Drukner i selvmedlidenhet...

[rose23]

Jeg ønsker helst være tøff, se framover og ikke henge meg opp i fortiden min. Det er leeenge siden jeg var et lite barn. Hvorfor rippe opp i dette når jeg er kommet godt opp i 20-årene?

Går til psykolog. Har gjort det et halvt års tid, men jeg føler at jeg ikke er spennende nok, at jeg syter. Jeg ser på meg selv som patetisk og tenker at det sikkert er andre som trenger psykologen mer enn meg. Jeg spør meg selv "Er det virkelig nødvendig å gå i terapi? Overdriver jeg?"

Tross alt; jeg fungerer fint på jobb, har flere gode venner og er sosialt oppegående. Har mye ansvar som jeg takler helt fint. Folk som kjenner meg holder ofte appeller til meg i fylla. "Du er så utrolig fantastisk. Jeg beundrer virkelig deg. Du er så sterk". Slik vil jeg fortsette å være. Jeg vil ikke bli sett på som en stakkar eller et offer. Fan heller... flere som føler det slik?

[earthquake]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.

Var akkurat slik jeg også tenkte.

Så jeg sluttet med alt som kunne kalles behandling.

Og jeg må inrømme at jeg aldri har hatt det så greit som nå.

Jeg har heller aldri sett resultatene av alle samtalene jeg har harr så godt som nå.

Men du må selv se hva som passer best for deg selv.

Selv trengte jeg å begynne å være litt tøff igjen, ikke bare lulle meg inn i min egen selvmedlidenhet.

Det jeg var redd for var at jeg skulle gå for fort frem og at jeg ikke var ferdig med det jeg trengte for å gå videre.

Etter at jeg sluttet av alt harjeg sett bedre og bedre at

jeg har en balanse i meg selv som aldri har vært der før.

Jeg er ikke bare svak, men heller ikke bare sterk :-)

Så her har du min historie.

Lykke til.