jeg har løyet for meg selv et halvt liv

[lovise1]

Hei!

Jeg er en kvinne på 38 år, som ble misbrukt til jeg var i 6 års alderen. Siden jeg var så liten, vet jeg ikke hva mer som har skjedd enn de siste, gangene dette skjedde. Det verste for meg er at jeg ikke vet om min far var med på det, eller om han var så dum at han ikke skjønte at det skjedde, eller om han bare tillot at det skjedde.Han hadde ofte masse venner på besøk og de drakk altid mye, når min mor var ute og reiste i forbindelse med sin jobb. Han skulle alltid vise meg frem til sine venner, de måtte se hvor skjønn jeg var, Han kunne ta meg opp midt på natten, når jeg sov, for å vise meg frem.

Jeg var veldig mye syk da jeg var liten, så syk at jeg holdt på å dø av pusteproblemer og surstoffmangel, uten at legene fant noe fysisk galt med meg. Jeg var da i 3 års alderen. Det aller verste var likevel å ikke bli trodd da jeg fortalte dette til min mor, i 12 års alderen. Hun satt etter dette og drakk drinker og lo med den personen som gjentatte ganger var inne på mitt rom og holdt på med både meg og mine søsken.

Har fortrengt dette hele mitt liv, og bagatellisert dette i mitt eget hode. Men jeg har aldri hatt et forhold som har vart i lengre enn 3 år, og da har det vært mye frem og tilbake. Har altid vært ekstremt opptatt av utseende, og har dårlig selvbilde og selvtillit. Likevel har jeg en væremåte som gjør at ingen klarer å tro dette.

Det er bare ca ett år siden, jeg skjønte hvor mye dette egenlig hadde påvirket meg. En jente som begynte å jobbe for meg, og som jeg har mye å takke for, fikk meg til å innse dette. Hun hadde hatt utstillinger og var svært så åpen om det som hadde hendt henne som barn. En dag kom hun til meg og ba meg lese igjennom en selvbiografisk artikkel om hva som hadde hendt henne. Hun sa at det ville komme en avisartikkel ang. dette, så hun ville at jeg skulle vite det i forkant. Jeg leste dette i lunchen, og ble helt rar innvendig. Da jeg kom inn på jobb igjen, sa jeg at det var veldig rart, for akkurat det samme hadde skjedd meg, i omtrent samme alderen. Da begynte hun å spørre, og jeg fortalte det jeg husket. Hun ga meg et hefte hun selv hadde laget, og viste meg også en web-side jeg burde gå inn på.

Da jeg begynte å lese hva som stod der, var det akkurat som å lese om meg selv, og jeg ble sjokkert. Plutselig forstod jeg så mange ting som jeg har lurt på ang. meg selv. Det var helt sprøtt. Jeg prøvde å skyve det fra meg, og tenkte at det ikke kunne være mulig, men tankene begynte å svirre oppi hodet mitt. Jeg fikk da en psykisk knekk. Jeg lå sengeliggende i nesten 2 uker, med verk i hele kroppen, og minner som dukket opp uten at jeg ville det. Jeg stod i dusjen, da jeg plutselig husket at jeg hadde prøvd å prostituere meg til gamle menn, da jeg bare var 13 - 14 år gammel. Dette hadde jeg ikke husket før. Masse sinnsyke minner kom frem. Jeg følte jeg skulle få sammenbrudd. Hele puberteten min hadde tidligere bare vært et svart hull, og det verste tiden i mitt liv. Jeg prøvde stoff, slukte piller for å ta mitt liv, skulket skolen, mm.

Det er ikke lett å ha levd et halvt liv, for plutselig å forstå hvor mye disse hendelsene har påvirket. Jeg har elsket å forføre menn, for så å avvise. Jeg har skjøvet bort menn som har vært glad i meg, og likt bedre menn som har vært stygg mot meg. Jeg har alltid truffet menn som selv har hatt problemer med seg selv, og syntes at snille, gode og stabile menn er kjedelige og uinteressante. Har alltid slitt med depresjon, men folk har bare oppfattet meg som sur og svingete i humør.

Det er også vanskelig å plutselig oppdage at jeg aldri har likt å ha sex. Har trodd dette til nå. Når jeg har sex, er jeg en liten pike, og den jeg har sex med er en overgriper. Jeg har trodd at dette var en fantasi, som jeg likte å tenke på under sex akten, men vet nå at jeg aldri har hatt andre tanker enn dette.

I dag er dette mye vanskeligere enn før. Når jeg har sex nå, vet jeg hva tankene betyr, og jeg føler meg voldtatt og utnyttet hver gang. Prøver å si til meg selv at jeg ikke må tenke slik, men klarer det ikke. Ser veldig ned på menn, og tenker at de bare har en ting i hodet.

Har vært hos en terapaut og tatt pusteterapi, men det er veldig vanskelig og vondt å gå inn i det...

[songbirdy]

Kjære deg!

Det å innse hva som _egentlig_ har skjedd med seg som liten, er tøft! Det er mange vonde tanker og følelser som svirrer rundt i hodet, som bla. handler om svik og sorg. Du kan ikke takle dette alene - du må få hjelp! Hjelp til å finne ut av hva som skjedde og bearbeide alle følelsene rundt det. Bli kvitt mange av spøkelsene som kverner rundt og rundt, få hjelp til å legge ting litt på hylla så du kan leve godt.

Det er rart hvordan kroppen innretter seg. Vi mennesker har en egen evne til å sette oss i "overlevelsesmodus". Denne modusen kan vare i mange, lange år! Så lever man livet sitt, og skjønner ikke helt hvorfor man føler som man gjør - og handler som man gjør. Hvorfor man ikke kan holde på en mann, hvorfor man liker å jakte, nedlegge byttet og så dumpe..

Når sannheten kommer stupende ned i oss, blir man slått i bakken. Det å måtte gå på "oppdagelsereise" innvendig - i seg SELV, som man burde kjenne etter alle disse årene... det er vondt. Å føle på alle de (innestengte) følelsene er smertefullt.. Men det MÅ til for at man skal bli bedre. For at man skal kunne bygge seg opp som menneske og reise seg igjen.

For det kan du. Men ikke uten hjelp...

Det finnes mange ulike tilbud der ute. Psykolog først og fremst kanskje? Har også hørt om coaching som noen opplever som ekstremt nyttefullt for å bearbeide vonde opplevelser og følelser fra barndommen. Bli kjent med seg selv, hvorfor har jeg blitt som jeg er..

En jeg kjenner opplevde det (beskrev det) som om hun (etter lange samtaler), så seg selv sitte der som lite, mishandlet og redd barn. Via coachingen gikk hun "tilbake" til seg selv som barn, og "løftet opp" barnet beskyttende opp - og "lovet" at ingen, ingen mer skulle få gjøre noe vondt mot henne. Jeg syns det var litt interessant - dette er en meget oppegående kvinne i 40årene. Hun opplevde det som om hun selv gikk tilbake og "gav seg selv" den trøsten og beskyttelsen voksne rundt henne skulle ha gitt henne da hun ble utsatt for det hun ble. Slik kunne hun finne fred med seg selv..

Jeg håper du også finner fred med deg selv, og først og fremst må du få deg hjelp for å klare det. Snakk med legen din. Om det er for tøft, prøv å skrive et kort brev, eller stikkord til legen, slik at h*n skjønner hva det dreier seg om.

Jeg syns også at du bør kontakte en støttegruppe for overgrepsutsatte (eller lese på sidene på nettet bla. http://www.blalys.no) om overgrep og diverse reaksjoner etter disse. Det kan gjøre veldig godt å lese at den måten DU reagerer på, ER FAKTISK NORMAL! At det voksne mennesker har påført deg av smerte som liten, har fått store, ja enorme konsekvenser for deg og ditt (følelses)liv. At disse konsekvensene - at du føler som du gjør, IKKE er unormalt. Det gjør faktisk utrolig godt. Samtidig som det kan være utrolig vondt å lese..

Ønsker deg alt mulig godt, håper du klarer å komme i gang med bearbeidelsesprosessen så fort som mulig - det GÅR an å reise seg igjen etter et langt liv med smerte...

*varme klemmer*

[lovise1]

Kjære deg!

Det å innse hva som _egentlig_ har skjedd med seg som liten, er tøft! Det er mange vonde tanker og følelser som svirrer rundt i hodet, som bla. handler om svik og sorg. Du kan ikke takle dette alene - du må få hjelp! Hjelp til å finne ut av hva som skjedde og bearbeide alle følelsene rundt det. Bli kvitt mange av spøkelsene som kverner rundt og rundt, få hjelp til å legge ting litt på hylla så du kan leve godt.

Det er rart hvordan kroppen innretter seg. Vi mennesker har en egen evne til å sette oss i "overlevelsesmodus". Denne modusen kan vare i mange, lange år! Så lever man livet sitt, og skjønner ikke helt hvorfor man føler som man gjør - og handler som man gjør. Hvorfor man ikke kan holde på en mann, hvorfor man liker å jakte, nedlegge byttet og så dumpe..

Når sannheten kommer stupende ned i oss, blir man slått i bakken. Det å måtte gå på "oppdagelsereise" innvendig - i seg SELV, som man burde kjenne etter alle disse årene... det er vondt. Å føle på alle de (innestengte) følelsene er smertefullt.. Men det MÅ til for at man skal bli bedre. For at man skal kunne bygge seg opp som menneske og reise seg igjen.

For det kan du. Men ikke uten hjelp...

Det finnes mange ulike tilbud der ute. Psykolog først og fremst kanskje? Har også hørt om coaching som noen opplever som ekstremt nyttefullt for å bearbeide vonde opplevelser og følelser fra barndommen. Bli kjent med seg selv, hvorfor har jeg blitt som jeg er..

En jeg kjenner opplevde det (beskrev det) som om hun (etter lange samtaler), så seg selv sitte der som lite, mishandlet og redd barn. Via coachingen gikk hun "tilbake" til seg selv som barn, og "løftet opp" barnet beskyttende opp - og "lovet" at ingen, ingen mer skulle få gjøre noe vondt mot henne. Jeg syns det var litt interessant - dette er en meget oppegående kvinne i 40årene. Hun opplevde det som om hun selv gikk tilbake og "gav seg selv" den trøsten og beskyttelsen voksne rundt henne skulle ha gitt henne da hun ble utsatt for det hun ble. Slik kunne hun finne fred med seg selv..

Jeg håper du også finner fred med deg selv, og først og fremst må du få deg hjelp for å klare det. Snakk med legen din. Om det er for tøft, prøv å skrive et kort brev, eller stikkord til legen, slik at h*n skjønner hva det dreier seg om.

Jeg syns også at du bør kontakte en støttegruppe for overgrepsutsatte (eller lese på sidene på nettet bla. http://www.blalys.no) om overgrep og diverse reaksjoner etter disse. Det kan gjøre veldig godt å lese at den måten DU reagerer på, ER FAKTISK NORMAL! At det voksne mennesker har påført deg av smerte som liten, har fått store, ja enorme konsekvenser for deg og ditt (følelses)liv. At disse konsekvensene - at du føler som du gjør, IKKE er unormalt. Det gjør faktisk utrolig godt. Samtidig som det kan være utrolig vondt å lese..

Ønsker deg alt mulig godt, håper du klarer å komme i gang med bearbeidelsesprosessen så fort som mulig - det GÅR an å reise seg igjen etter et langt liv med smerte...

*varme klemmer*

Tusen takk for ditt svar!

Jeg har faktisk kommet så langt at jeg forstår hvorfor jeg er, og har vært slik jeg er. Det er vel det å komme videre derfra som er vanskelig. Har gjentatte ganger prøvd å forklare min mor disse tingene og det har ført til at hun ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Hun spør meg hvorfor jeg er slik mot henne, når hun har så få år igjen. Hun er 75 år. Det eneste jeg har bedt henne om, er forståelse. Men hun vil ikke tro eller forstå, og unnskylder det at hun ikke trodde meg med at jeg ikke sa i fra med en gang overgrepene skjedde. Jeg var jo så liten at jeg ikke visste at det var et overgrep engang. Det er det jeg sliter mest med nå, at min mor gir meg dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt tar det opp med henne, når hun er så gammel. Hun har sluttet å besøke meg og min sønner, og er veldig overfladisk de gangene vi treffes. Jeg har hatt et nært og godt forhold til henne, klamret meg til henne fra jeg var liten. Nå er jeg veldig skuffet og sint på henne, det samme er hun på meg.

Klem fra meg.

[songbirdy]

Tusen takk for ditt svar!

Jeg har faktisk kommet så langt at jeg forstår hvorfor jeg er, og har vært slik jeg er. Det er vel det å komme videre derfra som er vanskelig. Har gjentatte ganger prøvd å forklare min mor disse tingene og det har ført til at hun ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Hun spør meg hvorfor jeg er slik mot henne, når hun har så få år igjen. Hun er 75 år. Det eneste jeg har bedt henne om, er forståelse. Men hun vil ikke tro eller forstå, og unnskylder det at hun ikke trodde meg med at jeg ikke sa i fra med en gang overgrepene skjedde. Jeg var jo så liten at jeg ikke visste at det var et overgrep engang. Det er det jeg sliter mest med nå, at min mor gir meg dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt tar det opp med henne, når hun er så gammel. Hun har sluttet å besøke meg og min sønner, og er veldig overfladisk de gangene vi treffes. Jeg har hatt et nært og godt forhold til henne, klamret meg til henne fra jeg var liten. Nå er jeg veldig skuffet og sint på henne, det samme er hun på meg.

Klem fra meg.

Jeg kjenner igjen følelsen. Tror det er det sviket som er værst - at ens mor ikke reagerer som man håpte og forventet. JEG ville forsvart mine barn med nebb og klør - og om ikke jeg hadde tatt et direkte "oppgjør" med overgriperen, hadde jeg iallefall kuttet ALL kontakt med han!!! Det at ens foreldre ikke står opp for deg er utrolig sårt - det er jo det foreldre skal gjøre!! Og særlig mor.... De såre følelsene sitter nok dypt..

Selv går jeg til psykolog for diverse forhold i oppveksten, bla overgrep. Det virker nesten som om særlig min mor er "nervøs" for hva som vil komme frem, spør meg stadig - "hvordan gikk det hos psyk. i dag?" Jeg har INGEN interesse å si hva vi snakker om eller hvordan det egentlig går. Det ER mange såre følelser som blir virvlet opp når man begynner på denne karusellen. Og særlig om foreldrene sine/mine.. Og det tar tid, kanskje LANG tid! Hva forventer de da, at overgrep ikke skal etterlate seg smerte eller spor overhodet??

Jeg tror noen foreldre foretrekker å stikke hodet i sanden fremfor å "face" det grusomme - at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep. At man har "sviktet" som forelder. At det er lettere å stikke hodet i sanden enn å føle på denne smerten. At det er lettere å "bebreide" offeret enn å ta "skyld" inn over seg.

For min del kunne nok ikke mine foreldre forhindret overgrepene, med mindre de visste at det kom til å hende. Men de var selv i huset da det skjedde, og de bebreider seg nok for at de ikke visste/skjønte/kunne gjøre noe.

Men MIN største "sorg" er sviket i etterkant. Jeg har forsonet meg med at de ikke kunne gjøre noe med at det skjedde - de visste jo ikke. Det som svir mest, er handlingene etter at de fikk vite noe. Det er DET som skuffer meg stort.

Klem fra meg

[Gjest 37 år meg]

Jeg kjenner igjen følelsen. Tror det er det sviket som er værst - at ens mor ikke reagerer som man håpte og forventet. JEG ville forsvart mine barn med nebb og klør - og om ikke jeg hadde tatt et direkte "oppgjør" med overgriperen, hadde jeg iallefall kuttet ALL kontakt med han!!! Det at ens foreldre ikke står opp for deg er utrolig sårt - det er jo det foreldre skal gjøre!! Og særlig mor.... De såre følelsene sitter nok dypt..

Selv går jeg til psykolog for diverse forhold i oppveksten, bla overgrep. Det virker nesten som om særlig min mor er "nervøs" for hva som vil komme frem, spør meg stadig - "hvordan gikk det hos psyk. i dag?" Jeg har INGEN interesse å si hva vi snakker om eller hvordan det egentlig går. Det ER mange såre følelser som blir virvlet opp når man begynner på denne karusellen. Og særlig om foreldrene sine/mine.. Og det tar tid, kanskje LANG tid! Hva forventer de da, at overgrep ikke skal etterlate seg smerte eller spor overhodet??

Jeg tror noen foreldre foretrekker å stikke hodet i sanden fremfor å "face" det grusomme - at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep. At man har "sviktet" som forelder. At det er lettere å stikke hodet i sanden enn å føle på denne smerten. At det er lettere å "bebreide" offeret enn å ta "skyld" inn over seg.

For min del kunne nok ikke mine foreldre forhindret overgrepene, med mindre de visste at det kom til å hende. Men de var selv i huset da det skjedde, og de bebreider seg nok for at de ikke visste/skjønte/kunne gjøre noe.

Men MIN største "sorg" er sviket i etterkant. Jeg har forsonet meg med at de ikke kunne gjøre noe med at det skjedde - de visste jo ikke. Det som svir mest, er handlingene etter at de fikk vite noe. Det er DET som skuffer meg stort.

Klem fra meg

Jeg trodde jeg var alene. At det bare var mine foreldre som ikke ville forstå etter jeg fortalt dem hva som skjedde. Jeg er nå voksen, jeg trenge rdem ikke lenger. dem har sviktet meg nok som det er.

[Gjest stol på deg selv du]

Jeg trodde jeg var alene. At det bare var mine foreldre som ikke ville forstå etter jeg fortalt dem hva som skjedde. Jeg er nå voksen, jeg trenge rdem ikke lenger. dem har sviktet meg nok som det er.

Det er vel også grunnen til at jeg aldri har fortalt mine foreldre noenting ( andre også til jeg var ca 30). Angsten for å ikke bli trodd.

En annen grunn er at de heller aldri ville tåle det. Jeg ser for meg at jeg hadde måttet trøste dem og det har jeg ikke energi til lengre. Har laaang erfaring fra andre hendelser hvor ingen stilte opp for meg. Dermed måtte jeg jo svelge denne skuffelsen og forsøke å ordne opp selv. Dette gikk jo på "trynet" mange ganger da.

Man må alltid spørre om hva man vil oppnå med å fortelle, tror jeg.

Snakk med de "rette" personene du, og prøv å snakke mindre med dem som ikke forstår. Dem kan du jo forsøke å snakke mere "overfladisk" med, foreldre eller ikke.