Om å bli presset til å snakke

[Gjest f..... vanskelig]

Jeg har gått til psykolog i ca. et halvt år. Nå sist jeg var hos han følte jeg meg veldig presset. Han prøvde å få meg til å snakke om overgrepene jeg ble utsatt for i barndommen. Hva som egentlig skjedde. Jeg sa jeg ikke ville snakke om det, likevel fortsatte han å stille spørsmål. Magen min vrengte seg og hjertet galloperte villt. Han sa at han var klar over at han presset meg. Der og da hadde jeg absolutt ikke lyst å fortelle noe som helst.

Føler meg ekkel og skitten.

Men jeg tror også at kanskje jeg virkelig må bli presset for at jeg skal klare å fortelle noe.

Hva har dere erfart? Liker absolutt ikke å blir presset til å snakke om dette, men samtidig vet jeg ikke om jeg noen gang vil bli klart til å snakke om overgrepene.

[Gjest Ordknapp]

Tror en av å til må "puffes" litt, for å komme i gang. Det er ikke dermed sagt at en bør presses.

En dyktig psykolog bør kunne stille spørsmål på en slik måte, at en ikke burde føle seg presset. Det er du som selv setter grenser for hvor langt du ønsker å gå. Er du ikke klar for å stå hele løpet ut, bør psykologen kunne ta opp tråen mellom hver gang.

Jeg har vært til mange forskjellige psykologer, og det er slettes ikke alle som har vært like flinke til å få meg til å snakke. Dette handler også om kjemi, tillitt med mer.

Lykke til!!

[Gjest f..... vanskelig]

Tror en av å til må "puffes" litt, for å komme i gang. Det er ikke dermed sagt at en bør presses.

En dyktig psykolog bør kunne stille spørsmål på en slik måte, at en ikke burde føle seg presset. Det er du som selv setter grenser for hvor langt du ønsker å gå. Er du ikke klar for å stå hele løpet ut, bør psykologen kunne ta opp tråen mellom hver gang.

Jeg har vært til mange forskjellige psykologer, og det er slettes ikke alle som har vært like flinke til å få meg til å snakke. Dette handler også om kjemi, tillitt med mer.

Lykke til!!

Han sa til meg en gang tidligere at han skulle forsøke å ikke presse meg til å snakke om det. Men nå virker det som han begynner å bli utålmodig. Men samtidig har han også sagt at jeg kan trenge mange år med terapi, så jeg forstår ikke helt hva som haster.

[Gjest bry]

Syns ikke det er riktig at noen presser deg til å snakke om overgep,det må jo være når og hvis du er klar for det.

Man skal ha psyke til å takle alt som dukker opp i minnet også..

[Gjest skal]

Det er forferdelig å kjenne seg presset til å snakke. Psykologen min gjør det ikke. Hun gjorde det i begynnelsen, men så ble vi enige om at hun ikke skulle gjøre det, først og fremst fordi jeg ikke klarer å si i fra når jeg ikke vil!

Snakker ikke mye om overgrepene på timene. Men de gangene jeg gjør det er det fordi jeg har bestemt meg for at jeg vil og kan klare det! Skjer ikke ofte, men som du sier, hvorfor haster det??

Vi jobber hele tiden mye med hva som skjer her og nå, og om rett til trygghet og beskyttelse. Om å sette grenser for andre osv. Hun spør nesten hver time, men presser aldri.

For meg er det eneste måten! Håper dere finner en måte du kan føle deg vel med! Lykke til!

(Tror det viktigste av allt er at du sier til psykologen det du skriver her - det har alltid førsteprioritet på timene med mindre det er krise, hvis det er noe som ikke funker for meg i terapien.)

[bugge -jenta]

Ofte ser en for seg at en skal hoppe i det og si "alt". Slik er det ikke. Det går an å starte med å si bittelitt og i litt vage termer. Det er også en begynnelse. Og hvis terapeuten presser på og vil du skal si mer da, sier du at det var dette du klarte i denne timen. Da tror jeg terapeuten din er veldig fornøyd, for det han nok ønsker er at det skal komme i gang en prosess.

Og da må en ofte begynne med å si noe. Men det er ofte at det holder med en setning. Så kan en snakke om hvordan det kjennes ut å ha sagt den.

Det er ikke terapeuten din sitt mål at alt skal veltes ut i løpet av en time. Det ville blitt svært vanskelig å takle for deg etterpå. Men start helt i det små, og du er så detaljert som du vil. Kanskje kan du tenke ut noe på forhånd som du forbereder deg til å si. Og så sier du at du skal prøve å si det, men at deretter er det stopp i denne timen.

Så begynn helt i det små. Start med en A og en halv B, så kommer alfabetet sakte men sikkert etter, kanskje over flere år.

Vennlig hilsen fra meg som har vært der

[Gjest f..... vanskelig]

Ofte ser en for seg at en skal hoppe i det og si "alt". Slik er det ikke. Det går an å starte med å si bittelitt og i litt vage termer. Det er også en begynnelse. Og hvis terapeuten presser på og vil du skal si mer da, sier du at det var dette du klarte i denne timen. Da tror jeg terapeuten din er veldig fornøyd, for det han nok ønsker er at det skal komme i gang en prosess.

Og da må en ofte begynne med å si noe. Men det er ofte at det holder med en setning. Så kan en snakke om hvordan det kjennes ut å ha sagt den.

Det er ikke terapeuten din sitt mål at alt skal veltes ut i løpet av en time. Det ville blitt svært vanskelig å takle for deg etterpå. Men start helt i det små, og du er så detaljert som du vil. Kanskje kan du tenke ut noe på forhånd som du forbereder deg til å si. Og så sier du at du skal prøve å si det, men at deretter er det stopp i denne timen.

Så begynn helt i det små. Start med en A og en halv B, så kommer alfabetet sakte men sikkert etter, kanskje over flere år.

Vennlig hilsen fra meg som har vært der

Psykologen så for seg mange år med terapi. Jeg skulle ønske jeg bare kunne buse ut med alt og bli ferdig før. Men ordene sitter fast. Selv om jeg prøver å la være, skjer det at jeg pynter på sannheten i steden for å svare ærlig på ubehagelige spørsmål.

Når vet en egentlig at en er ferdig med terapien?

[bugge -jenta]

Psykologen så for seg mange år med terapi. Jeg skulle ønske jeg bare kunne buse ut med alt og bli ferdig før. Men ordene sitter fast. Selv om jeg prøver å la være, skjer det at jeg pynter på sannheten i steden for å svare ærlig på ubehagelige spørsmål.

Når vet en egentlig at en er ferdig med terapien?

Etterhvert tror jeg terapien gjør at en kan fungere bedre og kanskje bra i hverdagen. Men likevel er det slik med overgrep at ting har en tendens til å komme frem igjen på gjerne andre og nye måter i ulike livsfaser, og ved ulike hendelser. Hele livet er en prosess, og helt ferdig med ting blir ikke alle av oss. Vi kan likevel få veldig bra liv hvor det vi har opplevd ikke gjør at vi synes livet ikke er godt.

Likevel kommer en engang tl et punkt da en ikke har behov for en terapeut. Kanskje gjelder det for alltid, eller kanskje får man behov for det en gang igjen senere.

Uansett blir det viktig å fokusere på hva en kan gjøre i dag for at tiden nå skal bli bedre. Og da må en begynne med ærlighet med seg selv og terapeuten. Det finnes ofte massevis av ord man kan sette på det en har opplevd. terapi har for meg delvis vært å finne de ordene som kjennes rettest ut. Senere har det kanskje forandret seg. Og ofte har jeg måttet si at det jeg nettopp sa kanskje ikke var helt det jeg trodde eller følte. Det er lov det.

Tenk ikke så mye på hvor lang tid det tar, men gjør mest mulig for at det blir meningsfylt for deg å gå i terapi.

Lykke til og vennlig hilsen

[Gjest tussipia]

Man skal ikke fortelle om ting når man ikke føler seg klar til det. Det er i alle fall min mening.

Jeg brukte flere år på å fortelle om overgrepene jeg har opplevd i barndommen.Jeg klarte ikke å formidle noen til min første behandler. Men hun jeg har nå, kan jeg fortelle alt til. Hun forstår meg, og støtter meg i alt.

Og det er viktig at man har en behandler man kan stole på, og som du vet er på din side....

[rexer]

Han sa til meg en gang tidligere at han skulle forsøke å ikke presse meg til å snakke om det. Men nå virker det som han begynner å bli utålmodig. Men samtidig har han også sagt at jeg kan trenge mange år med terapi, så jeg forstår ikke helt hva som haster.

Jeg har selv gått i terapi og latt meg presse til å snakke om overgrepene. Det gikk alt for fort for meg. Det hele endte med at jeg endte opp som deprimert meget syk og havnet på sykehus. Du bør si tydelig ifra om at du ikke lar deg presse eller bytte psykolog. Anbefaler at du oppsøker smi hvis det fins der du bor. Lykke til.Hilsen Rexe