zyprexa og cipralex, pluss litt til

[maire]

Opphever zyprexa virkningen av cipralex? Etter at jeg begynte med førstnevnte medisin har sexlysten våknet igjen (etter å ha vært helt fraværende i det året som har gått med cipralex), men også tvangstankene (om enn ikke så ille som før jeg begynte med cipralex).

Jeg har også på følelsen av at jeg ikke er like tykkhudet i sosiale sammenhenger lenger, og at nervene ligger utenpå kroppen. Er det kanskje vanlig ved oppstart av zyprexa? Bruker bare en lav dose for å få bukt med et voldsomt tankekaos (og zyprexaen hjelper på det.)

Jeg har hørt at man kan få økt appetitt av zyprexa (kommer vanligvis den økte matlysten av zyprexa med en gang man begynner med medisinen?), men jeg får knapt i meg mat, jeg sover lite og har vanskelig for å holde meg i ro. Er dette noe som sannsynligvis kommer av zyprexa, eller er det mer sannsynlig at det er fordi jeg er litt kjørt om dagen? (Er innlagt på psyk.inst fordi jeg forsøkte å ta livet av meg, men husker ikke at jeg har gjorde det eller noe særlig fra den dagen det skjedde).

Har spurt de samme spørsmålene der jeg er innlagt, men de leser bare opp fra felleskatalogen for meg, og jeg syns ikke det gir meg svar på det jeg lurer på...

[bugge -jenta]

Jeg kan ikke svare deg på mye av det du spør om, men selv gikk jeg på denne medisinen i nesten en hel uke mot nettopp tankekjør. En liten dose om kvelden når det tankekjøret mitt er verst. Og når det gjelder økt matlyst, satte det inn med en gang, selv om dosen var veldig liten. Derfor sluttet jeg, fordi jeg prøvde å få bukt med mine spiseproblemer samtidig. Dårlig match. Det er min erfaring på det området.

Måtte tørrle litt, et par "host", når du forteller at de bare "leser opp fra felleskatalogen". Godt med kompetent helsepersonell som har kunnskap som er så vanskelig kan få tak i selv...

Håper du får utbytte av oppholdet, selv om ingenting er perfekt.

Andre her inne hjelper deg nok med mer info om sine erfaringer.

Vennlig hilsen fra

[serenity777]

Jeg kan ikke svare deg på mye av det du spør om, men selv gikk jeg på denne medisinen i nesten en hel uke mot nettopp tankekjør. En liten dose om kvelden når det tankekjøret mitt er verst. Og når det gjelder økt matlyst, satte det inn med en gang, selv om dosen var veldig liten. Derfor sluttet jeg, fordi jeg prøvde å få bukt med mine spiseproblemer samtidig. Dårlig match. Det er min erfaring på det området.

Måtte tørrle litt, et par "host", når du forteller at de bare "leser opp fra felleskatalogen". Godt med kompetent helsepersonell som har kunnskap som er så vanskelig kan få tak i selv...

Håper du får utbytte av oppholdet, selv om ingenting er perfekt.

Andre her inne hjelper deg nok med mer info om sine erfaringer.

Vennlig hilsen fra

Jeg har gått på zyprexa lenge. Og jeg merker ingenting av de bivirkningene du nevnte. Men jeg tror at førstegang man får et antipsykotikum, så merker man det bedre. Man er mere var på en måte.

[maire]

Jeg kan ikke svare deg på mye av det du spør om, men selv gikk jeg på denne medisinen i nesten en hel uke mot nettopp tankekjør. En liten dose om kvelden når det tankekjøret mitt er verst. Og når det gjelder økt matlyst, satte det inn med en gang, selv om dosen var veldig liten. Derfor sluttet jeg, fordi jeg prøvde å få bukt med mine spiseproblemer samtidig. Dårlig match. Det er min erfaring på det området.

Måtte tørrle litt, et par "host", når du forteller at de bare "leser opp fra felleskatalogen". Godt med kompetent helsepersonell som har kunnskap som er så vanskelig kan få tak i selv...

Håper du får utbytte av oppholdet, selv om ingenting er perfekt.

Andre her inne hjelper deg nok med mer info om sine erfaringer.

Vennlig hilsen fra

Hei Bugge, tusen takk for svar Jeg håper jeg er blant de heldige som ikke får ekstremt økt apetitt av zyprexa, og nå har jeg brukt medisinen i noen dager og fortsatt ikke merket noe til økt lyst på mat, så da kan jeg kanskje slå meg til ro med at jeg ikke kommer til å merke noe til den bivirkningen i alle fall (puh..) Det holder med den økte angsten og uroen, syns jeg.

Jeg er sjeleglad for hjelpen jeg får av både leger, psykologer og øvrige ansatte ved avdelingen der jeg er innlagt. De gjør en fantastisk jobb.

Jeg er så takknemmelig at jeg ikke har ord for å beskrive det! Er så glad for at noen hjelper meg med å ta vare på meg selv når jeg ikke fikser livet på egenhånd.

[maire]

Jeg har gått på zyprexa lenge. Og jeg merker ingenting av de bivirkningene du nevnte. Men jeg tror at førstegang man får et antipsykotikum, så merker man det bedre. Man er mere var på en måte.

Ja, der sier du noe..Jeg er nok mer vár og kjenner etter hvordan medisinen virker på meg, så kanskje kommer angsten av det?

Jeg får ta det som en mann - bryte sammen og gråte litt også får jeg bite tenna sammen og håpe at angsten gir seg etter hvert.

[bugge -jenta]

Hei Bugge, tusen takk for svar Jeg håper jeg er blant de heldige som ikke får ekstremt økt apetitt av zyprexa, og nå har jeg brukt medisinen i noen dager og fortsatt ikke merket noe til økt lyst på mat, så da kan jeg kanskje slå meg til ro med at jeg ikke kommer til å merke noe til den bivirkningen i alle fall (puh..) Det holder med den økte angsten og uroen, syns jeg.

Jeg er sjeleglad for hjelpen jeg får av både leger, psykologer og øvrige ansatte ved avdelingen der jeg er innlagt. De gjør en fantastisk jobb.

Jeg er så takknemmelig at jeg ikke har ord for å beskrive det! Er så glad for at noen hjelper meg med å ta vare på meg selv når jeg ikke fikser livet på egenhånd.

Kjære deg!

Det er så godt å høre at du føler det slik. Jeg mener det virkelig. Selv føler jeg meg så "lost" om dagen, og da er det så godt å høre at noen opplever at det er et sikkerhetsnett når en trenger det. Så ordene dine gav litt varme til meg:o) Vi vet godt at det ikke oppleves og finnes for alle til enhver tid, men det er i hvertfall ikke helt "svart" når det gjelder helsetjenester heller:o)

Nyt hjelpen du får. Du fortjener det sånn. Hvis det gikk an å dele ut porsjoner med hvile, er det mange her inne som skulle fått det. Et slags annerledes "suppekjøkken" med porsjoner med hvile og forståelse, der ingen trenger stå i kø. En engel kommer og deler den ut til oss akkurat der vi er.

Klem fra

[maire]

Kjære deg!

Det er så godt å høre at du føler det slik. Jeg mener det virkelig. Selv føler jeg meg så "lost" om dagen, og da er det så godt å høre at noen opplever at det er et sikkerhetsnett når en trenger det. Så ordene dine gav litt varme til meg:o) Vi vet godt at det ikke oppleves og finnes for alle til enhver tid, men det er i hvertfall ikke helt "svart" når det gjelder helsetjenester heller:o)

Nyt hjelpen du får. Du fortjener det sånn. Hvis det gikk an å dele ut porsjoner med hvile, er det mange her inne som skulle fått det. Et slags annerledes "suppekjøkken" med porsjoner med hvile og forståelse, der ingen trenger stå i kø. En engel kommer og deler den ut til oss akkurat der vi er.

Klem fra

Jeg bor i en kommune som har et godt utbygget psykiatrisk tilbud til innbyggerne sine. Har man først en fått en fot innenfor (det er det som er vanskeligst) så er psykiatrien her veldig flinke til å tilpasse bruken etter brukernes behov.

F.eks har de en hjelpetelefon som er betjent døgnet rundt, året rundt. Den kan man ringe til og få råd/veiledning/trøst fra fagpersoner. De har også en uttrykningstjeneste som rykker ut dersom de mener det er behov for det, og også disponerer de et visst antall korttidsplasser ved institusjon til bruk for krisetilfeller. Et lavterskeltilbud der man omtrent kan komme inn på dagen.

Jeg har fått en egen kontaktperson som følger meg opp, og som jeg jvenlig setter opp planer og lager avtaler med.

For denne helgen har jeg underskrevet en avtale om at jeg ikke skal ta livet av meg, og at jeg ikke skal drikke alkohol. Jeg har også skrevet under på at jeg skal ta kontakt med de ansatte dersom jeg blir mer enn vanlig urolig, slik at vi får slått av en prat og forhåpentligvis får tatt brodden av uroen før den tar fullstendig overhånd.

Veldig kjekt å ha skrevet ned slikt, for det med å ta kontakt og si i fra er for meg veldig vanskelig (er engstelig for å være til bry) men nå har jeg jo laget en avtale på at jeg skal det

Det virker kanskje banalt at man må underskrive på slike avtaler, men for meg (og kanskje for andre også?) så teller det mer når jeg lover noe overfor andre og ikke bare overfor meg selv. Rare greier.

[bugge -jenta]

Jeg bor i en kommune som har et godt utbygget psykiatrisk tilbud til innbyggerne sine. Har man først en fått en fot innenfor (det er det som er vanskeligst) så er psykiatrien her veldig flinke til å tilpasse bruken etter brukernes behov.

F.eks har de en hjelpetelefon som er betjent døgnet rundt, året rundt. Den kan man ringe til og få råd/veiledning/trøst fra fagpersoner. De har også en uttrykningstjeneste som rykker ut dersom de mener det er behov for det, og også disponerer de et visst antall korttidsplasser ved institusjon til bruk for krisetilfeller. Et lavterskeltilbud der man omtrent kan komme inn på dagen.

Jeg har fått en egen kontaktperson som følger meg opp, og som jeg jvenlig setter opp planer og lager avtaler med.

For denne helgen har jeg underskrevet en avtale om at jeg ikke skal ta livet av meg, og at jeg ikke skal drikke alkohol. Jeg har også skrevet under på at jeg skal ta kontakt med de ansatte dersom jeg blir mer enn vanlig urolig, slik at vi får slått av en prat og forhåpentligvis får tatt brodden av uroen før den tar fullstendig overhånd.

Veldig kjekt å ha skrevet ned slikt, for det med å ta kontakt og si i fra er for meg veldig vanskelig (er engstelig for å være til bry) men nå har jeg jo laget en avtale på at jeg skal det

Det virker kanskje banalt at man må underskrive på slike avtaler, men for meg (og kanskje for andre også?) så teller det mer når jeg lover noe overfor andre og ikke bare overfor meg selv. Rare greier.

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å skrive avtaler. Og det opplegget kommunen din har høres både bra og enkelt ut, på den måten at en kan undre seg på at ikke flere eller alle kan klare å gjøre noe liknende.

Ønsker deg en god helg. Har det selv ganske tungt for tiden, men ordene vil ikke komme ut. Så jeg sitter her og prøver å skyve min egen elendighet og smerte bort, og klarer ikke skrive om mitt eget liv og hva som gjør så vondt. Kanskje i morgen, eller i overimorgen.

Det hjelper heller ikke at guttene mine er på vinterferie hele neste uke, og jeg må være her pga. noen avtaler jeg må holde. Skal prøve å ta noe og få lagt meg.

God natt fra

[Gjest bry]

Jeg bor i en kommune som har et godt utbygget psykiatrisk tilbud til innbyggerne sine. Har man først en fått en fot innenfor (det er det som er vanskeligst) så er psykiatrien her veldig flinke til å tilpasse bruken etter brukernes behov.

F.eks har de en hjelpetelefon som er betjent døgnet rundt, året rundt. Den kan man ringe til og få råd/veiledning/trøst fra fagpersoner. De har også en uttrykningstjeneste som rykker ut dersom de mener det er behov for det, og også disponerer de et visst antall korttidsplasser ved institusjon til bruk for krisetilfeller. Et lavterskeltilbud der man omtrent kan komme inn på dagen.

Jeg har fått en egen kontaktperson som følger meg opp, og som jeg jvenlig setter opp planer og lager avtaler med.

For denne helgen har jeg underskrevet en avtale om at jeg ikke skal ta livet av meg, og at jeg ikke skal drikke alkohol. Jeg har også skrevet under på at jeg skal ta kontakt med de ansatte dersom jeg blir mer enn vanlig urolig, slik at vi får slått av en prat og forhåpentligvis får tatt brodden av uroen før den tar fullstendig overhånd.

Veldig kjekt å ha skrevet ned slikt, for det med å ta kontakt og si i fra er for meg veldig vanskelig (er engstelig for å være til bry) men nå har jeg jo laget en avtale på at jeg skal det

Det virker kanskje banalt at man må underskrive på slike avtaler, men for meg (og kanskje for andre også?) så teller det mer når jeg lover noe overfor andre og ikke bare overfor meg selv. Rare greier.

Dette var jo ikke banalt i det hele tatt,heller tvert imot.

Hørtes ut som et veldig bra opplegg....=)

Sånn burde det vært i alle kommuner,da hadde folk blitt bedre på sikt tror jeg.

[Gjest skal]

Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å skrive avtaler. Og det opplegget kommunen din har høres både bra og enkelt ut, på den måten at en kan undre seg på at ikke flere eller alle kan klare å gjøre noe liknende.

Ønsker deg en god helg. Har det selv ganske tungt for tiden, men ordene vil ikke komme ut. Så jeg sitter her og prøver å skyve min egen elendighet og smerte bort, og klarer ikke skrive om mitt eget liv og hva som gjør så vondt. Kanskje i morgen, eller i overimorgen.

Det hjelper heller ikke at guttene mine er på vinterferie hele neste uke, og jeg må være her pga. noen avtaler jeg må holde. Skal prøve å ta noe og få lagt meg.

God natt fra

Trist å høre at du har det tungt for tiden! Sender noen gode tanker ut i natten og håper du får sove og det snart snur oppover igjen! For det gjør det alltid vet du! :-)

Var så godt å lese din lille eksponering isted, fikk meg til å smile i på en trist kveld! Du var en av de første som svarte meg her, og det satte jeg enormt pris på! Ville bare si det!

[Gjest tillerall]

Jeg bor i en kommune som har et godt utbygget psykiatrisk tilbud til innbyggerne sine. Har man først en fått en fot innenfor (det er det som er vanskeligst) så er psykiatrien her veldig flinke til å tilpasse bruken etter brukernes behov.

F.eks har de en hjelpetelefon som er betjent døgnet rundt, året rundt. Den kan man ringe til og få råd/veiledning/trøst fra fagpersoner. De har også en uttrykningstjeneste som rykker ut dersom de mener det er behov for det, og også disponerer de et visst antall korttidsplasser ved institusjon til bruk for krisetilfeller. Et lavterskeltilbud der man omtrent kan komme inn på dagen.

Jeg har fått en egen kontaktperson som følger meg opp, og som jeg jvenlig setter opp planer og lager avtaler med.

For denne helgen har jeg underskrevet en avtale om at jeg ikke skal ta livet av meg, og at jeg ikke skal drikke alkohol. Jeg har også skrevet under på at jeg skal ta kontakt med de ansatte dersom jeg blir mer enn vanlig urolig, slik at vi får slått av en prat og forhåpentligvis får tatt brodden av uroen før den tar fullstendig overhånd.

Veldig kjekt å ha skrevet ned slikt, for det med å ta kontakt og si i fra er for meg veldig vanskelig (er engstelig for å være til bry) men nå har jeg jo laget en avtale på at jeg skal det

Det virker kanskje banalt at man må underskrive på slike avtaler, men for meg (og kanskje for andre også?) så teller det mer når jeg lover noe overfor andre og ikke bare overfor meg selv. Rare greier.

Så godt å høre en solskinnshistorie fra psykiatrien... Langt mellom dem.. Jeg har også blitt tilbudt kontaktperson, men avslo.. Kanskje det var dumt. Er det til hjelp, altså? Hva slags bakgrunn har en kontaktperson egentlig ? Og hva går hjelpen ut på, er det støttekontakt-aktig..? Slike avtaler høres smart ut hvertfall. Jeg sliter med det samme som deg - er redd for å være til bry og har derfor vanskelig for å si fra om mine behov..

Fint å høre at du får god hjelp:)

[maire]

Så godt å høre en solskinnshistorie fra psykiatrien... Langt mellom dem.. Jeg har også blitt tilbudt kontaktperson, men avslo.. Kanskje det var dumt. Er det til hjelp, altså? Hva slags bakgrunn har en kontaktperson egentlig ? Og hva går hjelpen ut på, er det støttekontakt-aktig..? Slike avtaler høres smart ut hvertfall. Jeg sliter med det samme som deg - er redd for å være til bry og har derfor vanskelig for å si fra om mine behov..

Fint å høre at du får god hjelp:)

Hei! Kontaktpersonene har forskjellig utdannelse og bakgrunn. De fleste er psyk.sykepleiere, men også barnevernspedagoger,sosionomer, vernepleiere,hjelpepleiere, ergoterapeuter og en gestaltterapeut jobber der (jeg vet ikke hva gestaltterapi egentlig går ut på men..)

Jeg har bare kontaktpersonen min som fast anker så lenge jeg er innlagt. Når jeg skrives ut får jeg "ta til takke" med den som eventuelt er på vakt-og hjelpetelefonen om jeg skulle mene det er krise igjen og trenge og ringe dem.

I tillegg til at jeg føler det er veldig trygt å ha ett menneske jeg i hovedsak kan forholde meg til så har "min" kontaktperson ansvar for at alle de instansene jeg har rundt meg og som jobber på min sak, får den informasjonen de trenger (i samarbeid med meg selvfølgelig).

Om jeg skulle ha behov for å ha med meg en person til støtte i forbindelse med trygdekontor/sosialkontor eller lignende, så stiller hun opp og blir med meg dersom jeg ikke klarer det på egenhånd.

Spør hva din kontaktperson eventuelt kan være behjelpelig med? Hvis du syns det virker som noe du kan ha utbytte av, ville jeg flesket til og takket ja

[Gjest tillerall]

Hei! Kontaktpersonene har forskjellig utdannelse og bakgrunn. De fleste er psyk.sykepleiere, men også barnevernspedagoger,sosionomer, vernepleiere,hjelpepleiere, ergoterapeuter og en gestaltterapeut jobber der (jeg vet ikke hva gestaltterapi egentlig går ut på men..)

Jeg har bare kontaktpersonen min som fast anker så lenge jeg er innlagt. Når jeg skrives ut får jeg "ta til takke" med den som eventuelt er på vakt-og hjelpetelefonen om jeg skulle mene det er krise igjen og trenge og ringe dem.

I tillegg til at jeg føler det er veldig trygt å ha ett menneske jeg i hovedsak kan forholde meg til så har "min" kontaktperson ansvar for at alle de instansene jeg har rundt meg og som jobber på min sak, får den informasjonen de trenger (i samarbeid med meg selvfølgelig).

Om jeg skulle ha behov for å ha med meg en person til støtte i forbindelse med trygdekontor/sosialkontor eller lignende, så stiller hun opp og blir med meg dersom jeg ikke klarer det på egenhånd.

Spør hva din kontaktperson eventuelt kan være behjelpelig med? Hvis du syns det virker som noe du kan ha utbytte av, ville jeg flesket til og takket ja

Hei!

Det høres jo litt kjekt ut å ha en å støtte seg på utenom det rent terapimessige, men litt mer i "hverdagen", uformelt.. Det gir sikkert en trygghet. Jeg er ikke innlagt da, men har pga sterk depresjon mistet litt taket på livet mitt. Vet ikke om tanken i mitt tilfelle var at en kontaktperson skulle ha hjulpet meg med mer praktiske ting, eller om det skulle være ment som en å prate med.. Kunne forsåvidt ha trengt begge deler:)

Kanskje du og, hvis du har ønske om det, kan opprettholde kontakten utenom psykehuset? Uansett flott at det finnes en hjelpetlf. i din kommune. Det burde det ha vært overalt..