Kan du hjelpe meg med hva dette kan være?

[lille_meg23]

Jeg er 23år,alene med min sønn på 3år, mistet faren til sønnen min for 2år siden. Har vært trøtt, uopplagt,svimmel,tung i hode,sliten. Jeg er utolmodig og føler meg ofte agresiv,Hater og være alene,finner på alle slags unnskyldning for og ha folk rundt meg heletiden.Hater og ta busser alene og blir fort at jeg tar drosje istedenfor.Gruer meg for butikkbesøk,har bare lyst og løpe ut av butikken da jeg begynner og føle at jeg skal besvime.Jeg er ikke sånn svimmel at rommet går rund men på en annen måte,litt vanskelig og forklare. Har hatt det sånn i 1års tid nå. Det er så slitsom,vill liksom bare ha tilbake livet mitt der jeg var uavhengig og ikke redd for alt. Håper du/noen kan hjelpe meg og tolke hva dere tror dette kan være.

[Gjest collett]

Du bør ta deg en tur til fastlegen og fortelle om plagene dine. Han bør så henvise deg til psykolog så du får løst opp i problemene dine. Det er tydeligvis mye som plager deg, men det finnes hjelp hvis du bare ber om den..

Var det slik at faren til barnet ditt døde? Da er det vel kanskje en naturlig sorgprosess du går gjennom?

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

Høres ut som du er i en vanskelig fase av livet. I tillegg til å være alene med et barn i en krevende alder, har du kanskje vært gjennom en sorgprosess. Kanskje er du ikke ferdig med denne, fordi du har måttet prioritere sønnen din. Antakelig opplevde du mye støtte av familie/venner den første tiden, mens nå skjønner ikke helt folk rundt deg at situasjonen din fremdeles kan være vanskelig. For meg høres det ut som en type angst-reaksjon du har. Det er et ganske vanlig symptom når man føler seg fastlåst i en livssituasjon der en har ansvar for andre. Angst kan gi veldige kroppslige reaksjoner, med hjertebank, tungpust, nærbesvimelser og bortdovning i ansikt/fingre/tær. Jeg synes du skal kontakte fastlegen din for en helsesjekk. Men fortell også om det du gjør her. Kanskje bør du få henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg; det er god hjelp å få. Dersom situasjonen blir veldig fastlåst, er det noen som kan ha nytte av medisiner en periode. Men samtaler er det viktigste i din situasjon.