Hvordan lære seg å gi opp?

[Gjest Nomegusta]

Hvordan gjør man det? Når man i mange, mange år har kjempet og kjempet i visshet om at alt blir bedre i enden. Når man har vært ærlig, flink, økonomisk og grei og livet alikavel gir en smeller og smeller, når andre er skyld i at økonomien går feil.

Når man kommer til et stadie i livet at man skjønner at alle årene ikke har gitt frukt, hvordan lærer man seg da å gi opp?

Jeg klarer det ikke, selv om stresset gir meg voldsomme smerter, selv om den evindelige tankegangen om hvordan få rettet på ting gjør meg syk omtrent.

Hvordan skal jeg klare å få inn i hodet mitt at verden ikke er rettferdig, at selv om jeg gjorde mitt beste for meg selv og de rundt meg så er det andre i verden som desverre har gjort sitt til at jeg aldri vil klare å oppnå de ting jeg satte meg for mange år siden.

Jeg må resignere, og begynne å leve deretter, men hvordan skal jeg lære meg selv det? Jeg klarer det ikke av meg selv, føler at stoltheten og kjemperlysten er for stor selv om det kanskje også er med på å ødelegge livet mitt.

Jeg er så sliten av å kjempe, men det er så vondt, så vondt å svelge at andre er skyld i at jeg sliter slik i dag, at jeg nå har en sti i livet jeg er nødt å følge selv om mine egne tanker var en annen veg.

Pågangsmotet, stoltheten og troen på godt i enden er grunnen til at jeg lever i dag så hvem eller hvordan lærer jeg meg å resignere uten å miste meg selv helt i prosessen?

[Gjest formet meg til meg]

Man bør ikke lære seg å gi opp, og man bør ikke lære seg å resignere. Det vil være å gi opp sin menneskelighet, selve livet.

Det vil derimot være lurt å lære seg til å legge fra seg problemene for ikke la dem kverne rundt i hodet i tide og utide. Det vil være lurt å lære seg at medgang ikke er den eneste lykke i livet - muligens tvert i mot, uten motgang, hvordan skulle vi da kunne vite hva lykke er og føle lykke?

Og fuglene må vite hva du hadde vært i dag om det ikke var for motgangen. Kanskje du hadde vært en kvalm overfladisk person, en terroriserende sjef, eller en lik person som de som har sørget for dine økonomiske problemer?

At ting ikke går helt som man har tenkt seg er normalt, og ikke nødvendigvis et onde.

Og det er viktig å lære seg å sette hodet på pause innimellom, man blir sprø om man skal tenke på alt det negative hele tiden.

Nå høres det kanskje ut som jeg har levd et sabla greit liv eller bare hatt de aller minste problemene slik at jeg lett kan si dette, men slik er det ikke. Det er muligens så langt fra sannheten som du kan komme, ting har virkelig gått skeis - og det både på grunn av andre og meg selv.

Men det har kommet mye bra ut av det - selv om man muligens ikke ser det med en gang.

[thinkerbell]

Du kan fortsatt leve med: "Pågangsmotet, stoltheten og troen på godt i enden", men kanskje skal du justere dine mål etter hvor du befinner deg.

Dessuten _er_ ikke livet rettferdig, det er bare slik. Noen går på smell på smell mens andre kan gli igjennom livet som i en dans. Men er det målet? Er det et mål å oppleve minst mulig smerte og motgang? Det du har opplevd vil forme deg, og sannsynligvis gjøre deg til et klokere menneske og kanskje vil du se på andre mennesker og resten av verden for øvrig -med nye øyne.

Bli mer bevisst på hvordan du takler motgang.. og bruk motgangen til å utvikle deg som person (fungerer kun når du er moden og "klar", ikke når du er midt inne i krisen, selvsagt).

Dessuten synes jeg ingenting om at du: " er snill og grei og flink.." osv. Dersom du skal komme deg noe sted, både privat og yrkesmessig må du lære deg å være mindre snill. Sett grenser, bli tydligere, bli kjent med deg selv og dine behov. Det er godtatt å bli forbannet.

Jeg forstår det dithen at du har opplevd mye vondt og jeg føler med deg.

Jeg mener å huske at du skrev noe sånn som at "andre er skyld i din dårlige økonomi", stemmer setningen noenlunde? I såfall er det en "feil" oppfattelse. Du er da ansvarlig for din egen økonomi.

mvh