Så ulykkelig nå....

[flisa]

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt.

Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal.

Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par?

Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi.

Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv.

Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende.

Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år.

Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende.

Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden.

Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett!

Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap.

Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Du må jo ha klart å gjenskape noe som var der fra bunnen av - når det ikke ER noe der -hvorfor fortsette? For alle andres skyld?

Når man spyr av at partneren tar på deg - er det rett da?

[flisa]

Selvfølgelig mener jeg ikke at mine råd er best, riktigst og at dette MÅ du bare prøve.

Men kanskje noen har punkter som ikke er tenkt over?

Da er det min plikt å snu noen steiner, for kanskje å legge de pent på plass igjen etterpå...

Ikke sant?

Men jeg står for det jeg skriver, og veit mange innerst inne bare er redde for å innrømme hvilke feil vi gjør. Slik er jeg også.

Jeg tror ikke folk skiller seg uten å ha tenkt alle de tankene, prøvd det de kan etc.

[trissie]

Helt enig med deg og i alle fall i de tilfellene der man ikke kan gjenskape noe man hadde før -fordi man ikke hadde det.

Jeg vet av erfaring at begge kan få det bedre med partnere som passer bedre. En kan ikke leve sammen om bare den ene bryr seg -

hadde følelse vært noe man kunne skru av og på -så hadde man nok skrudd op på fullt innimellom.

Og det Trissie sier om at man ikke kan forvente at følelser kan holde i et langt samliv -det er i alle fall sprøyt.

Men du flisa, er vi egentlig uenige?

I forhold der bare den ene parten bryr seg, er jeg selvfølgelig enig med deg.

Og da tenker jeg på par der f.eks. jeg savner lidenskap, men den andre er likegyldig eller kald.

De tilfellene vi her snakker om, er der den andre parten faktisk har følelser, vil ha et ekteskap/samliv, men JEG føler ikke noe.

Det er to vidt forskjellige saker det. Ikke sant?

[flisa]

Ta vare på det du har. En mann som gir deg komplimenter og er like forelsket i deg etter 10 år er sjeldent. En ny forelskelse vil alltid gå over, og evt. en ny partner vil alltid bli velkjent og kanskje "kjedelig" etter noen år.

herregud - man kan jo ikke leve på og av komplimenter! Det er jo synsd på mannen hennes også som ER mer opptatt av henne - enn hun i han, Jeg skal vedde på at hun hadde inderlig ønsket at hun fik stjerner i øynene av å se han - eller i alle fall at hun ble glad når han sa noe pent til henne - skal vedde på at hun bare får dårlig samvittighet av de koplimentene - fordi hun vet med seg selv at hun ALDRI kan gjengjelde de. Sånt er fryktelig vondt - og har ikke noe med at man ønsker seg "andre".

[flisa]

Men du flisa, er vi egentlig uenige?

I forhold der bare den ene parten bryr seg, er jeg selvfølgelig enig med deg.

Og da tenker jeg på par der f.eks. jeg savner lidenskap, men den andre er likegyldig eller kald.

De tilfellene vi her snakker om, er der den andre parten faktisk har følelser, vil ha et ekteskap/samliv, men JEG føler ikke noe.

Det er to vidt forskjellige saker det. Ikke sant?

men du svarer jo innskriver som sier at det ikke var noe der i utganspunktet heller.

Det er "lettere" å gjenskape noe som har vært,

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Helt enig med deg og i alle fall i de tilfellene der man ikke kan gjenskape noe man hadde før -fordi man ikke hadde det.

Jeg vet av erfaring at begge kan få det bedre med partnere som passer bedre. En kan ikke leve sammen om bare den ene bryr seg -

hadde følelse vært noe man kunne skru av og på -så hadde man nok skrudd op på fullt innimellom.

Og det Trissie sier om at man ikke kan forvente at følelser kan holde i et langt samliv -det er i alle fall sprøyt.

Det du skriver om at en ikke kan skru følelser av og på, det er jeg veldig enig i.

Hadde jeg kunnet gjøre det hadde jeg gjort det! Vi vil jo at det skal fungere, det er jo derfor vi har prøvd og prøvd så lenge som vi har og...og prøvd så mye forskjellig som vi har.

Det er også veldig vanskelig når den ene fortsatt elsker den andre, mens motsatt er de følelsene borte. Hvordan kan en bare fortsette å late som? I flere år?

Hvordan kan en ha sex og være lidenskapelig mot den andre når alt stritter imot, fordi en bare føler vennskap og ikke har lyst å ha sex?

Ikke minst, hva gjør dette med partneren? Det er ikke rettferdig for noen av oss!

Jeg ser for meg at fortsetter vi sånn som dette så lever vi et langt liv sammen hvor vi er gift som venner, i et platonisk ekteskap hvor vi samarbeider godt - men hvor vi svinner hen følelsesmessig fordi vi skal være sammen uansett, selv om elske-følelsene er borte.

Jeg er ikke mer enn rett over 30 år. Og jeg kan bare ikke se for meg mange tiår sånn som vi har hatt det i lange tider nå...

[Gjest tør ikke ha nick idag]

herregud - man kan jo ikke leve på og av komplimenter! Det er jo synsd på mannen hennes også som ER mer opptatt av henne - enn hun i han, Jeg skal vedde på at hun hadde inderlig ønsket at hun fik stjerner i øynene av å se han - eller i alle fall at hun ble glad når han sa noe pent til henne - skal vedde på at hun bare får dårlig samvittighet av de koplimentene - fordi hun vet med seg selv at hun ALDRI kan gjengjelde de. Sånt er fryktelig vondt - og har ikke noe med at man ønsker seg "andre".

"Jeg skal vedde på at hun hadde inderlig ønsket at hun fik stjerner i øynene av å se han - eller i alle fall at hun ble glad når han sa noe pent til henne - skal vedde på at hun bare får dårlig samvittighet av de koplimentene - fordi hun vet med seg selv at hun ALDRI kan gjengjelde de. Sånt er fryktelig vondt - og har ikke noe med at man ønsker seg "andre". "

AKKURAT! Det er sånn det er. Du skjønner hvordan det føles flisa, takk for at du greier å beskrive og forklare det bedre enn jeg greide.

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Jeg har ikke noen flere gode råd å komme med enn de du allerede har fått. Vil bare sende deg en trøsteklem og si at din historie kunne vært min - bare at jeg har vært gift dobbelt så lenge som deg... Jeg savner også forelskelsen og den seksuelle tiltrekningen. Vi går i fam.terapi. Det har hjulpet oss litt i det daglige, men vi prøver å finne tilbake til de gode følelsene vi en gang hadde for hverandre - og det er ikke lett. Min mann har alltid hatt sterkere følelser for meg enn jeg for ham. Kanskje jeg rett og slett ikke har hatt de følelsene for ham som jeg burde ha for min ektefelle? Det er ikke lett å finne igjen noe man egentlig ikke har mistet - hvis du skjønner. Vi er mer venner enn kjærester.

Vi har også to barn sammen som fremdeles er små, så det er ikke bare å gå heller. Økonomisk er det også et problem så jeg ser ingen løsning - ikke akkurat nå i alle fall.

Det tærer på å ha det sånn og mann blir ofte veldig ulykkelig og nedstemt. Håper du finner tilbake til gleden i ditt liv! Jeg ønsker deg i alle fall lykke til med dine valg og dine utfordringer i ditt samliv!

Selv om dette er en vanskelig og trist situasjon, så er det godt å høre at det er flere som opplever det samme. Flere i samme båt, flere som skjønner hvordan det er.

Det er veldig vanskelig å være den som elsker den andre over alt, og bare vil at vi skal leve lykkelig sammen.

Men det er også veldig vanskelig å være den som ikke får til å gjengjelde dette, og går med konstant dårlig samvittighet pga det.

Når dette er over tid, og en prøver og prøver, så sliter en enormt på hverandre. Det er som et lite helvete, selv om hverdagen og ting ellers er velfungerende.

Det å være så gode venner, og samarbeide så godt - men likevel ikke få til selve forholdet fordi følelser som skulle være der mangler, og bare fra en side, det er kjempevanskelig!

Vi snakker også veldig godt sammen, men uten å forstå hverandre. Rett og slett fordi følelsene er så ulike, og vi oppfatter derfor situasjonen veldig ulikt. Selv om vi prøver å forklare hverandre hvordan vi oppfatter det. På sånne måter som Trissie skriver om.

[Gisp!]

"Jeg skal vedde på at hun hadde inderlig ønsket at hun fik stjerner i øynene av å se han - eller i alle fall at hun ble glad når han sa noe pent til henne - skal vedde på at hun bare får dårlig samvittighet av de koplimentene - fordi hun vet med seg selv at hun ALDRI kan gjengjelde de. Sånt er fryktelig vondt - og har ikke noe med at man ønsker seg "andre". "

AKKURAT! Det er sånn det er. Du skjønner hvordan det føles flisa, takk for at du greier å beskrive og forklare det bedre enn jeg greide.

Du kommer til å angre deg en dag om du går fra han, og du vil finne ut at gresset aldri er grønnere på den andre siden av gjerdet, det er det aldri!

Dessverre er alt mye mer attraktivt når det virker mer uoppnåelig, ergo, du tar din mann som en selvfølge.

Vær fornøyd med det du har!Gjentar du din misnøye over manglende følelser for han for mange ganger blir han en dag lei, tar deg på ordet og går, for godt!

[Gjest tør ikke ha nick idag]

Du kommer til å angre deg en dag om du går fra han, og du vil finne ut at gresset aldri er grønnere på den andre siden av gjerdet, det er det aldri!

Dessverre er alt mye mer attraktivt når det virker mer uoppnåelig, ergo, du tar din mann som en selvfølge.

Vær fornøyd med det du har!Gjentar du din misnøye over manglende følelser for han for mange ganger blir han en dag lei, tar deg på ordet og går, for godt!

Du uttaler deg veldig absolutt.

Du kan ikke vite hvordan det er å leve i en sånn situasjon med mindre du har vært i samme situasjon selv. Det er lett å sitte på gjerdet å dømme andres opplevelser og avgjørelser utfra egen situasjon - men det er viktig å tenke på at en ikke egentlig kan vite hvordan det er før en har opplevd det samme.

Du sier altså at det er bedre å leve kanskje 50 år i et ekteskap hvor en bare er venner, eller hvor kun den ene har elske-følelser for den andre. Hvordan tror du dette påvirker de to som er i dette ekteskapet?

Hva slags opplevelse får eventuelle barn når de finner ut at foreldrene lever ulykkelig sammen i et platonisk ekteskap. Er det et mål å leve sammen for enhver pris, uansett om vi over tid bryter hverandre ned?

[trissie]

men du svarer jo innskriver som sier at det ikke var noe der i utganspunktet heller.

Det er "lettere" å gjenskape noe som har vært,

Det har vært en grad av både fysisk tiltrekning og forelskelse tidligere.

Det skriver hun!

I ettertid kan vi alle moderere og legge til noen forbehold eller mangler som passer for situasjonen vi er i nå.

Derfor er det skummelt å legge vekt på slikt i en negativ fase.

Det er alltid mitt utgangspunkt :-)

[flisa]

Det har vært en grad av både fysisk tiltrekning og forelskelse tidligere.

Det skriver hun!

I ettertid kan vi alle moderere og legge til noen forbehold eller mangler som passer for situasjonen vi er i nå.

Derfor er det skummelt å legge vekt på slikt i en negativ fase.

Det er alltid mitt utgangspunkt :-)

JO, men du har lykkes! Vi har ikke alle det.....før.

OG jeg er i dag sjeleglad for at jeg ikke prøvde enda 10 år - både eks og jeg har det 100 ganger bedre nå enn da.

[nestenbekymret..]

Hmm.. ble nesten bekymret da jeg leste dette innlegget. Kunne nesten tro at du var min kjæreste |, noe som ville vært svært trist for meg. Det passet liksom så godt med alle opplysninger du gir.. Men innser vel at det sikkert er mange med to små barn som akkurat har passert 30, og som har vært gift i 10 år.

Er gift med ei, som til tider virker, om ikke direkte avvisende, litt kald liksom. Prøver så godt jeg kan å skape litt romantikk, men om ståa egentlig er det at det uansett ikke hjelper, fordi hun ikke lengre er forelsket, så er vel all jobben til ingen nytte.. Håper hun sier i fra.

Om jeg bruker "de magiske ordene" elsker deg.. så svarer hun jo det samme tilbake - litt vanskelig å spørre "er det helt sant?"

[Gisp!]

Du uttaler deg veldig absolutt.

Du kan ikke vite hvordan det er å leve i en sånn situasjon med mindre du har vært i samme situasjon selv. Det er lett å sitte på gjerdet å dømme andres opplevelser og avgjørelser utfra egen situasjon - men det er viktig å tenke på at en ikke egentlig kan vite hvordan det er før en har opplevd det samme.

Du sier altså at det er bedre å leve kanskje 50 år i et ekteskap hvor en bare er venner, eller hvor kun den ene har elske-følelser for den andre. Hvordan tror du dette påvirker de to som er i dette ekteskapet?

Hva slags opplevelse får eventuelle barn når de finner ut at foreldrene lever ulykkelig sammen i et platonisk ekteskap. Er det et mål å leve sammen for enhver pris, uansett om vi over tid bryter hverandre ned?

Jeg har sett mange nok eksempler på å vite hva jeg snakker om, ja!

Og du er vel ikke så naiv at du tror at en forelskelse varer evig? elske hva er det? jo, etter mange år sammen, er det mange som beskriver det å elske som vennskap, respekt og det å ønske å leve sammen resten av livet.

Barn som vokser opp med at foreldrene er venner og respekterer hverandre blir harmoniske barn. Barna trenger ikke foreldre som er stormforelsket etter mange år, om du tror det.

Bortskjemt, er ordet jeg tenker når jeg leser hovedinnlegget her og dets sympatisører!

[Gjest også uten nick]

Mitt råd er at dere kan få time til veiledning og råd. Du er ulykkelig skriver du, men jeg synes du må se på familien du har også. Kan du være glad i det dere har sammen? Prøv å gi forholdet en sjanse før du eventuelt bryter ut. Good luck