sliten av livet.

[ms_lonley]

hei jeg er en jente på 18 år.. som har bodd under barnevernet siden jeg var 10 år, har opplevd veldig myevondt. Nå bor jeg sammen med kjæresten min har gjort i 2 år, men jeg har bedt hun om å flytte. Vi krangler hele tiden og hun har et temperamang problem slik at vis hun blir for sinna begynner hun å slå. Hun er mye sjalu og alt har bare slitt meg helt ut. Jeg har bedt henne om å flytte men hun påstår da at jeg er egoist og at jeg bare tenker på meg selv, så sier henne også det at hun ikke har penger og at alt jeg vil er bare å få henne bort. Jeg har fått problemer med å sove om natten, legger meg alltid kl 10 men sovner aldri før rundt 3 tiden om natten. Dette utgjør at jeg ikke kommer meg opp på skolen. Jeg føler meg samtidig veldig lei meg hele tiden og har ikke energi til å klare verken jobb eller trening slik som før. Jeg har begynt å holde meg mest alene fordi jeg orker ikke prate md noen og jeg er liten døgnet rundt. det jeg skulle ønske var å flytte på en institusjon som kunne hjelpe meg med å klare skolen, med å få en god natts søvn, klare å komme meg på trening og jobb. Å kanskje noen å prate med som kan hjelpe meg på andre baner. finnes det noen slike tilbud? er fortsatt under barnevernet, men jeg vil ikke snakke med de fordi har så høye forventninger til meg. Kan du hjelpe meg? er det noe sted i oslo ssom kan tilby meg hjelp?

[G-bo]

Hei ms_lonely:-)

Høres ut som livet ditt er i overkant komplisert om dagen, skal forsøke å gi deg mine tanker rundt det du skriver. Jeg er selv barnevernspedagog, har aldri jobbet innen barnevernstjenesten, men har en del års erfaring med å jobbe med ungdommer på institusjon.

Det er veldig mange som kommer ut fra barnevernet og sliter med å stå på egne ben. Etter å ha blitt passet på i noen år kan det være en heftig overgang å plutselig måtte være voksen..., sånn helt på egenhånd.

Jeg tror nok ikke bv.tj mener å "dømme deg" eller være for tøffe med deg. Utfra min erfaring med bv.tj tror jeg nok heller de forsøker å gjøre deg selvstendig og vise deg at de tror at du er istand til mestre hverdagen din, dvs at "du har det i deg".

Det er helt forståelig at dette kan virke vanskelig og tøft på deg, det er mange, også med "normal barndom", som synes overgangen til voksenlivet er vanskelig, og din bakgrunn gjør det jo heller ikke spesielt mye enklere.

Jeg tror det kan være vanskelig for deg å få et opphold på institusjon, og ihvertfall uten hjelp fra bv.tj. Jeg kjenner jo ikke din saksbehandler eller kontoret hvor h*n jobber, men tror du må prøve igjen å forklare dem hvordan du har det, så de får en mulighet til å gi deg noen råd videre.

Det finnes jo en del "støttetelefoner" du kan ringe til, uten at jeg helt vet om alle sammen, men jeg vet at Redd barna har et tlf.nr. Det er også mulig å prate med "foreningen for psykisk helse" eller "foreningen for lesbiske og homofile"(eller no sånt, ække helt sikker på hva de heter). Alle disse foreningene har veldig god erfaring med å prate med ungdommer som føler seg litt på siden og trenger noen og støtte seg til. Du burde i det minste prøve å få bv.tj til å skaffe deg en psykolog du føler du kan prate med.

Slik du beskriver samboerforholdet dit høres det fornuftig ut å bryte. Du skriver at du har opplevd mye vondt, og da er det nok fornuftig å ikke være sammen med et menneske som slår og ikke behandler deg med den respekten du fortjener og trenger. Du må ta ansvar for din egen utvikling(ikke hennes), ikke la noen spille på samvittigheten din..., jeg tror du trenger mer ro og forutsigbarhet rundt deg enn hva kjæresten din kan gi deg.

Håper du får hjelp så du klarer å mestre livet, og at du får mennesker rundt deg som kan "hjelpe deg til å hjelpe deg selv". Det er mange av oss som har hatt tøffe tider, men om man klarer å ta tak i sin egen situasjon, og få noen hjelpere(venner eller profesjonelle), kan man få bedre tider.

Masse lykke til:-)

[siriil]

Lykke til ms_lonley håper virkelig det ordner seg for deg.