Ingen hel person - NHD?

[Gjest kameleonjenta]

Tusen takk skal for dine gode innspill! Du presenterer mange relevante momenter, og jeg ser at du virkelig vet hvor skoen trykker.

Du spør om jeg kan kjenne meg igjen i det å ha et diffust eller svakt ”kjerne-selv”. Svaret er definitivt ”ja”, og jeg følger tankegangen din om at et slikt ”kjerne-selv” må ligge i bunnen for å skape trygghet og opplevelse av kontinuitet omkring ens egen selvopplevelse.

En konsekvens av å være fremmed for seg selv på denne måten, er for meg et problem med å være alene. Det er som om jeg opphører å ”være” når det ikke er andre tilstede. Tiden står stille, det er en slags ”ikke-eksistens”.

Av natur er jeg et sosialt menneske, og dette passer jo godt i relasjon til nettopp dette behovet for andre mennesker.

Heldigvis føler jeg at det å være alene med meg selv, som jo er en naturlig del av livet, er blitt lettere etter at jeg begynte å bruke internett (les DOL). Da er det som om jeg alltid har en mulighet for kontakt, og at jeg da er ”levende” når jeg er i kontakt med dette forumet (da også som leser).

Videre måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet av dette du skriver om tilpasning, og det å ta etter kroppsspråk, gester osv. – jeg kjenner meg igjen i dette i høyeste grad!

Fordelen med denne tilbøyeligheten, er at man blir superflink til å ta etter. Dette kan selvsagt benyttes i humoristisk sammenheng når man er i det rette slaget!

Det å være en god kamelon, har derfor virkelig også sine fordeler. Fordelen er knyttet til det å være sosialt tilpasningsdyktig. Fordi jeg har det slik, vet med meg selv at jeg klarer det meste på den sosiale arena.

Men ofte opplever jeg også at denne kamelonske virksomheten er en stor belastning, og tar så mye krefter, at ”vinninga går opp i spinninga”.

Årsaken til denne overaktive tilpasningen, kan selvsagt skyldes frykt for ikke å bli likt, og det kan være grunnet et svakt selv. For mitt vedkommende, tror jeg det er en kombinasjon av begge disse forklaringene.

I min søken etter svar og mer forståelse omkring disse problemene, har jeg funnet en del om eupf. på nettet og på UB. Under denne ”hatten” finner jeg mange ting som virker kjent. Mange steder synes jeg dessverre at denne diagnosen blir presentert på så negativt vis, for å si det slik. Dette med konfliktskaping og aggresjon trekkes ofte frem. Når det er sagt, er det jo ikke slik at man nødvendigvis oppfyller alle kriterier i den diagnose, så jeg bør kanskje ikke henge meg opp i akkurat det.

En bok som imidlertid omtaler eupf på en, etter mitt skjønn, grei måte, er Johan Cullbergs ”Dynamisk Psykiatri”.

Jeg leter selvsagt videre etter mer stoff som kan forklare disse fenomenene, og kanskje virke støttende eller skape håp. Hvis du kommer over noe du tenker kan være interessant, blir jeg glad for et hint fra deg

Opplevelsen av ”invadering”, og at jeg ”forsvinner” inn i andre, varierer heldigvis, og jeg kan ha perioder der jeg føler meg mer hel enn ellers. Dette gir meg indikasjoner på at de dårlige periodene ikke er permanente, og håpet om bedring er sterkt til stede. Jeg trenger bare å vite hvordan jeg blir bra.

Med fare for at jeg om et øyeblikk ikke kjenner igjen at det er jeg som har skrevet dette skynder jeg meg å få det av gårde!!! Det skjer nemlig svært så ofte, også på min banehalvdel!

Igjen takk for ditt svar, det var en fin start på dagen! God lørdag!

Hei igjen! Skjønner at du er veldig inne i dette! Så føler meg litt dum som tipset deg om å søke på eupf.. Tar i mot boktipset med stor takk. Har ganske nylig kommet i behandling og har skjønt jeg har mye å sette meg inn i.. Må nok gå til anskaffelse av en lærebok i personlighetspsykologi..da det muligens er litt banalt å snakke om denne "kjernen", som jeg gjør.. Eller kanskje det ikke er så søkt ?

Slik jeg ser det for meg/føler det (dette som kommer nå blir i hvert fall søkt..du er herved advart), så er selvet (kjernen) som en slags kule.. Innerst er en hard kjerne bestående av medfødte komponenter (gener, temperament osv.). Ut fra denne bygges/utvikles så gradvis selvet, i form av stadig flere skall som legger seg rundt.. Litt som en snøball som ruller og vokser, på sett og vis.. Hvert skall er selvstendig og representerer ett utviklingstrinn. Jo lenger inn, desto mer grunnleggende/fundamentale skall - og - hvert skall bygger på det innenfor!

Men så føles det som om det innerste skallet er ufullkomment; at det ikke når rundt den indre kjernen/kulen - at det bare ligger klistret til kulen i løse flak/fragmenter og ikke er trukket helt rundt.. (jeg sa at dette ville bli søkt..) Det neste skallet bygger så på dette fragmentariske skallet - men - det klarer derimot å trekkes helt rundt. Det gjør også det neste skallet osv.

Det innerste skallet er det mest grunnleggende, det utgjør fundamentet for selvets videre utvikling.

Så jeg føler meg liksom hel "ytterst", som medvirker til at jeg i det store og det hele føler meg "hel", men ikke tvers igjennom.. - Fordi selvet bygger på fragmenter. Det er noe innerst - fundamentet - som er mangelfullt/misdannet. Uten at jeg vet _på hvilken måte_ dette innerste (fundamentet) er så grunnleggende for selvets videre utvikling, det er bare intuisjon.. (I likhet med alt dette;)) Dette med at den videre utviklingen av selvet (les: de ytre skallene) går som normalt, tenker jeg skyldes hjernens storartede evne til adapsjon. Den gjør liksom det beste ut av den - noe skjeve - utviklingen som er igangsatt. Så på tross av at utg.punktet for mitt selv er litt "defekt", så _har_ jeg utviklet et selv og tilpasset meg, så godt det har latt seg gjøre.

- Men så er det disse diffuse fornemmelsene av at noe ikke er helt som det skal være, da. Mangelfull følelse av å være hel fra innest til ytterst. - Og da er vi inne på det du tok opp!

Vel, dette var en liten presentasjon av hvordan jeg _forestiller_ meg dette! Men det er sikkert ikke sånn det "er";) Som sagt så tenker jeg å sette meg litt mer inn i personlighetspsykologi..

Litt "morsomt" at det er noen som skjønner hva jeg mener med denne ekstreme formen for tilpasning, dette med å ta etter andre.. For det er et fenomen jeg aldri har hørt om, og ante ikke at det fantes andre som også hadde det slik .. Det hadde vært greit hvis det var et kjent fenomen som hadde et navn, og begreper, som gjorde det lettere å snakke om.. Men hvem vet; kanskje det finnes et navn!

Som du sier, så er det en fin egenskap å være sosialt tilpasningsdyktig, men når det går så langt som dette synes jeg egentlig det blir slitsomt.. Nå tenker jeg egentlig ikke først og fremst på dette kameleonmessige, men i sær dette med å være svært vár på andres bevissthet. Etter å ha tenkt litt, så har jeg begynt å lure på om det du beskriver om å "forsvinne inn i andre" i bunn og grunn er det jeg har pleid å se på som å være over-empatisk. Jeg leser andre veldig lett og er over-oppmerksom på deres sinnstemning/følelser. Og sikkert tanker også, ja. Kan det være det samme vi snakker om? At det er dette du sikter til? Dette du beskriver som å bli invadert av andre.. Tror bare at jeg alltid har tenkt litt omvendt på det; at det er de andre som blir invadert av meg;)

At jeg så lett merker hvordan de rundt meg har det, gjør at jeg blir så opphengt i dette. Blir så stresset da jeg tar på meg ansvaret for hvordan andre har det.. Takler ikke at de rundt meg er triste, og bruker masse krefter på å motvirke det. For jeg føler så intenst med dem; jeg ikke bare avslører andres følelser; jeg _kjenner_ dem selv! F.eks. så oppfatter jeg det med én gang hvis noen blir litt skuffet eller lei seg, over en kommentar f.eks., eller hvis noen føler seg utenfor i en sosial sammenheng - og da opplever jeg det som mitt ansvar å muntre opp igjen denne personen.. Og jeg føler altså skuffelsen selv...-med andre ord: Denne "egenskapen" sliter meg ut... Ja, det er sympatisk å være empatisk,men... Lurer veldig på hvor denne egenskapen kommer fra dog..

Kan jeg spørre om du føler du "vet hvem du er" når det kommer til ting som holdninger, verdier, oppfatninger? Selv føler jeg meg "hel" når det gj. dette.

Forresten så er det kjempeflott at du øyner håp om bedring! Og på meg virker det som du er på god vei, da du er reflektert, har selvinnsikt og søker svar. Jeg er enig i at det skrives mye negativt om eupf. Jeg har som nevnt noen trekk, men føler meg fremmed for det bildet som ofte tegnes av en typisk "borderliner" som et usympatisk, egosentrisk, hysterisk troll.. Tror det råder en del fordommer der ute, som man bare må heve seg over:)

Håper du kjente meg igjen fra forrige innlegg, da...;o) Og beklager at dette ble så langt og kronglete..

[bibben]

Hei igjen! Skjønner at du er veldig inne i dette! Så føler meg litt dum som tipset deg om å søke på eupf.. Tar i mot boktipset med stor takk. Har ganske nylig kommet i behandling og har skjønt jeg har mye å sette meg inn i.. Må nok gå til anskaffelse av en lærebok i personlighetspsykologi..da det muligens er litt banalt å snakke om denne "kjernen", som jeg gjør.. Eller kanskje det ikke er så søkt ?

Slik jeg ser det for meg/føler det (dette som kommer nå blir i hvert fall søkt..du er herved advart), så er selvet (kjernen) som en slags kule.. Innerst er en hard kjerne bestående av medfødte komponenter (gener, temperament osv.). Ut fra denne bygges/utvikles så gradvis selvet, i form av stadig flere skall som legger seg rundt.. Litt som en snøball som ruller og vokser, på sett og vis.. Hvert skall er selvstendig og representerer ett utviklingstrinn. Jo lenger inn, desto mer grunnleggende/fundamentale skall - og - hvert skall bygger på det innenfor!

Men så føles det som om det innerste skallet er ufullkomment; at det ikke når rundt den indre kjernen/kulen - at det bare ligger klistret til kulen i løse flak/fragmenter og ikke er trukket helt rundt.. (jeg sa at dette ville bli søkt..) Det neste skallet bygger så på dette fragmentariske skallet - men - det klarer derimot å trekkes helt rundt. Det gjør også det neste skallet osv.

Det innerste skallet er det mest grunnleggende, det utgjør fundamentet for selvets videre utvikling.

Så jeg føler meg liksom hel "ytterst", som medvirker til at jeg i det store og det hele føler meg "hel", men ikke tvers igjennom.. - Fordi selvet bygger på fragmenter. Det er noe innerst - fundamentet - som er mangelfullt/misdannet. Uten at jeg vet _på hvilken måte_ dette innerste (fundamentet) er så grunnleggende for selvets videre utvikling, det er bare intuisjon.. (I likhet med alt dette;)) Dette med at den videre utviklingen av selvet (les: de ytre skallene) går som normalt, tenker jeg skyldes hjernens storartede evne til adapsjon. Den gjør liksom det beste ut av den - noe skjeve - utviklingen som er igangsatt. Så på tross av at utg.punktet for mitt selv er litt "defekt", så _har_ jeg utviklet et selv og tilpasset meg, så godt det har latt seg gjøre.

- Men så er det disse diffuse fornemmelsene av at noe ikke er helt som det skal være, da. Mangelfull følelse av å være hel fra innest til ytterst. - Og da er vi inne på det du tok opp!

Vel, dette var en liten presentasjon av hvordan jeg _forestiller_ meg dette! Men det er sikkert ikke sånn det "er";) Som sagt så tenker jeg å sette meg litt mer inn i personlighetspsykologi..

Litt "morsomt" at det er noen som skjønner hva jeg mener med denne ekstreme formen for tilpasning, dette med å ta etter andre.. For det er et fenomen jeg aldri har hørt om, og ante ikke at det fantes andre som også hadde det slik .. Det hadde vært greit hvis det var et kjent fenomen som hadde et navn, og begreper, som gjorde det lettere å snakke om.. Men hvem vet; kanskje det finnes et navn!

Som du sier, så er det en fin egenskap å være sosialt tilpasningsdyktig, men når det går så langt som dette synes jeg egentlig det blir slitsomt.. Nå tenker jeg egentlig ikke først og fremst på dette kameleonmessige, men i sær dette med å være svært vár på andres bevissthet. Etter å ha tenkt litt, så har jeg begynt å lure på om det du beskriver om å "forsvinne inn i andre" i bunn og grunn er det jeg har pleid å se på som å være over-empatisk. Jeg leser andre veldig lett og er over-oppmerksom på deres sinnstemning/følelser. Og sikkert tanker også, ja. Kan det være det samme vi snakker om? At det er dette du sikter til? Dette du beskriver som å bli invadert av andre.. Tror bare at jeg alltid har tenkt litt omvendt på det; at det er de andre som blir invadert av meg;)

At jeg så lett merker hvordan de rundt meg har det, gjør at jeg blir så opphengt i dette. Blir så stresset da jeg tar på meg ansvaret for hvordan andre har det.. Takler ikke at de rundt meg er triste, og bruker masse krefter på å motvirke det. For jeg føler så intenst med dem; jeg ikke bare avslører andres følelser; jeg _kjenner_ dem selv! F.eks. så oppfatter jeg det med én gang hvis noen blir litt skuffet eller lei seg, over en kommentar f.eks., eller hvis noen føler seg utenfor i en sosial sammenheng - og da opplever jeg det som mitt ansvar å muntre opp igjen denne personen.. Og jeg føler altså skuffelsen selv...-med andre ord: Denne "egenskapen" sliter meg ut... Ja, det er sympatisk å være empatisk,men... Lurer veldig på hvor denne egenskapen kommer fra dog..

Kan jeg spørre om du føler du "vet hvem du er" når det kommer til ting som holdninger, verdier, oppfatninger? Selv føler jeg meg "hel" når det gj. dette.

Forresten så er det kjempeflott at du øyner håp om bedring! Og på meg virker det som du er på god vei, da du er reflektert, har selvinnsikt og søker svar. Jeg er enig i at det skrives mye negativt om eupf. Jeg har som nevnt noen trekk, men føler meg fremmed for det bildet som ofte tegnes av en typisk "borderliner" som et usympatisk, egosentrisk, hysterisk troll.. Tror det råder en del fordommer der ute, som man bare må heve seg over:)

Håper du kjente meg igjen fra forrige innlegg, da...;o) Og beklager at dette ble så langt og kronglete..

Hei kamelonjenta!

Tusen, tusen takk for svar! Langt, flott svar! Klokt, varmt og velskrevet! Det er godt å føle at det er andre som kjenner disse rare greiene på skråtten!

Det du skriver er så til de grader gjenkjennende, at jeg vil ta dine tanker med meg i dag, da jeg skal snakke med psykologen. Jeg vil også ta ditt tidligere svar med meg, fordi jeg opplever det som så "riktig" og gjennomtenkt;)

Du skal ikke føle på at du har tatt munnen for full når det gjeler å lufte muligheten for eupf. Tankene er helt i tråd med mine egne (som jeg har hatt i flere år), og er også helt på linje med de faglige innspillene jeg har fått så langt.

Når det er sagt, føler jeg ikke at jeg har fått snøret helt i "bånn" når det gjelder å få tatt opp og behandlet problemstillingen. Innspill som jeg nå har fått, blant annet dine gode betraktninger om dette meg "kjerne-selv" (som forøvrig en riktig brukt fagterm i denne sammenhengen), har gitt meg vind i seilene, og guts til å ta disse problemstillingene opp igjen med behandlingsapparatet.

Det er tidlig på morgenkvisten, og jeg er i ferd med å ta hull på dagen. Jeg ønsker å svare grundigere på det du skriver, så det kommer et fyldigere svar til deg på et senere tidspunkt.

Så langt vil jeg bare få ønske deg en god dag, og igjen takk for det du deler med meg!

[Gjest kameleonjenta]

Hei kamelonjenta!

Tusen, tusen takk for svar! Langt, flott svar! Klokt, varmt og velskrevet! Det er godt å føle at det er andre som kjenner disse rare greiene på skråtten!

Det du skriver er så til de grader gjenkjennende, at jeg vil ta dine tanker med meg i dag, da jeg skal snakke med psykologen. Jeg vil også ta ditt tidligere svar med meg, fordi jeg opplever det som så "riktig" og gjennomtenkt;)

Du skal ikke føle på at du har tatt munnen for full når det gjeler å lufte muligheten for eupf. Tankene er helt i tråd med mine egne (som jeg har hatt i flere år), og er også helt på linje med de faglige innspillene jeg har fått så langt.

Når det er sagt, føler jeg ikke at jeg har fått snøret helt i "bånn" når det gjelder å få tatt opp og behandlet problemstillingen. Innspill som jeg nå har fått, blant annet dine gode betraktninger om dette meg "kjerne-selv" (som forøvrig en riktig brukt fagterm i denne sammenhengen), har gitt meg vind i seilene, og guts til å ta disse problemstillingene opp igjen med behandlingsapparatet.

Det er tidlig på morgenkvisten, og jeg er i ferd med å ta hull på dagen. Jeg ønsker å svare grundigere på det du skriver, så det kommer et fyldigere svar til deg på et senere tidspunkt.

Så langt vil jeg bare få ønske deg en god dag, og igjen takk for det du deler med meg!

Hei! Gledelig å høre at jeg kan være til hjelp. - Og jeg må si takk det samme!! Dette temaet er ikke noe jeg har luftet med noen før - har i det hele tatt ikke vært dette så veldig bevisst. Det har bare vært noen diffuse greier som har ligget der.. Har såvidt streifet borti dette med "svakt selv" i forb. med eupf, men trodde ikke at akkurat dette angikk meg.. Inntil jeg kom over ditt innlegg - og kjente meg igjen..

Har en følelse av at dette berører noe veldig essensielt hva angår min problematikk, så jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne ledetråden:)

I den grad jeg har stusset over disse følelsene/egenskapene, eller hva jeg skal kalle dette, har jeg ikke kunnet forestille meg at det var andre som hadde det på samme måte.. Så å dele disse erfaringene med noen, er veldig forløsende. Har virkelig blitt "presset" til å tenke gjennom ting og tang ved å skrive om dette, og har lært mye ikke minst også ved å lese dine refleksjoner.

Håper du kom litt videre ved å drøfte dette med psykologen? Så morsomt at du ville bringe med deg mine tanker;)

Det var bra jeg ikke var helt på bærtur med det snakket mitt om kjerne osv, da..;o)

Tusen takk til deg også for inspirerende innlegg!

[bibben]

Hei! Gledelig å høre at jeg kan være til hjelp. - Og jeg må si takk det samme!! Dette temaet er ikke noe jeg har luftet med noen før - har i det hele tatt ikke vært dette så veldig bevisst. Det har bare vært noen diffuse greier som har ligget der.. Har såvidt streifet borti dette med "svakt selv" i forb. med eupf, men trodde ikke at akkurat dette angikk meg.. Inntil jeg kom over ditt innlegg - og kjente meg igjen..

Har en følelse av at dette berører noe veldig essensielt hva angår min problematikk, så jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne ledetråden:)

I den grad jeg har stusset over disse følelsene/egenskapene, eller hva jeg skal kalle dette, har jeg ikke kunnet forestille meg at det var andre som hadde det på samme måte.. Så å dele disse erfaringene med noen, er veldig forløsende. Har virkelig blitt "presset" til å tenke gjennom ting og tang ved å skrive om dette, og har lært mye ikke minst også ved å lese dine refleksjoner.

Håper du kom litt videre ved å drøfte dette med psykologen? Så morsomt at du ville bringe med deg mine tanker;)

Det var bra jeg ikke var helt på bærtur med det snakket mitt om kjerne osv, da..;o)

Tusen takk til deg også for inspirerende innlegg!

Hei Kamelonjenta, her er jeg igjen!

Takk for svaret ditt!

Ja, det er virkelig en støtte å få livstegn og dele erfaringer og tanker med likesinnede!

Fordi jeg har gått og tenkt på disse rare følelsene lenge, har jeg også funnet ting i litteraturen som har gitt meg en slags bekreftelse på at dette er en "kjent" problemstilling, i alle fall i faglige kretser.

Som jeg skrev til deg, er din bruk av begrepet kjerne-selv en fagterm som eksisterer i faglitteraturen. I Rosenhan og Seligmans "Abnormal psychology", pensum på UiO, leser jeg om kjerne-selvet, eller ”the core self”, som det står.

Kjerne-selvet er det første av i alt 3 aspekter ved selvet. Kjerne-selvet er det første som dannes. Dette aspektet ved selvet er viktig fordi det er relatert til opplevelsen av ”separatness, coherence and identity”. Ja, det er jo nettopp dette vi har diskutert i vår utveksling. Opplevelsen av grenser og avstand til andre, det å forsvinne inn i, eller det å ”bli invadert” av andre, er antagelig relater til dette. Dertil kommer sammenheng, som jo er det å føle seg som et helt individ, et individ med en tydelig og vedvarende fysisk utstrekning, kort sagt at man føler at man eksiterer som den samme personen over tid. Jeg tenker her, at følelser av å ikke ha et fast utseende, kanskje har noe med en svak opplevelse av kontinuitet å gjøre. Sist er dette med identitet nevnt, og der kommer flere ting inn, blant annet det nevnte med å være noe fast, ha en opplevelse av seg selv som noe vedvarende, og da i tillegg det å ha sine egne tanker og meninger selv om disse skulle avvike litt fra dem i omgivelsene. Være litt ”fast i fisken”, for å si det sånn.

Etter at kjerne-selvet er etablert tidlig i et barns utvikling, utvikles det subjektive selv, og deretter det verbale selv.

Jeg skal ikke gå så mye inn på disse teoretiske tingene, for det vi vel kanskje er mest interessert i er vel nettopp opplevelsen av ikke å være hel, eller ha en litt skjør identitetsfølelse.

Din beskrivelse av den indre ufullkomne kjernen, er et svært godt bilde. Du antyder at det høres litt søkt ut, ja – men jeg tror at de som har det slik, vil føle at beskrivelsen er nyttig. Jeg skal i alle fall spare på det du har skrevet!

Du skriver at du kunne tenke deg å sette deg mer inn i dette. De to bøkene jeg har nevnt for deg er gode (altså Culberg og Rosenhan/Seligman). Dette er lærebøker. Her kommer en lærebok til som er grei: Torgersen, S. ”Personlighet og personlighetsforstyrrelser”. I tillegg nevner jeg to andre bøker (ikke fagbøker): Patricia Tudor-Sandal ”Det glömda självet” og Alice Miller ”Barneskjebner”.

Jeg synes disse bøkene utfyller hverandre på en spennende måte.

Det å forsvinne inn i andre, er nettopp det å lese andres behov og ønsker på spreng. Dette er slitsomt i lengden. Kanskje kan man si at det er en slags angst, noe du var inne på, og at det vil rette seg hvis man klarer å være mer ”easy-going” og likeglad overfor hva andre mennesker til enhver tid måtte tro, tenke eller ha behov for. Veldig lett er det ikke akkurat. I tillegg vil man jo gjerne være vennlig og god mot sine omgivelser.

Det å ikke føle seg hel uten at man næres i andres nærvær, skaper underlegenhet og en avhengighet i forhold til andre. Jeg føler meg i stor grad prisgitt andre, og den tilgjengeligheten jeg blir ”tilbudt”. Dette kan føre til at jeg lett føler meg avvist. Men fordi jeg er såpass sosial som jeg er, tror jeg ingen ville tenke at jeg er så avhengig og sårbar. Jeg tror det er lurt, og et fornuftig sosialt trekk, at man ikke eksponerer sin avhengighet. Det vil lett kunne oppfattes som klamt og krevende. Hvis man ønsker gode og fleksible relasjoner, må man ikke kreve mer enn andre naturlig vil gi. Det er i alle fall min oppskrift.

Vel, Kamelonjenta, nå er det jeg som skriver langt og kronglete, kanskje litt uten hode og hale. Jeg håper imidlertid boktipsene kan være av interesse for deg!

Ha en riktig fin kveld!

[Gjest kameleonjenta]

Hei Kamelonjenta, her er jeg igjen!

Takk for svaret ditt!

Ja, det er virkelig en støtte å få livstegn og dele erfaringer og tanker med likesinnede!

Fordi jeg har gått og tenkt på disse rare følelsene lenge, har jeg også funnet ting i litteraturen som har gitt meg en slags bekreftelse på at dette er en "kjent" problemstilling, i alle fall i faglige kretser.

Som jeg skrev til deg, er din bruk av begrepet kjerne-selv en fagterm som eksisterer i faglitteraturen. I Rosenhan og Seligmans "Abnormal psychology", pensum på UiO, leser jeg om kjerne-selvet, eller ”the core self”, som det står.

Kjerne-selvet er det første av i alt 3 aspekter ved selvet. Kjerne-selvet er det første som dannes. Dette aspektet ved selvet er viktig fordi det er relatert til opplevelsen av ”separatness, coherence and identity”. Ja, det er jo nettopp dette vi har diskutert i vår utveksling. Opplevelsen av grenser og avstand til andre, det å forsvinne inn i, eller det å ”bli invadert” av andre, er antagelig relater til dette. Dertil kommer sammenheng, som jo er det å føle seg som et helt individ, et individ med en tydelig og vedvarende fysisk utstrekning, kort sagt at man føler at man eksiterer som den samme personen over tid. Jeg tenker her, at følelser av å ikke ha et fast utseende, kanskje har noe med en svak opplevelse av kontinuitet å gjøre. Sist er dette med identitet nevnt, og der kommer flere ting inn, blant annet det nevnte med å være noe fast, ha en opplevelse av seg selv som noe vedvarende, og da i tillegg det å ha sine egne tanker og meninger selv om disse skulle avvike litt fra dem i omgivelsene. Være litt ”fast i fisken”, for å si det sånn.

Etter at kjerne-selvet er etablert tidlig i et barns utvikling, utvikles det subjektive selv, og deretter det verbale selv.

Jeg skal ikke gå så mye inn på disse teoretiske tingene, for det vi vel kanskje er mest interessert i er vel nettopp opplevelsen av ikke å være hel, eller ha en litt skjør identitetsfølelse.

Din beskrivelse av den indre ufullkomne kjernen, er et svært godt bilde. Du antyder at det høres litt søkt ut, ja – men jeg tror at de som har det slik, vil føle at beskrivelsen er nyttig. Jeg skal i alle fall spare på det du har skrevet!

Du skriver at du kunne tenke deg å sette deg mer inn i dette. De to bøkene jeg har nevnt for deg er gode (altså Culberg og Rosenhan/Seligman). Dette er lærebøker. Her kommer en lærebok til som er grei: Torgersen, S. ”Personlighet og personlighetsforstyrrelser”. I tillegg nevner jeg to andre bøker (ikke fagbøker): Patricia Tudor-Sandal ”Det glömda självet” og Alice Miller ”Barneskjebner”.

Jeg synes disse bøkene utfyller hverandre på en spennende måte.

Det å forsvinne inn i andre, er nettopp det å lese andres behov og ønsker på spreng. Dette er slitsomt i lengden. Kanskje kan man si at det er en slags angst, noe du var inne på, og at det vil rette seg hvis man klarer å være mer ”easy-going” og likeglad overfor hva andre mennesker til enhver tid måtte tro, tenke eller ha behov for. Veldig lett er det ikke akkurat. I tillegg vil man jo gjerne være vennlig og god mot sine omgivelser.

Det å ikke føle seg hel uten at man næres i andres nærvær, skaper underlegenhet og en avhengighet i forhold til andre. Jeg føler meg i stor grad prisgitt andre, og den tilgjengeligheten jeg blir ”tilbudt”. Dette kan føre til at jeg lett føler meg avvist. Men fordi jeg er såpass sosial som jeg er, tror jeg ingen ville tenke at jeg er så avhengig og sårbar. Jeg tror det er lurt, og et fornuftig sosialt trekk, at man ikke eksponerer sin avhengighet. Det vil lett kunne oppfattes som klamt og krevende. Hvis man ønsker gode og fleksible relasjoner, må man ikke kreve mer enn andre naturlig vil gi. Det er i alle fall min oppskrift.

Vel, Kamelonjenta, nå er det jeg som skriver langt og kronglete, kanskje litt uten hode og hale. Jeg håper imidlertid boktipsene kan være av interesse for deg!

Ha en riktig fin kveld!

Hei igjen bibben:) Beklager så mye litt sent svar. Men jeg har ikke glemt deg;) At det har gått noen dager har ikke desto mindre gitt meg litt tid til å fordøye dine innspill, som virkelig gav meg mye. Jeg må si meg mektig imponert over kunnskapsnivået ditt:) Studerer du psykologi? Og jeg må også si at du skriver virkelig godt..!

Tusen takk for "innføringen" i kjerne-selvet. Det var veldig interessant og lærerikt, og er noe jeg skal sette meg godt inn i, ja.. Skal prøve å få tak i de bøkene du nevner!

Må si dette er nokså innfløkt.. Og lettere blir det i hvert fall ikke hvis man skal prøve å forstå hvorfor og hvordan noe gikk galt i denne utviklingen.. Jeg lånte for litt siden en bok av Evang som du muligens har vært borte i, det er en lærebok i eupf som er mye anvendt. Her står (mis)utviklingen av selvet veldig sentralt, men med en psykoanalytisk tilnærming som jeg må si grenser en smule til det absurde.. Så var behandleren jeg går hos ikke særlig begeistret for den boken heller; den var visst litt avleggs.. (Derfor har jeg heller ikke anbefalt den til deg.) Så jeg ble ikke så mye klokere av den.

Jeg tenker at kjerne-selvet, på sett og vis, er det jeg har forestilt meg som det innerste "skallet" ("fundamentet" for den videre utv. av selvet). Det var jo fint at du syntes den modellen min ikke var så ille, da:-)

Det virker fornuftig det du sier om at problemet vi har med å føle seg hel, er relatert, kanskje først og fremst(?), til coherence-aspektet ved kjerne-selvet.

Selv om det kanskje er litt tullete å sette et skille mellom disse aspektene ved kjerne-selvet, fordi jeg formoder at disse tre kvalitetene glir litt over i hverandre og ikke er fullstendig avgrensede og selvstendige, så føler jeg kanskje ikke at det er ved "identity-aspektet" skoen trykker i mitt tilfelle. I hvert fall ikke hvis det menes identitet i betydningen å føle seg sikker på hvem man er og hva man står for. For på dette punktet føler jeg meg i grunnen ikke som noen kameleon.. Og jeg føler denne delen av meg selv er vedvarende også.. Men med identitet menes muligens mer enn kun selvstendige/vedvarende holdninger, verdier, tanker osv.(?) Jeg ser jo dessuten at du omtaler dette som et "tillegg". Eller kanskje disse faktorene har med det subjektive - eller verbale selv å gjøre..? Men, jeg mangler vel egentlig forutsetningene for å kunne uttale meg om og spekulere for mye i dette!!

Når det gjelder separatness-aspektet, så synes jeg det er litt mer forvirrende.. Om problemet med manglende grenser mot andre skriver seg fra den tidlige utviklingen av kjerne-selvet og en "skade"/"feil" her. Eller om dette heller er mer som en _egenskap_ man har erhvervet gjennom en tilpasning til omgivelsene.. Finn Skårderud skriver noe om dette i "Uro", at barn ved mangel på tilfredsstillelse kan utvikle en særegen intuisjon for andre og bli "supertilpasningsdyktige", og utvikle et eget sanseapparat for ubevisste tegn hos andre. (I denne sammenheng omtaler han forresten en av forfatterene du nevner; Alice Miller.)

Da kan det jo være at separatness-"funksjonen" ved kjerne-selvet i sin tid har utviklet seg som det skal, og er intakt. At denne uklare grensen mellom en selv og andre ikke beror på et "svakt selv", men derimot er en "ferdighet".. Hvis du skjønner hva jeg mener... Huff, dette ble veldig rotete! Skjønner nesten ikke det jeg selv skriver..

Det med å føle at ens romlige/fysiske utstrekning mangler kontinuitet, deler jeg muligens til en viss grad. Jeg slutter ikke å overraskes over at folk kjenner meg igjen. Men har vel tenkt det skyldes mindreverdighetskomplekser og den slags. Underlegenhet, som du er inne på. - Det opplever jeg i høyeste grad.. Veldig interessant at også det henger sammen med alt dette andre vi snakker om! Det ante jeg ikke.. Men det høres fornuftig ut det du sier:)

Lurer på om dette med avhengighet til andre kan ha sammenheng med et tilknytningsproblem. I en bok jeg har kikket litt på ("A developmental model of borderline personality disorder" av Hoffman&McGlashan), hvor en etologisk modell legges til grunn for utviklingen av eupf, tillegges tilknytningssytemet stor vekt. - Som en forklaring på hva som har "gått galt". (Boken berører for øvrig ikke dette med selv osv.) Tilknytning leste jeg om da jeg tok et emne i Utviklingspsykologi, så jeg vet ikke om du har kjennskap til emnet?

Så jeg aner en link mellom tilknytningsadferd og dette med å lese andre som åpne bøker/forsvinne inn i andre. At det sistnevnte _er_ en form for tilknytningsadferd. - En måte å søke næring (omsorg, trygghet etc.) fra andre på - ved å gjøre andre til lags/"innynde" seg (fokusere på og tilpasse seg andres behov).. Kanskje`?

Hvis man har opplevd utrygg tilknytning tidlig i livet, kan det gjøre en veldig avhengig av andre mennesker, og det du sier om å føle seg prisgitt andre/"ta til takke med det man tilbys" av sosial kontakt/"næring". Det er veldig slitsomt å ha det slik.. Jeg har selv en stor utfordring når det gjelder dette med avhengighet av andre - jeg knytter meg litt for mye til enkelte, og føler meg også lett avvist.

Jeg stiller meg bak oppskriften din på-hvordan-få-til-gode-relasjoner, og i likhet med deg så tror jeg ikke de ovennevnte problemene er "synlige" for andre. Men selv om jeg er flink til å skjule avhengigheten jeg kan oppleve, så er den der likefullt.. Dette er heller ikke noe jeg har turt å ta opp med behandleren, så da blir jeg ikke kurert for det uten videre heller..

Men nå har jeg visst rotet meg inn i noe annet enn det diskusjonen egentlig handlet om.. Og det er sent og! Så jeg ønsker deg en riktig god natt- og helg:) Jeg har virkelg fått litt og tenke på nå

Beklager at dette ble fryktelig langt!!

[bibben]

Hei igjen bibben:) Beklager så mye litt sent svar. Men jeg har ikke glemt deg;) At det har gått noen dager har ikke desto mindre gitt meg litt tid til å fordøye dine innspill, som virkelig gav meg mye. Jeg må si meg mektig imponert over kunnskapsnivået ditt:) Studerer du psykologi? Og jeg må også si at du skriver virkelig godt..!

Tusen takk for "innføringen" i kjerne-selvet. Det var veldig interessant og lærerikt, og er noe jeg skal sette meg godt inn i, ja.. Skal prøve å få tak i de bøkene du nevner!

Må si dette er nokså innfløkt.. Og lettere blir det i hvert fall ikke hvis man skal prøve å forstå hvorfor og hvordan noe gikk galt i denne utviklingen.. Jeg lånte for litt siden en bok av Evang som du muligens har vært borte i, det er en lærebok i eupf som er mye anvendt. Her står (mis)utviklingen av selvet veldig sentralt, men med en psykoanalytisk tilnærming som jeg må si grenser en smule til det absurde.. Så var behandleren jeg går hos ikke særlig begeistret for den boken heller; den var visst litt avleggs.. (Derfor har jeg heller ikke anbefalt den til deg.) Så jeg ble ikke så mye klokere av den.

Jeg tenker at kjerne-selvet, på sett og vis, er det jeg har forestilt meg som det innerste "skallet" ("fundamentet" for den videre utv. av selvet). Det var jo fint at du syntes den modellen min ikke var så ille, da:-)

Det virker fornuftig det du sier om at problemet vi har med å føle seg hel, er relatert, kanskje først og fremst(?), til coherence-aspektet ved kjerne-selvet.

Selv om det kanskje er litt tullete å sette et skille mellom disse aspektene ved kjerne-selvet, fordi jeg formoder at disse tre kvalitetene glir litt over i hverandre og ikke er fullstendig avgrensede og selvstendige, så føler jeg kanskje ikke at det er ved "identity-aspektet" skoen trykker i mitt tilfelle. I hvert fall ikke hvis det menes identitet i betydningen å føle seg sikker på hvem man er og hva man står for. For på dette punktet føler jeg meg i grunnen ikke som noen kameleon.. Og jeg føler denne delen av meg selv er vedvarende også.. Men med identitet menes muligens mer enn kun selvstendige/vedvarende holdninger, verdier, tanker osv.(?) Jeg ser jo dessuten at du omtaler dette som et "tillegg". Eller kanskje disse faktorene har med det subjektive - eller verbale selv å gjøre..? Men, jeg mangler vel egentlig forutsetningene for å kunne uttale meg om og spekulere for mye i dette!!

Når det gjelder separatness-aspektet, så synes jeg det er litt mer forvirrende.. Om problemet med manglende grenser mot andre skriver seg fra den tidlige utviklingen av kjerne-selvet og en "skade"/"feil" her. Eller om dette heller er mer som en _egenskap_ man har erhvervet gjennom en tilpasning til omgivelsene.. Finn Skårderud skriver noe om dette i "Uro", at barn ved mangel på tilfredsstillelse kan utvikle en særegen intuisjon for andre og bli "supertilpasningsdyktige", og utvikle et eget sanseapparat for ubevisste tegn hos andre. (I denne sammenheng omtaler han forresten en av forfatterene du nevner; Alice Miller.)

Da kan det jo være at separatness-"funksjonen" ved kjerne-selvet i sin tid har utviklet seg som det skal, og er intakt. At denne uklare grensen mellom en selv og andre ikke beror på et "svakt selv", men derimot er en "ferdighet".. Hvis du skjønner hva jeg mener... Huff, dette ble veldig rotete! Skjønner nesten ikke det jeg selv skriver..

Det med å føle at ens romlige/fysiske utstrekning mangler kontinuitet, deler jeg muligens til en viss grad. Jeg slutter ikke å overraskes over at folk kjenner meg igjen. Men har vel tenkt det skyldes mindreverdighetskomplekser og den slags. Underlegenhet, som du er inne på. - Det opplever jeg i høyeste grad.. Veldig interessant at også det henger sammen med alt dette andre vi snakker om! Det ante jeg ikke.. Men det høres fornuftig ut det du sier:)

Lurer på om dette med avhengighet til andre kan ha sammenheng med et tilknytningsproblem. I en bok jeg har kikket litt på ("A developmental model of borderline personality disorder" av Hoffman&McGlashan), hvor en etologisk modell legges til grunn for utviklingen av eupf, tillegges tilknytningssytemet stor vekt. - Som en forklaring på hva som har "gått galt". (Boken berører for øvrig ikke dette med selv osv.) Tilknytning leste jeg om da jeg tok et emne i Utviklingspsykologi, så jeg vet ikke om du har kjennskap til emnet?

Så jeg aner en link mellom tilknytningsadferd og dette med å lese andre som åpne bøker/forsvinne inn i andre. At det sistnevnte _er_ en form for tilknytningsadferd. - En måte å søke næring (omsorg, trygghet etc.) fra andre på - ved å gjøre andre til lags/"innynde" seg (fokusere på og tilpasse seg andres behov).. Kanskje`?

Hvis man har opplevd utrygg tilknytning tidlig i livet, kan det gjøre en veldig avhengig av andre mennesker, og det du sier om å føle seg prisgitt andre/"ta til takke med det man tilbys" av sosial kontakt/"næring". Det er veldig slitsomt å ha det slik.. Jeg har selv en stor utfordring når det gjelder dette med avhengighet av andre - jeg knytter meg litt for mye til enkelte, og føler meg også lett avvist.

Jeg stiller meg bak oppskriften din på-hvordan-få-til-gode-relasjoner, og i likhet med deg så tror jeg ikke de ovennevnte problemene er "synlige" for andre. Men selv om jeg er flink til å skjule avhengigheten jeg kan oppleve, så er den der likefullt.. Dette er heller ikke noe jeg har turt å ta opp med behandleren, så da blir jeg ikke kurert for det uten videre heller..

Men nå har jeg visst rotet meg inn i noe annet enn det diskusjonen egentlig handlet om.. Og det er sent og! Så jeg ønsker deg en riktig god natt- og helg:) Jeg har virkelg fått litt og tenke på nå

Beklager at dette ble fryktelig langt!!

Tusen, tusen takk Kamelonjenta, for glitterende svar og gode tanker!

Det er en del av det du skriver som jeg virkelig ønsker å kommentere!

Jeg ønsker også å fortelle deg mer om faglige områder som jeg har fokusert på, men jeg føler meg friere til å gjøre det via en personlig email adresse.

Gi meg et lite vink, og en e-mail jeg kan nå deg på, hvis du ønsker;) Her er i alle fall jeg:

[email protected]

Hvis du ikke vil dette, la meg vite, så kan vi fortsette diskusjonen her, evt på åpent forum?

[mamma til ni]

Hei Kamelonjenta, her er jeg igjen!

Takk for svaret ditt!

Ja, det er virkelig en støtte å få livstegn og dele erfaringer og tanker med likesinnede!

Fordi jeg har gått og tenkt på disse rare følelsene lenge, har jeg også funnet ting i litteraturen som har gitt meg en slags bekreftelse på at dette er en "kjent" problemstilling, i alle fall i faglige kretser.

Som jeg skrev til deg, er din bruk av begrepet kjerne-selv en fagterm som eksisterer i faglitteraturen. I Rosenhan og Seligmans "Abnormal psychology", pensum på UiO, leser jeg om kjerne-selvet, eller ”the core self”, som det står.

Kjerne-selvet er det første av i alt 3 aspekter ved selvet. Kjerne-selvet er det første som dannes. Dette aspektet ved selvet er viktig fordi det er relatert til opplevelsen av ”separatness, coherence and identity”. Ja, det er jo nettopp dette vi har diskutert i vår utveksling. Opplevelsen av grenser og avstand til andre, det å forsvinne inn i, eller det å ”bli invadert” av andre, er antagelig relater til dette. Dertil kommer sammenheng, som jo er det å føle seg som et helt individ, et individ med en tydelig og vedvarende fysisk utstrekning, kort sagt at man føler at man eksiterer som den samme personen over tid. Jeg tenker her, at følelser av å ikke ha et fast utseende, kanskje har noe med en svak opplevelse av kontinuitet å gjøre. Sist er dette med identitet nevnt, og der kommer flere ting inn, blant annet det nevnte med å være noe fast, ha en opplevelse av seg selv som noe vedvarende, og da i tillegg det å ha sine egne tanker og meninger selv om disse skulle avvike litt fra dem i omgivelsene. Være litt ”fast i fisken”, for å si det sånn.

Etter at kjerne-selvet er etablert tidlig i et barns utvikling, utvikles det subjektive selv, og deretter det verbale selv.

Jeg skal ikke gå så mye inn på disse teoretiske tingene, for det vi vel kanskje er mest interessert i er vel nettopp opplevelsen av ikke å være hel, eller ha en litt skjør identitetsfølelse.

Din beskrivelse av den indre ufullkomne kjernen, er et svært godt bilde. Du antyder at det høres litt søkt ut, ja – men jeg tror at de som har det slik, vil føle at beskrivelsen er nyttig. Jeg skal i alle fall spare på det du har skrevet!

Du skriver at du kunne tenke deg å sette deg mer inn i dette. De to bøkene jeg har nevnt for deg er gode (altså Culberg og Rosenhan/Seligman). Dette er lærebøker. Her kommer en lærebok til som er grei: Torgersen, S. ”Personlighet og personlighetsforstyrrelser”. I tillegg nevner jeg to andre bøker (ikke fagbøker): Patricia Tudor-Sandal ”Det glömda självet” og Alice Miller ”Barneskjebner”.

Jeg synes disse bøkene utfyller hverandre på en spennende måte.

Det å forsvinne inn i andre, er nettopp det å lese andres behov og ønsker på spreng. Dette er slitsomt i lengden. Kanskje kan man si at det er en slags angst, noe du var inne på, og at det vil rette seg hvis man klarer å være mer ”easy-going” og likeglad overfor hva andre mennesker til enhver tid måtte tro, tenke eller ha behov for. Veldig lett er det ikke akkurat. I tillegg vil man jo gjerne være vennlig og god mot sine omgivelser.

Det å ikke føle seg hel uten at man næres i andres nærvær, skaper underlegenhet og en avhengighet i forhold til andre. Jeg føler meg i stor grad prisgitt andre, og den tilgjengeligheten jeg blir ”tilbudt”. Dette kan føre til at jeg lett føler meg avvist. Men fordi jeg er såpass sosial som jeg er, tror jeg ingen ville tenke at jeg er så avhengig og sårbar. Jeg tror det er lurt, og et fornuftig sosialt trekk, at man ikke eksponerer sin avhengighet. Det vil lett kunne oppfattes som klamt og krevende. Hvis man ønsker gode og fleksible relasjoner, må man ikke kreve mer enn andre naturlig vil gi. Det er i alle fall min oppskrift.

Vel, Kamelonjenta, nå er det jeg som skriver langt og kronglete, kanskje litt uten hode og hale. Jeg håper imidlertid boktipsene kan være av interesse for deg!

Ha en riktig fin kveld!

Eg hadde euf. Det var dette med manglande sjølvopplevelse som var mitt største problem. Det var opplevelsen av dårlege grenser mellom meg og andre. Det andre var og følte, blei eg også.

Eg hadde mykje angst med å vere åleine - for det var tomt i meg, og trengte aktivitetar for å halde meg levande.Det blei etter kvart ein av grunnane til at eg fekk så mange barn.

Av frykt for å ikkje vere elska, gjekk eg på jakt etter mennesker eg kunne ta meg av.

Eg har måtte lære meg å kjenne etter kva behov og ønsker eg har. Kva som er godt for meg. Har lært meg å ikkje vere redd men halde ut negative følelsar og kaos. (Eg følte det var mitt ansvar å redde verda).

I dag har eg bygt opp mitt indre. Føler meg heil og sterk. Og elsker mitt eige selskap. Eg er fortsatt følsom for andre, og det er ein egenskap eg vil ha, men eg set grenser. Eg vil gi, og få.

Utan gode medvandrarar hadde eg ikkje klart det. For eg måtte på nytt lære å kjenne korleis det var å vere elska og respektert for den eg var og ikkje berre for det eg gjorde.

[bibben]

Eg hadde euf. Det var dette med manglande sjølvopplevelse som var mitt største problem. Det var opplevelsen av dårlege grenser mellom meg og andre. Det andre var og følte, blei eg også.

Eg hadde mykje angst med å vere åleine - for det var tomt i meg, og trengte aktivitetar for å halde meg levande.Det blei etter kvart ein av grunnane til at eg fekk så mange barn.

Av frykt for å ikkje vere elska, gjekk eg på jakt etter mennesker eg kunne ta meg av.

Eg har måtte lære meg å kjenne etter kva behov og ønsker eg har. Kva som er godt for meg. Har lært meg å ikkje vere redd men halde ut negative følelsar og kaos. (Eg følte det var mitt ansvar å redde verda).

I dag har eg bygt opp mitt indre. Føler meg heil og sterk. Og elsker mitt eige selskap. Eg er fortsatt følsom for andre, og det er ein egenskap eg vil ha, men eg set grenser. Eg vil gi, og få.

Utan gode medvandrarar hadde eg ikkje klart det. For eg måtte på nytt lære å kjenne korleis det var å vere elska og respektert for den eg var og ikkje berre for det eg gjorde.

Hei du mamma til ni!

Hyggelig å høre fra deg, og takk for at du deler et slikt oppløftende resultat!

Det er godt å høre at "det er von i hengende snøre"! Det betyr altså at denne situasjonen ikke er en livslang skjebne, men noe man kan komme ut av.

Jeg lurer på hvilke grep som skal til. Du skriver at du har hatt noen som har støttet deg i prosessen. Var det en form for terapi, eller var det venner, familie, kjæreste?

Det synes avgjørende at man klarer å etablere en nær relasjon som deretter kan virke støttende i prosessen med å bli mere "hel" og trygg. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å få en slik relasjon.

Jeg savner selvsagt den slags nærhet som kan gi bekreftelse og trygghet, men jeg vet ikke hvordan jeg får det.

Jeg ønsker deg alt godt videre!

God helg fra

[mamma til ni]

Hei du mamma til ni!

Hyggelig å høre fra deg, og takk for at du deler et slikt oppløftende resultat!

Det er godt å høre at "det er von i hengende snøre"! Det betyr altså at denne situasjonen ikke er en livslang skjebne, men noe man kan komme ut av.

Jeg lurer på hvilke grep som skal til. Du skriver at du har hatt noen som har støttet deg i prosessen. Var det en form for terapi, eller var det venner, familie, kjæreste?

Det synes avgjørende at man klarer å etablere en nær relasjon som deretter kan virke støttende i prosessen med å bli mere "hel" og trygg. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å få en slik relasjon.

Jeg savner selvsagt den slags nærhet som kan gi bekreftelse og trygghet, men jeg vet ikke hvordan jeg får det.

Jeg ønsker deg alt godt videre!

God helg fra

Hei bibben

Eg var så heldig å få ein erfaren psykiater som "adopterte" meg og familien min inn i sin familie. På den måten fekk eg kjenne på og analysere situasjoner som oppstod. Det blei veldig effektivt.

Uheldigvis blei han sjuk og døde. Men eg er nær veninne med kona fortsatt.

Samtidig gjekk eg i gruppeterapi ved ei dagavdeling. Nyttig å ha med seg, men eg fekk ikkje så mykje ut av det.

No held eg på å avslutte behandling med ein kvinnleg psykiater som eg har hatt siste tre åra. Det er vondt, men eg er klar for å greie meg sjølv.

Trur kunnskapen og erfaringane eg har fått i terapien beriker vennegjengen, og vi har fått eit mykje nærare og opnare fellesskap. Eg har lært å sette ord på følelsar og situasjoner som kjem andre til nytte.(har mange gode venner)

Klem til deg.

[bibben]

Hei bibben

Eg var så heldig å få ein erfaren psykiater som "adopterte" meg og familien min inn i sin familie. På den måten fekk eg kjenne på og analysere situasjoner som oppstod. Det blei veldig effektivt.

Uheldigvis blei han sjuk og døde. Men eg er nær veninne med kona fortsatt.

Samtidig gjekk eg i gruppeterapi ved ei dagavdeling. Nyttig å ha med seg, men eg fekk ikkje så mykje ut av det.

No held eg på å avslutte behandling med ein kvinnleg psykiater som eg har hatt siste tre åra. Det er vondt, men eg er klar for å greie meg sjølv.

Trur kunnskapen og erfaringane eg har fått i terapien beriker vennegjengen, og vi har fått eit mykje nærare og opnare fellesskap. Eg har lært å sette ord på følelsar og situasjoner som kjem andre til nytte.(har mange gode venner)

Klem til deg.

Tusen takk for svaret ditt "mamma til ni"!

Slike personer som din tidligere psykiater burde klones

Jeg tenker at mye ville rettes opp hvis jeg klarte å knytte med nært til noen. Jeg har gode venner, men har aldri knyttet meg nært følelsesmessig til en annen person. På den måten har jeg heller ikke erfart at jeg betyr noe spesielt for et annet menneske. Jeg vet at jeg betyr mye for venner og bekjente, men det å være i et gjensidig, fokusert følelsesmessig forhold tenker jeg at ville være nærende og kanskje kurerende - kanskje, jeg vet ikke...

Jeg har spurt på forumet om det er en spesiell type terapi som egner seg bedre for slike problemer enn andre terapier. Eller er det kanskje slik at enhver form for terapeutisk relasjon vil være bra over tid?

NHD har ikke svart på dette, så kanskje jeg prøver å finne et annet forsum der jeg kan spørre mer.

Lykke til med avslutningen hos din nåværende psykiater. Jeg håper det vil gå greit for deg å ta stegene videre på egen hånd.

Jeg ønsker deg i alle fall alt godt!

Klem fra

[Gjest kameleonjenta]

Tusen, tusen takk Kamelonjenta, for glitterende svar og gode tanker!

Det er en del av det du skriver som jeg virkelig ønsker å kommentere!

Jeg ønsker også å fortelle deg mer om faglige områder som jeg har fokusert på, men jeg føler meg friere til å gjøre det via en personlig email adresse.

Gi meg et lite vink, og en e-mail jeg kan nå deg på, hvis du ønsker;) Her er i alle fall jeg:

[email protected]

Hvis du ikke vil dette, la meg vite, så kan vi fortsette diskusjonen her, evt på åpent forum?

Den er jeg med på! Er litt "åpent" her inne..

[email protected]