer dit noen gang!

Vel - skal vel innta sofaen igjen. Hvis du vil, kan du skrive til meg på [email protected]

Håper du får sove i natt!

Hei igjen!

Føler også mye sorg inni meg. Det er uten tvil - tøft å hente frem minner fra oppveksten. Jeg føler at det velter fram enda mere som skal bearbeides hver eneste dag nå, hodet er blitt fullt... og jeg grubler bare enda mer, og sover enda mindre.

For meg er det også blitt umulig å tenke på jobben nå. Jeg er altfor sliten og altfor deppa. Var i dag hos legen og fikk forlenget sykemeldingen.

kjempe tungt med sånne legebesøk... det å skulle fortelle!!! med en gang man ramler inn døra - hva det er som er problemet. Jeg kjenner ikke legen mye, så det var ikke greit--men det gikk jo bra! Hun hadde forstått problemstillingen forrige gang, og godt var det.

Jeg blir fri for luft, og mister ordene jeg trenger for å forklare, når det blir så nært og privat. Tror jeg har legeskrekk :-)

Det stemmer at barna gir en god grunn til å kjempe. Jeg føler at de er den eneste gode grunnen jeg har for å ønske og leve. Det er dem som har gitt livet mitt mening. Det er på grunn av dem at jeg har klart å søke hjelp. Jeg vil jo ikke for alt i verden at de skal ha ei mamma som er psyk. syk.

Jeg har mye vondt inni meg fordi jeg er så redd for å ikke greie foreldreoppg. godt nok, så det er tøft innimellom. Skulle ønske jeg hadde bedt om hjelp for mange år siden, før jeg ble mor. Det hadde vært mest fornuftig. Men slik ble det ikke...

Men slik vil det bli for deg. Om litt er du kanskje mye sterkere enn du har brukt å være, og da vil du ha mye å gi og lettere for å ta imot kjærlighet fra et mannebein!

Du er helt klart et menneske med stor evne til empati og en som har evne til å vise interesse for andre enn deg selv. Noe som er fine egenskaper, som igjen vil føre til, mest sannsynlig når du minst aner det, en kjæreste!

Takk for e-mail adr., skal skrive den bak øret! :-)

Skal skrive til deg når jeg har fått meg en e-mailadr.

Klokka er masse, ny dag på vei...Jeg håper at du sover nå! Synd at du opplever at sovemed. har begynt å miste sin effekt. Selv skal jeg, for første gang, beg. med antidep. medisin. Jeg ser fram til det.

"Datta og Sov dått!"- som ett-åringen min sier det.

Glad for å dele tanker med deg, Skal.

Vi skrives!

[Gjest skal]

Hei igjen!

Føler også mye sorg inni meg. Det er uten tvil - tøft å hente frem minner fra oppveksten. Jeg føler at det velter fram enda mere som skal bearbeides hver eneste dag nå, hodet er blitt fullt... og jeg grubler bare enda mer, og sover enda mindre.

For meg er det også blitt umulig å tenke på jobben nå. Jeg er altfor sliten og altfor deppa. Var i dag hos legen og fikk forlenget sykemeldingen.

kjempe tungt med sånne legebesøk... det å skulle fortelle!!! med en gang man ramler inn døra - hva det er som er problemet. Jeg kjenner ikke legen mye, så det var ikke greit--men det gikk jo bra! Hun hadde forstått problemstillingen forrige gang, og godt var det.

Jeg blir fri for luft, og mister ordene jeg trenger for å forklare, når det blir så nært og privat. Tror jeg har legeskrekk :-)

Det stemmer at barna gir en god grunn til å kjempe. Jeg føler at de er den eneste gode grunnen jeg har for å ønske og leve. Det er dem som har gitt livet mitt mening. Det er på grunn av dem at jeg har klart å søke hjelp. Jeg vil jo ikke for alt i verden at de skal ha ei mamma som er psyk. syk.

Jeg har mye vondt inni meg fordi jeg er så redd for å ikke greie foreldreoppg. godt nok, så det er tøft innimellom. Skulle ønske jeg hadde bedt om hjelp for mange år siden, før jeg ble mor. Det hadde vært mest fornuftig. Men slik ble det ikke...

Men slik vil det bli for deg. Om litt er du kanskje mye sterkere enn du har brukt å være, og da vil du ha mye å gi og lettere for å ta imot kjærlighet fra et mannebein!

Du er helt klart et menneske med stor evne til empati og en som har evne til å vise interesse for andre enn deg selv. Noe som er fine egenskaper, som igjen vil føre til, mest sannsynlig når du minst aner det, en kjæreste!

Takk for e-mail adr., skal skrive den bak øret! :-)

Skal skrive til deg når jeg har fått meg en e-mailadr.

Klokka er masse, ny dag på vei...Jeg håper at du sover nå! Synd at du opplever at sovemed. har begynt å miste sin effekt. Selv skal jeg, for første gang, beg. med antidep. medisin. Jeg ser fram til det.

"Datta og Sov dått!"- som ett-åringen min sier det.

Glad for å dele tanker med deg, Skal.

Vi skrives!

Håper du snart får en litt roligere periode. Var sånn for meg mye i fjor. Nå kommer det som sagt lite nye minner, mer at ting blir klarere.

Og kommer ekstremt med følelser. Sorg og sinne. Angst og men den var værre før. Og fikser ikke helt å ta imot de.

Men det værste akkurat nå er at kroppen sier stopp. Er helt vanvittig sliten! Skal til legen i morgen og være helt vekke fra jobben minst en uke.

Begynner å skjønne

Men må jo ta denne veien, skjønner det, men grrrrr!!!

Har forøvrig sluttet med sovepiller. Fikk panikk noen ganger når jeg fikk angst før jeg skulle sove og ikke klarte å holde meg våken. Var ikke noe gøy. Så prøver uten en stund. Sover, ikke nok, men ikke veldig lite heller.

Vel - var kveldens klagesang! Hører gjerne hvordan det går med deg etterhvert!

[javelda1365380927]

Håper du snart får en litt roligere periode. Var sånn for meg mye i fjor. Nå kommer det som sagt lite nye minner, mer at ting blir klarere.

Og kommer ekstremt med følelser. Sorg og sinne. Angst og men den var værre før. Og fikser ikke helt å ta imot de.

Men det værste akkurat nå er at kroppen sier stopp. Er helt vanvittig sliten! Skal til legen i morgen og være helt vekke fra jobben minst en uke.

Begynner å skjønne

Men må jo ta denne veien, skjønner det, men grrrrr!!!

Har forøvrig sluttet med sovepiller. Fikk panikk noen ganger når jeg fikk angst før jeg skulle sove og ikke klarte å holde meg våken. Var ikke noe gøy. Så prøver uten en stund. Sover, ikke nok, men ikke veldig lite heller.

Vel - var kveldens klagesang! Hører gjerne hvordan det går med deg etterhvert!

Hei!

Ble du sykemeldt? I så fall er vi samme båt enda mer...

Det er ikke bare bare å være hjemme fra jobb, og virkelig få muligheten til å kjenne etter hvordan man har det!

Selv har jeg blandede følelser for det, og vet neimen ikke hvor sunt det er! Men innimellom ser jeg svært klart at jeg Må og Bør nok holde meg hjemme litt til.

Er bare så redd at det skal bli så altfor lenge til jeg greier å begynne på jobb igjen. Redd for at dørstokken skal vokse, hvis du forstår hva jeg mener? Hadde jeg holdt hjulene igang, hadde jeg sluppet slike tankene i allefall, men så var det DE andre tankene da....

Bra at du trives med din jobb, at det er en positiv ting for deg. Jeg har det ikke sånn nå.

Nå skal jeg snart gjøre et nytt forsøk på litt soving, har en sånn natt hvor det ikke er mulig å slå av tankevirksomheten. Gruer meg til noe i morgen, og må bli kvil til da. Så jeg Må komme meg i dvalemodusen! Har sittet hele kvelden/natta på internett for å avlede meg selv, og for å slippe unna oppvasken på kjøkkenet. Så irriterende at den enda står der!

Litt syt og klaging fra meg...Har på følelsen at det ble litt mange klisjeer i setningene på midten, beklager det, er litt trøtt.

[Gjest skal]

Hei!

Ble du sykemeldt? I så fall er vi samme båt enda mer...

Det er ikke bare bare å være hjemme fra jobb, og virkelig få muligheten til å kjenne etter hvordan man har det!

Selv har jeg blandede følelser for det, og vet neimen ikke hvor sunt det er! Men innimellom ser jeg svært klart at jeg Må og Bør nok holde meg hjemme litt til.

Er bare så redd at det skal bli så altfor lenge til jeg greier å begynne på jobb igjen. Redd for at dørstokken skal vokse, hvis du forstår hva jeg mener? Hadde jeg holdt hjulene igang, hadde jeg sluppet slike tankene i allefall, men så var det DE andre tankene da....

Bra at du trives med din jobb, at det er en positiv ting for deg. Jeg har det ikke sånn nå.

Nå skal jeg snart gjøre et nytt forsøk på litt soving, har en sånn natt hvor det ikke er mulig å slå av tankevirksomheten. Gruer meg til noe i morgen, og må bli kvil til da. Så jeg Må komme meg i dvalemodusen! Har sittet hele kvelden/natta på internett for å avlede meg selv, og for å slippe unna oppvasken på kjøkkenet. Så irriterende at den enda står der!

Litt syt og klaging fra meg...Har på følelsen at det ble litt mange klisjeer i setningene på midten, beklager det, er litt trøtt.

Ble sykemeldt ja, ut måneden. Så får vi se. Begynner å ane at det blir en lang vår.. Så mye som må bli bedre. MÅ lære meg å samarbeide med kroppen før det går gale. Er bare så vannskelig!

Er heldig med jobben ja. Har bra sjef og gode kollegaer, så er innom jobben. Fint å ikke miste kontakten og la dørstokken vokse som du sa. Synd du ikke har en jobb du trives med, må være slitsomt!

I dag er jeg så fryktelig trøtt i hodet. Er akkurat som om det er fullt av tanker, men jeg får ikke tak i de! Skjønner det ikke helt. Får vel bare prøve å hvile og se hva som skjer.

[javelda1365380927]

Ble sykemeldt ja, ut måneden. Så får vi se. Begynner å ane at det blir en lang vår.. Så mye som må bli bedre. MÅ lære meg å samarbeide med kroppen før det går gale. Er bare så vannskelig!

Er heldig med jobben ja. Har bra sjef og gode kollegaer, så er innom jobben. Fint å ikke miste kontakten og la dørstokken vokse som du sa. Synd du ikke har en jobb du trives med, må være slitsomt!

I dag er jeg så fryktelig trøtt i hodet. Er akkurat som om det er fullt av tanker, men jeg får ikke tak i de! Skjønner det ikke helt. Får vel bare prøve å hvile og se hva som skjer.

Håper du får litt ro nå og får hentet deg inn.