Tegn på at man har opplevd overgrep?

[Gjest rogalandjente85]

Hva kan være tegn på at man i tidlige barneår har vært utsatt for overgrep, men som er fortrengt?

Har store psykiske problemer og hatt det så lenge jeg kan huske. Angst, depresjoner, konstant stress/på vakt osv.

Jeg som skriver stusser over noen småting, som at:

Har hatt mye selvforakt og hatet kroppen min i tenårene, og hatt mye spiseforstyrrelser.

Har et litt abnormalt forhold til sex, tror jeg. Dvs jeg er veldig flau, liker ikke være åpen om slikt med andre enn kjæresten min. Men selv ikke for han klarer jeg si ordet "sex".I begynnelsen var jeg som et lik når kjæresten min og jeg hadde sex, turte ikke vise opphisselse osv. Gjorde alt jeg kunne for at han skulle tro jeg ikke hadde sånne følelser (holdt igjen pusten, var flau hvis han hørte hjertet som slo fort). Ellers følte jeg meg horete. Inntok en underlegen, passiv rolle, tenkte (helt ubevisst) at jeg var til for hans nytelse. Dette er mye bedre nå, viser opphisselse og nytelse - men prisen jeg må betale er at jeg føler meg som en hore, vulgær, billig, "åpen". I fantasien inntar jeg også rollen som hore. Føler meg som et redskap. Synes sex er vakkert, men skammen og følelsen av å være skitten er der. Synes ofte det er litt ekkelt etterpå, føler meg brukt, ekkel, skitten, følelsen av å ha gjort noe galt.

Jeg er livredd for å bli voldtatt. Det er såpass ille at det går utover bevegelsesfriheten min - med mindre det er midt på dagen og mye folk, er jeg konstant på vakt når jeg går ute. Går da med hjertet i halsen og skvetter hver gang jeg ser noen. Hender jeg blir litt paranoid og tenker noen kommer etter meg. Å gå tur på kvelden, særlig i mørket,blir bare et ork, slik at det nesten er best å la være. Men jeg gjør det likevel, men er ikke bare fysisk sliten når jeg kommer hjem, også psykisk.. Selv om jeg da kun går i opplyste gater i boligstrøk. Har problemer med selv på dagtid, i dagslys, å gå alene på øde steder. Er jeg alene hjemme, er jeg redd for at noen skal bryte seg inn og voldta meg. Holder meg våken, med kniv på nattbordet og lytter etter lyder. Orker pga dette sjelden være alene hjemme.

Denne frykten for å bli voldtatt opplever jeg som et handicap rett og slett, ved at jeg ikke får gått turer der jeg har lyst, når jeg ønsker, uten å være redd. Ønsker å gå tur i skogen, men tør ikke, eller det blir bare slitsomt pga at jeg blir gående å være nervøs og på vakt.

Overfor mannlige familiemedlemmer er jeg veldig forlegen med tanke på mine kvinnelige former, og synes det er ubehagelig å vise meg i tettsittende klær. Å gå uten bh hjemme er uaktuelt, og går helst i litt vide klær. Er vel redd de skal bli tent av meg. Dette gjelder ikke overfor andre.

Kan det bære at jeg har opplevd noe, eller er det ganske alminnelig å ha det slik når man er jente ?

Men å være så redd for å bli voldtatt tror jeg ikke er normalt, i hvertfall så er ikke venninnene mine det. Men er det jeg som er fornuftig som passer på og de som lever farlig, eller overdriver jeg ?

[thinkerbell]

Dette hemmer deg i så stor grad at jeg tror jeg vil anbefale deg å ta dette opp med din primærlege. Kanskje vil det være nok med et par samtaler med ham/henne.

[Gjest rogalandjente85]

Dette hemmer deg i så stor grad at jeg tror jeg vil anbefale deg å ta dette opp med din primærlege. Kanskje vil det være nok med et par samtaler med ham/henne.

Tusen takk for at du svarte.

Ja, jeg skulle så gjerne ha snakket med psykologen om dette, men problemet er at jeg ikke får meg til å gjøre det i tilfellet det bare er jeg som er hysterisk.

Er redd for at jeg bare overreagerer når jeg tenker på muligheten for om jeg har vært utsatt for overgrep. At jeg vil bli stemplet som hypokonder eller noe i den duren, hvis det ikke er noe i mistanken min.

Men dette opptar meg veldig, og uvissheten gjør meg urolig.Derfor spør jeg her..

Hva tror du da...?

Mvh,

[thinkerbell]

Tusen takk for at du svarte.

Ja, jeg skulle så gjerne ha snakket med psykologen om dette, men problemet er at jeg ikke får meg til å gjøre det i tilfellet det bare er jeg som er hysterisk.

Er redd for at jeg bare overreagerer når jeg tenker på muligheten for om jeg har vært utsatt for overgrep. At jeg vil bli stemplet som hypokonder eller noe i den duren, hvis det ikke er noe i mistanken min.

Men dette opptar meg veldig, og uvissheten gjør meg urolig.Derfor spør jeg her..

Hva tror du da...?

Mvh,

En behandler har taushetsplikt, ingen vil få vite om dine tanker med mindre du deler dem.

Du er ikke hysterisk. Overgrep i barndom kan ligge godt gjemt og trigges frem gradvis av ulike faktorer. Det trenger overhode ikke være noe noen grunn til bekymring, men for din egen del tror jeg du vil ha godt av å snakke med noen om dette.

[frosken]

Tusen takk for at du svarte.

Ja, jeg skulle så gjerne ha snakket med psykologen om dette, men problemet er at jeg ikke får meg til å gjøre det i tilfellet det bare er jeg som er hysterisk.

Er redd for at jeg bare overreagerer når jeg tenker på muligheten for om jeg har vært utsatt for overgrep. At jeg vil bli stemplet som hypokonder eller noe i den duren, hvis det ikke er noe i mistanken min.

Men dette opptar meg veldig, og uvissheten gjør meg urolig.Derfor spør jeg her..

Hva tror du da...?

Mvh,

Siden du går i behandling, bør du snakke om dette temaet. Det er i utgangspunktet ikke viktig hvorvidt du har blitt utsatt for overgrep i din barndom eller ikke - det som er viktig er at du plages med tanker og følelser slik du beskriver i innlegget ditt. Du plages like mye enten årsaken er overgrep i barndom eller ikke.

Det du beskriver kan ha bakgrunn i ulike typer forhold, og du trenger ikke å starte med å skulle vite hvorfor du har det som du har.