Min datter!

[Gjest M o n i c h a]

Har en datter på 21 år som jeg er alvorlig bekymret for. Hun er så oppkavet og stresset.Roter vekk alt og finner ingenting igjen.Hun var ganske vanskelig å ha med å gjøre når hun var barn.Fikk hun det ikke som hun ville lagde hun så mye bråk at vi noen ganger måtte bare gå ut av huset for vi var redd vi skulle miste besinnelsen. Nå bor hun ikke hjemme lengre så nå merker vi ikke noe til det,men jeg tror kjæresten sliter med hun. Det hender hun blir så sint når de krangler at hun slår han og i helgen hadde hun det som jeg vil kalle et sammenbrudd. Hun hylte og skrek og slo kjæresten og sa at det hadde klikket for hun og hun var veldig lei seg etterpå for egentlig så er hun en veldig snill jente, men som hun sier hun har klarer ikke å kontrollere sinne sitt. Hun har også endel spiseforstyrrelser og er veldig renslig. Får hun en flekk på klær eller sko blir hun helt satt ut.Hun er blitt henvist til psykolog men det er lang ventetid.Hva kan dette være?Kan legge til at vi har 3 barn til som vi ikke har hatt problemer med.Jeg ønsker så sterkt å hjelpe henne men vet ikke hvordan .Hun er egentlig en kjempegrei jente som vi er veldig glad i.

[Gjest vil bare hjelpe]

Dette tror jeg det blir vanskelig for deg som mor å ordne opp i. Det virker som hun sliter veldig med noe, håper hun får hjelp snart fra noen i psykiatrien.

Det vil vel også kunne lette ansvaret noe fra dine skuldre. Vi kan som foreldre snakke med barna våre, hjelpe og støtte dem. Men når de blir syke, enten fysisk eller psykisk, så må vi la ansvaret for sykdom bli tatt vare på av helsepersonell. Det skal du heller ikke som mor ha dårlig samvittighet for.

[Gjest bry]

Det er jammen ikke lett når det er barna det gjelder,man ønsker jo det aller beste for dem og vil at de skal ha det godt.

Vet ikke hva det er med datteren din,men virker som om hun har problemer med tvang,og det er ikke lett.

Er ikke lett å ha det sånn,tanker og handlinger man ville vært foruten,men de er der,kanskje det er derfor hun "bryter sammen" også..?

Alle vil jo gjerne ha kontroll over seg selv og tankene/handlingene sine,alle vil vel helst være "normal"

Det er frustrerendes å klare seg i en verden hvor det hele tiden forventes at man skal være sånn og sånn,så vet man at man ikke strekker til.

Må si:Hun er heldig som har deg,viktig å føle seg elsket og akseptert av sine foreldre.

Det vil hun nok takke deg for en gang...=)

Håper hun får hjelp snart,synd alt skal ta så lang tid i systemet,men lykke til...=)