Om å snakke om overgrep

[Gjest skal]

Jeg skriver nå fordi jeg er redd og usikker. Har sagt til psykologen at jeg tror jeg vil snakke om det som hendte meg, overgrepene. Har gjort det lite til nå. Prøvde litt rett etter at jeg hadde sagt det til henne men ble veldig vannskelig, bare "forsvant" og sa hva som helst for å slippe å si det som det var.

Men nå vil jeg på en måte. Er så vondt å være alene om det. Men så er jeg redd. Redd for å bli kjempedårlig. Miste fotfestet. Har en sånn bisarr "magisk" tanke om at ordene gjør det ugjennkallelig virkelig. Så lenge jeg ikke har sagt de, så kan jeg liksom rømme tilbake til at det ikke skjedde.

Er det vanlig at man blir veldig dårlig? Tenker psykotisk rett og slett. Var nok ikke så veldig langt når barndommen plutselig kom tilbake for fullt for 1 1/2 år siden. Hadde et svart hull på 3-4 år. Så hodeløse høner på gaten og trodde folk skulle drepe meg og sånnt. Har ikke vært sånn siden.

Er det noe man kan gjøre for å unngå å havne der igjen? Noe det er lurt å være oppmerksom på? Er så redd, men også så fryktelig sliten! Bare orker ikke bære det alene stort lenger!

[Gjest bry]

Kjære deg!

Det kan bli værre av å prate om det...

Derfor mener jeg at hvis man skal det,er det lurest å være på en trygg plass,hvor man blir litt "tatt vare på"

Det er forferdelig tøfft å sitte alene etter en såkalt terapi-time,etter "sånne" samtaler.

Det er nok tungt uansett,livet med slike ting å bære på..

Men håper du finner din egen måte å mestre dette på.

Masse gode ønsker for deg...=)

[Gjest skal]

Kjære deg!

Det kan bli værre av å prate om det...

Derfor mener jeg at hvis man skal det,er det lurest å være på en trygg plass,hvor man blir litt "tatt vare på"

Det er forferdelig tøfft å sitte alene etter en såkalt terapi-time,etter "sånne" samtaler.

Det er nok tungt uansett,livet med slike ting å bære på..

Men håper du finner din egen måte å mestre dette på.

Masse gode ønsker for deg...=)

Takk for det! Orker ikke tanken på skulle være et annet sted enn hjemme og måtte forholde meg til flere mennesker enn det jeg må nå. MÅ bare klare dette på et vis.

[Gjest Dame på 27 år]

Jeg sliter med det samme som deg. Vil på en måte snakke om det, få ut gørra. Men ordene setter seg fast. Men visst du klarer å si noe, så er det bedre enn ingenting. Du trenger ikke fortelle hele historien på en gang. Ta det litt etter litt. Ta små skritt. Tre setninger første gangen kan være en begynnelse,. Jeg tror det er bra å presse seg selv til å snakke.

[Gjest www.stillheten.net]

Jeg vil også gjerne snakke om det. Men jeg klarer ikke. Men kanskje jeg ikke tørr.Jeg har heller aldri åpnet meg om det. Uten om et sted. og det er på et forum jeg driver med ei venninne. Der skrev jeg historien min. Lettere og skrive en å snakke ..