Selvrealisering vs psykopati

[lamalama]

Legger inn en link til en artikkel som jeg er interessert i høre synspunkter på:

http://www.samtiden.no/05_1/art3.php

(artikkelen er for stor til å limes inn, så dere må bruke linken)

Jeg blir veldig glad hvis noen leser den, og gir meg tilbakemelding. Dette er min mening om den:

Selvhjelpsbøker og psykologitimer er jo rettet mot personer som har stagnert eller stoppet opp følesesmessig, som lever med dårlig kontakt med seg selv. De

holdninger disse selvhjelpsbøkene representerer, er at man skal styrke selvfølelsen. Og selvsagt, hvis disse holdningene blir tolket av en umoden person uten noen forkunnskaper, er det jo klart det kan skape psykopater: men for en person som lever med depresjon og har ingen eller lite kontakt med eget selv, er jo nettopp disse holdninger nødvendig for å kunne begynne å leve igjen. De er jo ikke ment for at personer skal utvikle verdens største egoer. Derfor synes jeg hun som skrev artikkelen skyter i feil retning ved å forvirre og gi skyldfølelse til personer som har det jævli fra før av. Dessuten, selvrealisering er jo ikke noe mer enn at en har tro på ens egne idealer og følelser, så hvis man følger artikkelforfatterens logikk, er jo egentlig alle som tror på det de selv mener og føler psykopater (!?) Det er jo det som menes med intuisjon og å handle på impuls: utifra si egen oppfattelse av verden. Og derimot ikke noe anarkistisk, destruktiv barnslig stemme som sier en skal knuse biler og krangle...(med mindre en er psykopat selvsagt) Det kalles derimot for integritet, å handle etter sin egen oppfattelse av hva som er rett og galt osv. Og når det gjelder kreativitet, så er jo det nettopp definisjonen på ett ekte selv. Det er jo ikke nødvendigvis å male ett bilde, men nettopp å være seg selv på en genuin måte. (utifra sine egne følelser) Og man kan jo hevde at spontanitet og å leve i nuet nesten er hele vitsen med å leve(men selvsagt kun etter man har trygghet og rammer rundt seg) Først da opplever man jo noe, så å kritisere dette er jo rett og slett, tja, merkelig. Jeg synes rett og slett det virker som artikkelforfatteren har misforstått poenget med selvrealisering. Hvis man skulle snakke om PROBLEMET med selvrealisering, så er det jo at samfunnet legger sånn vekt på det, og at man skal bli til noe, som nettopp produserer egosentrerte narsissister. Men dette grunnet en liten kjærlighet til seg selv, for narsissisten mangler jo nettopp en kjærlighet til seg selv, og derfor må objektgjøre seg selv i en ekstrem grad for å lage en relasjon til seg selv. Psykopaten er jo en person med nettopp lav selvfølelse, for en person med høy selvfølelse og kjærlighet til seg selv, vil neppe oppføre seg slik hun beskriver i artikkelen.

Men jeg er enig med henne i at en ikke skal benekte avhengigheten av andre: men derimot har ett selvrealiseringideal som baserer seg på at en gjør det en føler er rigktig i forhold til andre. En er jo alltid og uungåelig en relasjon. Derfor blir en fullstendig egoistisk motivert selvrealisering egentlig meningsløs. (med mindre en er psykopat selvsagt.) Er det noen som kan gi meg noen synspunkter på dette? (spesielt hvis du er psykolog.)

[Gjest profile]

Slik jeg ser det: Dersom en har visse trekk i personligheten som går i retning av antisosialitet kan nok noe av litteraturen virke forsterkende, men ikke dersom en ikke har disse trekkene på forhånd.

Så lenge en er klar over at andre mennesker eksisterer og gir de de samme rettighetene som en gir seg selv så ser jeg ikke noe galt i det.

Dersom andre hadde levd slik som du gjør, hadde du mislikt dem for det?

Jeg har lest flere bøker om selvutvikling selv og har før hørt kritikken fra folk som ikke har lest nevnte bøker selv.

For en engstelig og unnvikende personlighet vil det jo være et fremskritt, et steg mot "det normale" og nærme seg "psykopaten" da denne ligger i andre enden av skalaen på en måte.

[Gjest Liten ekorn]

Slik jeg ser det: Dersom en har visse trekk i personligheten som går i retning av antisosialitet kan nok noe av litteraturen virke forsterkende, men ikke dersom en ikke har disse trekkene på forhånd.

Så lenge en er klar over at andre mennesker eksisterer og gir de de samme rettighetene som en gir seg selv så ser jeg ikke noe galt i det.

Dersom andre hadde levd slik som du gjør, hadde du mislikt dem for det?

Jeg har lest flere bøker om selvutvikling selv og har før hørt kritikken fra folk som ikke har lest nevnte bøker selv.

For en engstelig og unnvikende personlighet vil det jo være et fremskritt, et steg mot "det normale" og nærme seg "psykopaten" da denne ligger i andre enden av skalaen på en måte.

Hei larnalarna, og takk for linken. Nå har jeg lest artikkelen.

Det er mulig at artikkelforfatteren har lest helt andre selvhjelpsbøker enn jeg. Likevel blir jeg sittende igjen med en følelse av at hun har misforstått fullstendig. For eksempel generaliserer hun jo gjennom å snakke om "selvrealisering" som noe negativt og selvforherligende.

For meg handler selvrealisering om å utvikle seg til et både selvstendig og ansvarlig individ. Sånn sett støtter jeg tanken om at selvrealisering burde være en plikt. Personer som drar på stor emosjonell bagasje uten å gjøre det minste forsøk på å rydde opp i det, kan lett komme til å skade andre.

Har inntrykk av at de virkelige psykopatene gjerne oppsøker steder der andre går i flokk, for eksempel religiøse miljøer, der det er lett å manipulere dem for sin overdrevent utviklete samvittighetsfølelse.

Det eneste jeg har opplevd gjennom selvutvikling, bl.a. gjennom selvhjelpsbøker, er en utvidet bevissthet om meg selv i relasjon til andre. I stadig større grad verdsetter jeg "de nære ting", og er for eksempel blitt i stand til å inngå et forpliktende forhold til en mann - i motsetning til tidligere, da jeg slet med psykiske problemer. Den gang var jeg selvopptatt, da! Ikke for å si noe galt om personer med psykiske problemer - jeg vet hvor vondt de kan ha det, og at det ikke er selvforskyldt. Men jeg mener at vi alle kan tjene på å utvikle oss. Det gjelder hele livet - med alle de utfordringene og ansvar som vi møter.

Det å finne "seg selv" er bare positivt. Jo mer til stede man blir i sitt eget liv, jo mer innlevelse får en også i forhold til andre, fordi man forstår så mye mer. Derfor blir en også i stand til å ta mer ansvar, også.

Leste faktisk om en toppleder som ble mer eller mindre presset til å gå igjennom en selvutviklingsprosess, og som plutselig fikk øynene opp for at han selv var medvirkende til de konfliktene han opplevde. Han innså at han hadde hatt for vane å opptre som en bulldoser, men nå utviklet han en evne til å lytte til andre mennesker. Det var ganske sterkt å lese! Han tok et stort steg, mener nå jeg.

For å kunne ta ansvar, må en også kjenne seg selv. Det betyr BÅDE å ta hensyn til egne behov, OG å bli kjent med hvordan en virker på andre. Det betyr for eksempel at en evner å sette grenser i forhold til seg selv og utfolde sine sterke sider, men betyr altså også at en evner å inngå forpliktende relasjoner.

Hvis en utvikler livsinnsikt, vil en også utvikle prosessforståelse - og da ser man at det er en tid for alt: noen ganger må en tåle monotoni og kjedsomhet, og noen ganger bør en våge spranget mot noe mer spennende. Noen ganger må en sette grenser for andre, og noen ganger bør en våge å slippe dem litt mer innpå seg. Uansett er det ens egen prosess - hvem i all verden har rett til å fortelle meg eller deg hvilket valg som er rett for oss akkurat nå? Slike valg må vi faktisk stå til ansvar for selv.

Etter mitt syn hjelper mange selvhjelpsbøker til en slik livsinnsikt. Men igjen: Jeg har ikke lest alle de bøkene, og jeg vet ikke hvilke bøker hun Nina "hva-hun-nå-het" har lest. Men jeg tror ikke på den koblingen hun gjør.

Jeg kan godt være enig med henne i at samfunnet vårt i den tiden vi lever i, i mange tilfeller oppmuntrer til rendyrket egoisme. Men jeg tror faktisk hun må lete andre steder enn i selvhjelpsbøkene for å finne kilden til den.