NHD, hva synes du om dette?

[Gjest Gildet]

Jeg tror tettheten av spøkefugler er ganske stor her.

Mange bruker det som en måte å distansere seg fra hverdagen på.

Men alt har tid. En tid for spøk. En tid for alvor.

Ok! :-)

Men det er vanskelig å vite når tiden er inne da? og det noen oppfatter som bagateller, kan en annen ta seg blodig nær av.

Kansje best å ikke spøke på et slikt forum!

[Gjest gulrota]

Ok! :-)

Men det er vanskelig å vite når tiden er inne da? og det noen oppfatter som bagateller, kan en annen ta seg blodig nær av.

Kansje best å ikke spøke på et slikt forum!

Ja, det er vanskelig å vite når tiden er inne. Det er mye lettere å vite når tiden er ute...

Jeg vet ikke hva som er best her jeg. Det er vel som overalt ellers i livet. Man lærer underveis.

[Gjest grunn til bekymring?]

La henne være i fred,hun er et voksent menneske.

Hvis hun har lyst å fordype seg i bøker.."so what"?

Så lenge hun har utbytte av det,og ja hun blir klokere.

Ærlig talt,føler du ikke at du går bak ryggen hennes nå?

Selvfølgelig er hun sliten,alle blir jo det når de opplever nederlag.

Folk er ikke nødvendigvis syke bare fordi de ikke tenker som "alle andre"

Du mener at jeg skal "la henne være i fred" og ikke "gå bak ryggen på henne".

Dette handler om et menneske som står meg nært. Det handler om at vi er mange rundt som ser at hun sliter veldig og har problemer med å "holde hodet over vannet".

Av omsorg og respekt for henne ønsker vi å gjøre det som er rett overfor henne. Derfor søker vi nå råd av fagpersoner og andre som kan hjelpe oss å vurdere.

Vi er alle åpne for at det kan finnes andre dimensjoner i livet enn det som kan forklares rasjonelt. Men samtidig føler vi at det er noe som ikke stemmer ved hennes virkelighetsoppfatning slik hun er nå.

I det daglige lytter vi til alt hun forteller oss og viser henne respekt for det hun "tror" på. Men vi har begynt å stille oss spørsmålet om vi går rundt med skylapper og ikke vil ta inn over oss at det er noe "riv ruskende galt" her et sted. Vi ønsker alle at hun skal være sunn og frisk, men magefølelsen sier oss at nå trenger hun hjelp. Vi føler at hun ikke lenger kommer inn under "normalen".

Problemet blir om hun selv kommer til å forstå at hun trenger hjelp. Vi vet at vi må gå varsomt frem og ikke trykke på de feile knappene.

Dette er vanskelig for oss alle. Men slik er det å bry seg om andre.

Synes ikke ditt råd om å la henne være i fred "fordi hun er et voksent menneske" var spesielt godt. Selv om hun er voksen kan hun trenge hjelp av sine nære. Og det er det vi prøver å gi.

[Gjest gulrota]

Du mener at jeg skal "la henne være i fred" og ikke "gå bak ryggen på henne".

Dette handler om et menneske som står meg nært. Det handler om at vi er mange rundt som ser at hun sliter veldig og har problemer med å "holde hodet over vannet".

Av omsorg og respekt for henne ønsker vi å gjøre det som er rett overfor henne. Derfor søker vi nå råd av fagpersoner og andre som kan hjelpe oss å vurdere.

Vi er alle åpne for at det kan finnes andre dimensjoner i livet enn det som kan forklares rasjonelt. Men samtidig føler vi at det er noe som ikke stemmer ved hennes virkelighetsoppfatning slik hun er nå.

I det daglige lytter vi til alt hun forteller oss og viser henne respekt for det hun "tror" på. Men vi har begynt å stille oss spørsmålet om vi går rundt med skylapper og ikke vil ta inn over oss at det er noe "riv ruskende galt" her et sted. Vi ønsker alle at hun skal være sunn og frisk, men magefølelsen sier oss at nå trenger hun hjelp. Vi føler at hun ikke lenger kommer inn under "normalen".

Problemet blir om hun selv kommer til å forstå at hun trenger hjelp. Vi vet at vi må gå varsomt frem og ikke trykke på de feile knappene.

Dette er vanskelig for oss alle. Men slik er det å bry seg om andre.

Synes ikke ditt råd om å la henne være i fred "fordi hun er et voksent menneske" var spesielt godt. Selv om hun er voksen kan hun trenge hjelp av sine nære. Og det er det vi prøver å gi.

Hvordan opplever hun selv at hun har det? Opplever hun selv noe ubehag i situasjonen? Prater dere med henne og sier direkte hvordan dere opplever henne? Hvordan reagerer hun da?

[Gjest grunn til bekymring?]

Hvordan opplever hun selv at hun har det? Opplever hun selv noe ubehag i situasjonen? Prater dere med henne og sier direkte hvordan dere opplever henne? Hvordan reagerer hun da?

Hun sier at den "ytre" situajonen er tøff: alenemortilværelsen, det å ikke være helt kommet over sin tidligere mann. Hun har opplevd mye dramatisk de siste årene og har all grunn til å være sliten og nedkjørt psykisk.

Vi sier ikke til henne hvordan vi opplever hennes syn på disse overnaturlige fenomenene. Det ville hun ikke tatt på en god måte. Men vi sier at vi ser hun er sliten og at hun må prøve å hente krefter ved å sykemelde seg og "ta vare på seg selv". Vi sier altså de helt "ufarlige" tingene.

Problemet er vel at det vi synes er det "syke" hos henne tør vi ikke å nevne. Er redd for at hun vil bli rasende hvis hun skjønner at vi trekker hennes psykiske helse i tvil....

[Gjest bry]

Du mener at jeg skal "la henne være i fred" og ikke "gå bak ryggen på henne".

Dette handler om et menneske som står meg nært. Det handler om at vi er mange rundt som ser at hun sliter veldig og har problemer med å "holde hodet over vannet".

Av omsorg og respekt for henne ønsker vi å gjøre det som er rett overfor henne. Derfor søker vi nå råd av fagpersoner og andre som kan hjelpe oss å vurdere.

Vi er alle åpne for at det kan finnes andre dimensjoner i livet enn det som kan forklares rasjonelt. Men samtidig føler vi at det er noe som ikke stemmer ved hennes virkelighetsoppfatning slik hun er nå.

I det daglige lytter vi til alt hun forteller oss og viser henne respekt for det hun "tror" på. Men vi har begynt å stille oss spørsmålet om vi går rundt med skylapper og ikke vil ta inn over oss at det er noe "riv ruskende galt" her et sted. Vi ønsker alle at hun skal være sunn og frisk, men magefølelsen sier oss at nå trenger hun hjelp. Vi føler at hun ikke lenger kommer inn under "normalen".

Problemet blir om hun selv kommer til å forstå at hun trenger hjelp. Vi vet at vi må gå varsomt frem og ikke trykke på de feile knappene.

Dette er vanskelig for oss alle. Men slik er det å bry seg om andre.

Synes ikke ditt råd om å la henne være i fred "fordi hun er et voksent menneske" var spesielt godt. Selv om hun er voksen kan hun trenge hjelp av sine nære. Og det er det vi prøver å gi.

Okey,da må jeg bare si beklager jeg da,var ikke meningen å "tråkke" på noens føtter,syns selvsakt det er kjempebra at hun har folk rundt seg som bryr seg om henne,ikke nok av dem i dag.

Men jeg bare lurer på defenisjonen av "normalt",det er jo alt etter øynene som ser.

Men som sakt,fint at det er folk som bryr seg om henne.

Bare mener at av og til må folk få lov å være i fred også,men det er min mening.

Og hvis du hadde lest de samme bøkene hun har lest,hadde du kanskje sett hennes side av saken.Åndelige ting..eller alternativ tankegang kan høres "svevendes ut",men når en leser om det tenker man "yes dette stemmer".

Men som sakt,det er mitt syn på saken,du trenger ikke ta det til deg.....=)

Du får heller ta til deg det NHD sier......

[Gjest gulrota]

Hun sier at den "ytre" situajonen er tøff: alenemortilværelsen, det å ikke være helt kommet over sin tidligere mann. Hun har opplevd mye dramatisk de siste årene og har all grunn til å være sliten og nedkjørt psykisk.

Vi sier ikke til henne hvordan vi opplever hennes syn på disse overnaturlige fenomenene. Det ville hun ikke tatt på en god måte. Men vi sier at vi ser hun er sliten og at hun må prøve å hente krefter ved å sykemelde seg og "ta vare på seg selv". Vi sier altså de helt "ufarlige" tingene.

Problemet er vel at det vi synes er det "syke" hos henne tør vi ikke å nevne. Er redd for at hun vil bli rasende hvis hun skjønner at vi trekker hennes psykiske helse i tvil....

Kanskje det kan være en ide å prate med henne om nettopp de tingene dere oppfatter som syke, prøve å sette dere inn i tankegangen hennes, få henne til å utdype ting, da viser dere interesse for det som er "henne" i hennes verden, da vil dere kanskje etterhvert få en platform hvor dere kan begynne med ørsmå kritiske utsagn til deler av "hennes" verden? Men målet må jo ikke være kritikken, målet må jo være å prøve å forstå "hennes" verden. Det gjør man ikke bare ved å lytte til det hun sier av seg selv, det gjør man ved å stille oppfølgingsspørsmål, og vise interesse, ikke for interessens egen skyld, men for å vise at dere er interessert i henne, og henne er jo hennes egen verden. Det er vel verdt et forsøk? Å gå i dialog med henne på de spesielle elementene i hennes verden? Kanskje hun har et stort behov for å bli møtt nettopp i "hennes" verden, og ikke i deres verden? Kanskje har hun beveget seg over i en slik tilstand fordi hun ikke har blitt møtt på det som interesserer henne dypest? Kanskje kan en slik dialog, lede henne over på andre "normale" interesse-områder etterhvert også?

[Mistera]

"*sukk* noen er her bare for å være en pest og plage fortsatt ja... Dol har ikke blitt bedre nei... *sukk*"

Beklager, den siste kommentaren min var mest ment som en morsom spøk, men jeg kan be webbern slette om det ble for sterkt for deg!?:-)

Dette er kansje ikke rette forum å spøke på? har forøvrig aldri skrevet noe her inne på psykforum før jeg.

Er bare det, noen ganger må man vite hvor man trår:)

Svarer deg på begge innleggene her!

Jeg har hatt psykiske problemer, og har dem fortsatt, men ikke værre enn at jeg er depresiv og har angst. Men det har jeg hatt siden jeg var barn, pga visse omstendigheter. (kommer ikke innpå det her)

Jeg går ikke på medisiner, fordi jeg har funnet ut at jeg rett og slett ikke blir meg selv på dem, jeg blir tvers igjenom følelseskald og det liker jeg ikke å være. sist jeg gikk på AD medisiner kunne min mor ha dødd, og jeg hadde rett og slett ikke brydd meg! Så da sluttet jeg i samråd med lege og psykolog. Jeg har det faktisk bedre uten:)

MEN jeg har også helt siden jeg var liten hatt noen evner, som jeg har arva fra bestemoren min, hun har aldri hatt problemer med psyken sin, untagen nå da... men dama er over 95 og har mista hode. (senildement)

Jeg kjenner også personer som aldri har slitt med psykiske problemer som har evner langt utenom det vanlige, og mange mange av desse er menn...

MEN jeg har vært borti endel folk som har latet som, jeg har jo også vært innlagt og møtte på endel der, så jeg vet hva du snakker om:)

Men jeg vil ikke påstå at dette er feil, at personene er gal. for det er hverken jeg eller de andre som jeg kjenner iallefall...

Og ja, sosialisering er veldig viktig men veldig vanskelig om man for eksempel har sosial angst.

MEn jeg har levd med det hele livet, så hver dag møter jeg utfordringer i det å takle angsten, ingen kan se det på meg der jeg står. Ikke lever jeg i en uvirkelighet heller.. jeg lever i virkeligheten:)

Og ja, man burde kansje låse inne alle muslimer, for de er jo rett og slett gal:)

[Gjest gulrota]

Ja, det er vanskelig å vite når tiden er inne. Det er mye lettere å vite når tiden er ute...

Jeg vet ikke hva som er best her jeg. Det er vel som overalt ellers i livet. Man lærer underveis.

http://www.an.no/nyheter/article1978821.ece