tilgi?

[vaness]

det er lenge siden jeg har skrevet noe her inne. ting har gått bedre med meg. men i det siste har ting blitt veldig tøft igjen.. jeg vet ikke hvorfor, men har følt meg trist og tom hele tiden. og inni hodet mitt har det blitt et stadig større spørsmål om jeg bør tilgi han som voldtok meg. jeg vet ikke om jeg kan klare det, men vil så gjerne gå videre i livet mitt nå. komme meg videre og ikke la han få ødelegge mer. han har tatt fra meg evnen til å glede meg til ting.. jeg er alltid bekymret og redd.. helt til jeg er i selve situasjonen, da går det som oftest veldig bra og jeg klarer å kose meg.

men jeg vil videre nå. jeg har snakket og snakket om alt, men føler at jeg må prøve å tilgi. kanskje ikke han, men ihvertfall meg selv. er det mulig egentlig? og hvordan tilgi uten å godta. noen gode svar på dette?

stå på alle dere som er her inne. jeg leser ofte det dere skriver og føler ofte det dere føler.. men ikke la det knekke dere heller..

[thinkerbell]

Still deg følgende spørsmål; er det å tilgi det samme som å gå videre.

Du vil kunne "gå videre" når du er klar.

gode tanker til deg

[vaness]

Still deg følgende spørsmål; er det å tilgi det samme som å gå videre.

Du vil kunne "gå videre" når du er klar.

gode tanker til deg

jeg tror ikke det å tilgi er det samme som å gå videre, men jeg tror det kan gjøre det lettere å gi framtiden en sjanse om en legger hatet og alle de vonde følelsene fra seg på veien.. det blir mye å dra på i lengden, og det gjør det tungt å komme seg noen steder i det hele tatt..

vet ikke om jeg noen gang vil bli klar for å gå videre, men kanskje vil jeg heller ikke bli klar for å tilgi noen gang..??

[Gjest peggyklok]

Hei.

For det første.det å tilgi er ikke det samme som å gå videre. Tro meg, sånn funker det bare ikke. Men du må klare å tilgi deg selv, for det var ikke din skyld.

Jeg måtte det, jeg måtte si til meg selv at det var ikke min skyld, men jeg ville heller ikke sette meg selv i noen offerrolle.

ta vare på deg selv

[bugge -jenta]

Hei vaness!

Jeg har et kristent livssyn, (hvor dette med tilgivelse har stått sentralt) men tenker sjelden på å skulle tilgi han. Han har ikke bedt meg om tilgivelse eller erkjent noe. Han er ikke i stand til det. For meg er det ærlig talt viktigere på dette stadiet å få lov til å være sint, og å plassere skyld og skam der den hører hjemme.

For å tilgi meg selv var det for meg viktig å komme til en forståelse av hvorfor det skjedde. Jeg har tilgitt meg selv nå tror jeg, fordi jeg gradvis ser hvem jeg var, hvordan jeg var, hvorfor jeg var slik, hvilke muligheter jeg hadde, hvem han var og hvem han burde vært for meg, men ikke var.

Jeg har også klart å forsone meg med det som skjedde. Det vil for meg si akseptere at det nå engang har skjedd, og at jeg må prøve å gjøre det beste ut av det nå. Det betyr ikke å godta det.

Klem

[bugge -jenta]

jeg tror ikke det å tilgi er det samme som å gå videre, men jeg tror det kan gjøre det lettere å gi framtiden en sjanse om en legger hatet og alle de vonde følelsene fra seg på veien.. det blir mye å dra på i lengden, og det gjør det tungt å komme seg noen steder i det hele tatt..

vet ikke om jeg noen gang vil bli klar for å gå videre, men kanskje vil jeg heller ikke bli klar for å tilgi noen gang..??

Igjen, tygg litt på ordet forsone seg med, istedenfor ordet tilgi. Kan det gi deg et litt annet perspektiv for å kunne gå videre?

[vaness]

Igjen, tygg litt på ordet forsone seg med, istedenfor ordet tilgi. Kan det gi deg et litt annet perspektiv for å kunne gå videre?

hei!

er kristen jeg også, og kanskje det er derfor jeg prøver å finne ut om det kan være mulig for meg å tilgi.. men jeg er enig med det i at det å forsone seg med det kan være like viktig, og også like vanskelig. jeg klarer på en måte ikke å godta alt som har kommet i kjølvannet av det han gjorde. og dermed klarer jeg ikke å takle det helt.

jeg skal snakke med en prest no snart.. kanskje det hjelper, for psykologer gir meg ikke noe lengre.. jeg har snakket så mye nå at jeg vet hva som har skjedd og hva det har gjort med meg og sånn, men jeg kommer liksom ikke videre av den grunn så..

skal tygge på forsoningen en tid no..

takk.. betyr mye

[vaness]

Hei.

For det første.det å tilgi er ikke det samme som å gå videre. Tro meg, sånn funker det bare ikke. Men du må klare å tilgi deg selv, for det var ikke din skyld.

Jeg måtte det, jeg måtte si til meg selv at det var ikke min skyld, men jeg ville heller ikke sette meg selv i noen offerrolle.

ta vare på deg selv

hvordan funker det da? hvordan kommer en seg videre? hvordan klarer man å legge det bak seg uten å fortrenge det?

[bugge -jenta]

hei!

er kristen jeg også, og kanskje det er derfor jeg prøver å finne ut om det kan være mulig for meg å tilgi.. men jeg er enig med det i at det å forsone seg med det kan være like viktig, og også like vanskelig. jeg klarer på en måte ikke å godta alt som har kommet i kjølvannet av det han gjorde. og dermed klarer jeg ikke å takle det helt.

jeg skal snakke med en prest no snart.. kanskje det hjelper, for psykologer gir meg ikke noe lengre.. jeg har snakket så mye nå at jeg vet hva som har skjedd og hva det har gjort med meg og sånn, men jeg kommer liksom ikke videre av den grunn så..

skal tygge på forsoningen en tid no..

takk.. betyr mye

Kjære deg.

Jeg tror det kan være en god ide å snakke med en prest eller diakon. Forhåpentligvis treffer du på noen som er kloke, og skiller på hva som er deres jobb og en terapeuts.

Føler du det bryter deg ned, så gå til noen andre. Jeg tror ikke Gud vil bryte deg ned, og la ikke mennesker få gjøre det i hans sted.

Hvis Gud vil jeg skal tilgi, hva det nå egentlig er, så får han legge det i meg. Jeg er skapt av han, lever i denne verden som ikke på noen måte er perfekt lenger, og er ikke i menneskelig stand til å tilgi. Jeg føler ingen "anfektelse" over det. Jeg tror at Gud som kjenner oss mennesker best, forstår oss, og forstår hvorfor jeg ikke har behov for å tilgi ham. Eller vil det, eller tenker noe særlig på det.

For å si det rett ut, går det etterhvert en dreining mot meg selv, ikke mot ham. Han er ute av mitt liv. Nå dreier det seg om meg, å forstå meg, tilgi meg, forsone meg. Kanskje kan Gud hjelpe deg, men menneskelig sett er vi også i stand til det etterhvert som tiden går. Tidsaspektet er viktig for meg her. Det tar tid å forsones, og det betyr ikke helt det samme som å godta heller.

Dette er det desidert åndeligste innlegget jeg har skrevet, (only for you:o)men jeg tror at hvis det er nødvendig for Gud at jeg tilgir, må han og vil han legge det i meg. Han vet hva som er menneskelig mulig for den enkelte. (Det var derfor han fullførte sin frelsesplan, tror jeg.) Og det er ikke mulig for meg.

Hadde han erkjent, bedt meg og de andre oppriktig om tilgivelse vet jeg ikke hvordan det hadde vært, men alt jeg vet er at det han gjorde mot meg er det bare Gud som kan tilgi. Mannen som gjorde dette mot meg var og er en kristen, (i følge ham selv.) Han hadde mange anledninger til å bryte kontakten med meg i disse årene, men gjorde det ikke. Dommen han fikk her var liten, men en gang tror jeg han skal stå foran en annen "domstol".

Jeg ber for deg hvis du vil det.

Klem fra

[vaness]

Kjære deg.

Jeg tror det kan være en god ide å snakke med en prest eller diakon. Forhåpentligvis treffer du på noen som er kloke, og skiller på hva som er deres jobb og en terapeuts.

Føler du det bryter deg ned, så gå til noen andre. Jeg tror ikke Gud vil bryte deg ned, og la ikke mennesker få gjøre det i hans sted.

Hvis Gud vil jeg skal tilgi, hva det nå egentlig er, så får han legge det i meg. Jeg er skapt av han, lever i denne verden som ikke på noen måte er perfekt lenger, og er ikke i menneskelig stand til å tilgi. Jeg føler ingen "anfektelse" over det. Jeg tror at Gud som kjenner oss mennesker best, forstår oss, og forstår hvorfor jeg ikke har behov for å tilgi ham. Eller vil det, eller tenker noe særlig på det.

For å si det rett ut, går det etterhvert en dreining mot meg selv, ikke mot ham. Han er ute av mitt liv. Nå dreier det seg om meg, å forstå meg, tilgi meg, forsone meg. Kanskje kan Gud hjelpe deg, men menneskelig sett er vi også i stand til det etterhvert som tiden går. Tidsaspektet er viktig for meg her. Det tar tid å forsones, og det betyr ikke helt det samme som å godta heller.

Dette er det desidert åndeligste innlegget jeg har skrevet, (only for you:o)men jeg tror at hvis det er nødvendig for Gud at jeg tilgir, må han og vil han legge det i meg. Han vet hva som er menneskelig mulig for den enkelte. (Det var derfor han fullførte sin frelsesplan, tror jeg.) Og det er ikke mulig for meg.

Hadde han erkjent, bedt meg og de andre oppriktig om tilgivelse vet jeg ikke hvordan det hadde vært, men alt jeg vet er at det han gjorde mot meg er det bare Gud som kan tilgi. Mannen som gjorde dette mot meg var og er en kristen, (i følge ham selv.) Han hadde mange anledninger til å bryte kontakten med meg i disse årene, men gjorde det ikke. Dommen han fikk her var liten, men en gang tror jeg han skal stå foran en annen "domstol".

Jeg ber for deg hvis du vil det.

Klem fra

takk for godt svar!

Å tilgi er vel det vanskeligste en kan be meg om å gjøre, og kanskje akkura det derfor kan det være det beste for meg å gjøre. ikke for hans del (altså overgriperen), men for min egen del. jeg skal snakke med en prest nå snart, må bare skaffe meg litt mot først.. og da får jeg se hva han sier. jeg vet at de er utdannet til sjelesørgere og kanskje derfor kan de hjelpe meg på en måte som terapeuter ikke helt har klart..

jeg får prøve å se..

be gjerne for meg... takk..

klem vaness

[bugge -jenta]

takk for godt svar!

Å tilgi er vel det vanskeligste en kan be meg om å gjøre, og kanskje akkura det derfor kan det være det beste for meg å gjøre. ikke for hans del (altså overgriperen), men for min egen del. jeg skal snakke med en prest nå snart, må bare skaffe meg litt mot først.. og da får jeg se hva han sier. jeg vet at de er utdannet til sjelesørgere og kanskje derfor kan de hjelpe meg på en måte som terapeuter ikke helt har klart..

jeg får prøve å se..

be gjerne for meg... takk..

klem vaness

Det skal jeg gjøre.

Klem fra