Riktig valg

[earthquake]

Så skulle jeg skrive noe.

Og hva skal jeg skrive?

Jo jeg kan jo skrive at ting går bedre og bedre...

Men er det sant da?

Det vet jeg ikke, jeg aner rett og slett ikke?

Jo mer jeg tenkte på om jeg hadde det bra jo værre fikk jeg det..

Som om det plutselig ble et mål i seg selv å finne alle de tingene i livet mitt som gjorde det vanskelig... å være akkurat meg!

I stedet for å være en positiv og optimistisk jente, ble jeg en som ikke såg noen ende på alt som var negativt.

Fra å være en som såg hva positivt jeg hadde klart å mestre, selv om han hadde voldtatt meg.

Fra å være den som trodde at jeg faktisk hadde alt det som skulle til for å klare å gå videre.

Fra å være den som trodde at litt etter litt klarte jeg igjen å komme tilbake til den "normale" tilværelsen...

Ble jeg den som KUN så skadene han hadde lagt igjen på meg.

Jeg så kun hva jeg IKKE klarte på grunn av ham.

Jeg kan IKKE stole på menn..

Jeg kan IKKE takle nærhet...

Jeg kan IKKE

Jeg kan IKKE

Jeg kan IKKE

Fy F*** så lett det var å se alle skadene, alt det vonde alt som var galt.

Og enda lettere var det å finne flere ting som ikke var bra.

Og litt etter litt godtok jeg den rollen behandleren, samfunnet og jeg selv hadde gidd meg.

Tok på meg rollen som var der for meg..

Offer rollen, var tatt og den sa hvordan jeg skulle ha det.

Og Gud hvor grei den var å ha på seg.

Plutselig godtatt for å være den jeg var.. for jeg var jo voldtatt.

En godkjenning fra samfunn, grupper, og meg selv for at jeg var nettopp den jeg var.

Og er ikke det greit da?

Å få lov å være den som en er?

For min del så jeg at det var ikke det!

Ikke i det lange løp.

Jeg stagnerte, kom meg ikke videre.

For det var jo helt greit å være slik.. det var helt greit å KUN være der jeg var.

Jeg kunne ikke lengre lulle meg inn i denne offerrollen som jeg så kjært hadde tatt til meg.

For når jeg var den som var voldtatt, stoppet kravene å komme.

Ingen ville da finne på å si til en voldtatt : -"Du må da kunne godta at folk tar i deg".

-" Nå må du for F*** se å komme deg videre"

Så slik tenkte jeg.

Jeg måtte la folk rundt meg stille krav til at jeg skulle fungere som "alle andre".

Og ikke minst jeg måtte start opp med å utfordre meg selv til å fungere som jeg en gang gjorde.

Så hvordan har jeg det?

Hvordan går det med meg?

Går det bedre og bedre?

Jeg aner ikke, noen ville kanskje si at jeg ikke har gått inn i problemene mine... at jeg kommer til å møte veggen... at jeg fortrenger.

Kanskje gjør jeg det?

Å velge mellom 2 mil taxi kø i -20 grader og spysyke...

Det er ikke altid like lett :-)

[pern]

hei

jeg har skrevet inn her noen tråder under... jeg er kjæresten til ei jente som opplevde å bli misbrukt av ste-farer sin...

ting er ikke lett... å jeg prøver å lære meg å forholde meg til en person som har gjennom gått mye.

Men dette du skrev... du satte ord på akkuratt det min kjæreste føler også... Her forleden kveld sa hun akkuratt noe sånt som du sa nå. Vel... hun åpner seg litt iallefall.

jeg har ingen moralsk settning... beklager... men, til deg og andre som skriver: dere hjelper andre å forstå, og dere hjelper ei 19 år gammel jente som trenger den støtten hun kan få jeg har lært mye av å lese inne på dette forumet!!!

[guriana]

hei

jeg har skrevet inn her noen tråder under... jeg er kjæresten til ei jente som opplevde å bli misbrukt av ste-farer sin...

ting er ikke lett... å jeg prøver å lære meg å forholde meg til en person som har gjennom gått mye.

Men dette du skrev... du satte ord på akkuratt det min kjæreste føler også... Her forleden kveld sa hun akkuratt noe sånt som du sa nå. Vel... hun åpner seg litt iallefall.

jeg har ingen moralsk settning... beklager... men, til deg og andre som skriver: dere hjelper andre å forstå, og dere hjelper ei 19 år gammel jente som trenger den støtten hun kan få jeg har lært mye av å lese inne på dette forumet!!!

Det er ikke enkelt å leve videre etter at noen har tatt med seg halve meg/deg.men ikke tenk på deg som et offer men en utsatt.Å kalle seg et offer er liksom noe en aldri blir kvitt men en utsatt var noe som hende en gang.Da er det lettere å forsette. Glemme gjør en aldri,heldigvis, for da ville jeg tro at da mistet jeg hukommelsen og det er ikke noe alternativ.Sårene har grodd, men blå merkene er der alltid- og der kommer dette inn med at vi vil helst ikke at noen kommer i nærheten hverken psykisk eller fysisk, for da gjør blåmerkene ondt.dette er noe vi må leve med resten av livet.Men- så er det hva vi VIL gjøre med det, for viljen har ikke noen tatt med seg. Gir vi opp så har overgriper fått nok en seier, og det skal han ikke få. Det blir opp og ned turer, det kan jeg skrive under på, men nedturene blir kortere og kortere for hver gang. Klem fra meg om du vil

[Gjest skal]

Så godt å høre fra deg igjen earthquake! Er ikke så ofte her nå, men kikker innom iblant!

Håper du klarer deg bra! Offerroller er aldri gode! Tror ikke altid det finnes riktige eller gale valg heller. Det er oftest både bra og dårlige sider ved alle og man får jo aldri se hele bildet heller.

Tror du har mye styrke i deg. Vet ikke hva du kjenner selv. Jeg ble så sint før når folk sa det til meg, for var så sliten av å være sterk hele tiden. Men nå vet jeg at å være sterk ikke betyr at man er det hele tiden. Tenker på deg. Lykke til!

Varme klemmer hvis du vil ha fra

[javelda1365380927]

Hei!

Veldig bra skrevet. Takk for du delte denne historien!

Jeg synes også det er vanskelig å velge...

Den siste setninga om taxikø i -20 og spysyka, var en stilig beskrivelse, for det er akkurat slik det føles for meg også om mangt og mye....

Jeg luller meg ofte inn i rollen "stakkar mej", noe som føles kvalmt.. Selvmedlidenhet på sitt beste!

Når jeg sitter inne hos psykologen og klager min nød (!), hender det ofte at dette hindrer meg i fullføre setningene mine.

Jeg synes det er pyton....men jeg forsøker å tenke / og velge at det kanskje må til for å få det bedre -- for min del.

Jeg synes at jeg "dyrker" min egen smerte, når jeg henter fram og henter fram og henter fram - møkk fra oppveksten. Det føles ikke bra, bare kvalmt...kvalmt kvalmt....

Jeg sliter ofte med å se poenget med akkurat d. Jeg Samler på Alt som jeg kan "forsvare" terapien med, alt som kan hjelpe meg å forstå valget - å be om hjelp- og få meg til å akseptere at jeg er en "overgreps-utsatt"/ at det er fornuftig å bearbeide slike opplevelser.

Det er ikke et lett valg, synes jeg. Jeg vil ikke være et offer! Jeg vil være likeverdig med de andre rundt meg! Ikke en som er svak, utnyttet og brukt.

Grrrrrrrrrrr, kjenner at jeg ble veldig sint av å skrive dette. Sint på alle de som utsetter mennesker for - ingen valg! De som ødelegger livskvaliteten vår. Fikk akutt lyst til å si alle de styggeste ordene jeg kan, så jeg det er nok på tide å avslutte!

Ønsker deg en god uke.