Prestefaen.

[Gjest Sliten Rallar]

Det begynnte med at jeg ble sendt til barnehjem istedet for hjem etter et år hos en slekning i 1962, var da ni år gammel. Jeg var nok ikke den enkleste å ha med å gjøre og dette gjenspeilet seg i min oppførsel på barnehjemmet. Sinnet og skuffelsen måtte ut og det skjedde iform av fandensakap. Dette skulle selvfølgelig straffes og presten som øverste hode skulle stå for avstraffelsen. Det var innestengning i kott, tørkeskap i kjelleren, bank på bar rompe ja variasjonene var store. Han ble mere og mere interessert i å utføre straffen med bank. Dette utviklet seg til å bli stryking over rompa. Siden jeg da var "temmet" og ikke turde å gjøre motstand ble han mere intim. Det ble fingerbruk og deretter tok han meg hardt og brutalt. Det ble den nye formen for avstraffelse.

Får man slik straff gang på gang så prøver man og rømme. Dette ble stoppet av en skipper på hurtigruten hvor jeg var blindpassasjer og jeg ble returnert til barnehjemmet hvor mere voldtekt ventet. Kunne drept den jævelen hvis jeg hadde møtt han idag.

Var gift i 29 år og hun jeg var gift med er fortsatt uvitende om dette. Det samme er mine barn.

Fortalte det i et svakt øyeblikk til min nye samboer og hun mente at en psykolog kunne kansje hjelpe. Går hos han enda men å få hull på verkebyllen tror jeg ikke han klarer. Synd det. Er idag 53 år og kunne tenkt meg å få det litt roligere med meg selv.

Er det noen gode råd der ute?

[javelda1365380927]

Trist historie.

Har kanskje ingen spesielt gode råd til deg, men kanskje du kan skrive dette på forumsiden "Psykiatri" også? Der er det en psykiater som svarer.

Har du gått lenge til psykolog? Det tar for noen Lang tid før man greier å snakke om det man sliter mest med. Særlig når man har dyttet det vanskelige "under matta" i mange år.

Selv skal jeg forsøke litt medisiner for å greie med bearbeiding av div. dårlige minner. Har akkurat blitt overbevisst om at snakking kan ha noe for seg. Jeg trodde ikke på det før.

Det er noen som må fortelle historien sin igjen og igjen og igjen, helt til man kjenner at man har "kontroll" over følelsene rundt minnene på en måte. Kanskje får man en ny forståelse av hva som egentlig skjedde. Det er visstnok da noen føler at det blir litt lettere å leve med opplevelsene....at de føler de takler/mestrer det bedre.

Kan du forsøke å fortelle om oppveksten din til din nye samboer en gang eller 100??

Hvis det er greit for henne da.

Kanskje forsøket verd hvis man har tro på det selv?

Vennlig hilsen