_Nå_ gjør det vondt

[stjerneskudd]

Jeg har i løpet av de to siste årene vært til undersøkelse på forskjellige sykehus på grunn av uregelmessig menstrasjon og mange andre eggleder- og livmor-relaterte problemer.

I dag kom konklusjonen. Jeg vil mest sannsynlig aldri kunne få barn på grunn av skader. De vet ikke nøyaktig hva som har forårsaket disse skadene, men de spurte meg om jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep litt senere i samtalen. Hvorfor? Vet noen om dette har noen sammenheng? Jeg turte ikke spørre, sa bare nei. Men jeg skjønte veldig lite av hva legen prøvde å forklare meg angående hva de hadde funnet.

Orker ikke skrive mer om det at jeg mest sannsynlig ikke kan få barn. Det gjør veldig vondt akkurat nå og jeg vil helst glemme det for en stund.

[Tjorven]

Sender over en stor trøsteklem til deg!

Vennlig hilsen

[Gjest dol-bruker]

Det var vondt å høre, og jeg skjønner at du har det vanskelig nå. Jeg håper du har en terapeut å snakke med som kan hjelpe deg å bearbeide ting.

Selv holder jeg vanligvis til på forum for adopsjon, og stakk bare innom her for å titte, da jeg så ditt innlegg. Om det er noen trøst, kan jeg formidle til deg at det går an å adoptere barn, og at det er en helt fantastisk prosess - like fantastisk som å føde selv, sier de som har gjort begge deler. Men det ligger sikkert langt fram for deg akkurat nå, å tenke på det.

Ønsker deg ihvertfall alt det beste i verden, og håper som sagt at du får søker hjelp og råd hos noen.

Med vennlig hilsen

[Ritva]

Kjære Stjerneskudd,

Jeg vet akkurat hvordan du føler det, og at du føler at deler av din "kvinnelighet" forsvant med den "diagnosen". Men det gjør den ikke. Det gjør veldig vondt å få den beskjeden, men det jeg råder deg til nå er å la det modne seg litt. Gi deg også tid til å sørge. For det første så er du nå i litt sjokk og da skjønner vi ikke hva legene snakker om...men når du har roet deg...så går det an å gå tilbake og få det forklart en gang til. -For da hører du hva han sier til deg og hvilke muligheter du har. og da er du beredt til å høre etter. Mulig han mente kanskje ikke på en natrulig måte, men at du måtte ha litt hjelp. Det er jo ganske normalt i våre dager. Det finnes mange muligheter i dag. Du ble nok også veldig fokusert på spørsmålet om seksuelt misbruk..og da kom vonde tanker og følelser om dette skikkelig opp og da hadde du ikke ork eller energi til å høre etter.

Gi deg selv tid Stjerneskudd...la det gjemme seg litt hvis du føler for det nå, men ta det frem igjen..for det blir i lengden den beste for deg!

klem fra

[Sør]

Hei Stjerneskudd,

Dette er et innlegg som det er vanskelig for meg, som mann, å svare på. Når jeg likevel våger å skrive noe, er det fordi jeg tenkte at du kanskje var interessert i hva en mann skriver.

Først og fremst vil jeg bare bekrefte at det Ritva skriver er 100% korrekt. Dette har intet med din "kvinnelighet" å gjøre. Du blir ikke mindre "kvinne" i menns øyne, hvis du har vært redd for det. Selv har jeg (pga kroniske sykdommer, som kan være arvelige) "valgt" (om man kan kalle det det) ikke å få barn, uten at jeg føler meg mindre "mann" av den grunn.

Dette er et vanskelig emne å skrive om, fordi det omhandler hvordan vi ser på oss selv, og hvordan samfunnet ser på oss. Heldigvis er det akseptert å ikke ha barn i dag, selv om familie og venner ofte maser på de som velger ikke å få barn. Og da sikkert mye mer på kvinner enn menn.

===

Men jeg vil foreslå at du, når du føler for det, går tilbake til legen og ber han/henne forklare deg på nytt. Det er godt mulig at det finnes metoder og medisiner som gjør at du kan bli gravid - det kommer an på hva legen sier.

Stjerneskudd - sender deg masse støtte og gode tanker. Du er fremdeles en like flott kvinne som du var før du visste om dette. Husk det.

*forsiktig klem*

[Ritva]

Hei Stjerneskudd,

Dette er et innlegg som det er vanskelig for meg, som mann, å svare på. Når jeg likevel våger å skrive noe, er det fordi jeg tenkte at du kanskje var interessert i hva en mann skriver.

Først og fremst vil jeg bare bekrefte at det Ritva skriver er 100% korrekt. Dette har intet med din "kvinnelighet" å gjøre. Du blir ikke mindre "kvinne" i menns øyne, hvis du har vært redd for det. Selv har jeg (pga kroniske sykdommer, som kan være arvelige) "valgt" (om man kan kalle det det) ikke å få barn, uten at jeg føler meg mindre "mann" av den grunn.

Dette er et vanskelig emne å skrive om, fordi det omhandler hvordan vi ser på oss selv, og hvordan samfunnet ser på oss. Heldigvis er det akseptert å ikke ha barn i dag, selv om familie og venner ofte maser på de som velger ikke å få barn. Og da sikkert mye mer på kvinner enn menn.

===

Men jeg vil foreslå at du, når du føler for det, går tilbake til legen og ber han/henne forklare deg på nytt. Det er godt mulig at det finnes metoder og medisiner som gjør at du kan bli gravid - det kommer an på hva legen sier.

Stjerneskudd - sender deg masse støtte og gode tanker. Du er fremdeles en like flott kvinne som du var før du visste om dette. Husk det.

*forsiktig klem*

*gir en klem til en stor mann*

[stjerneskudd]

Sender over en stor trøsteklem til deg!

Vennlig hilsen

Tusen takk for alle gode svar. Jeg har tenkt litt på det og kommet fram til at det ikke forandrer livet mitt så veldig mye. Jeg hadde uansett bestemt meg for å aldri få barn selv, men adoptere, av idealistiske grunner.

Pluss at jeg ringte legen i dag tidlig og han kunne fortelle litt mer. Han sa han hadde sett de samme skadene hos jenter som har vært utsatt for grove overgrep og særdeles grov mishandling i alderen 11-13. Han beklaget til og med å ha spurt om det så direkte og skjønte at det kunne forbause meg.

Det andre han sa var at han ønsket å gjøre flere undersøkelser, for å stadfeste om konklusjonen var korrekt.

Det virker som han modererer alt han sa i går. Hvorfor sa han noe til meg om han ikke var sikker? Nåvel, jeg kan jo bare "go with the flow". Jeg ble i alle fall ikke utsatt for noen overgrep mens jeg var 11-13 år.

[DIXI]

*gir en klem til en stor mann*

Ville bare gi Ritva og Sør en god klem - dere kan virkelig få sagt ting på en fabelaktig måte!!!

Og Lucy - gjett om jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Det er jo mine ord, jeg kunne skrevet dette selv for noen år siden! Lenge hadde jeg også disse marerittene om at han ligger oppå meg... Grøss. I etterkant kunne jeg se at de kom i perioder der jeg var spesielt sliten, bl.a. i forbindelse med stress på jobben. Etter en stund gled det over.

Nå er det 18 år siden voldtekten, og marerittene er helt borte! Av og til klarer jeg ikke engang å huske skikkelig hvordan det skjedde - og takk for det! Tiden visker ut detaljene. Det hadde jeg aldri trodd i de første årene etter voldtekten. Jeg husker at jeg ble aldeles rasende når folk sa: "Tiden leger alle sår". Folk visste ikke hva de snakket om, tenkte jeg. Men nå kan jeg se at de hadde rett.

Så en fattig trøst til deg kan være at det du sliter med nå kommer til å gå over, selv om det kanskje høres dumt ut!

Varm klem fra Grete i DIXI