frustrerende og ikke bli skikkelig sett, etter endelig å ha gjort seg synlig

[Gjest ihnemor]

hei

Endelig, etter mange år med deprisjoner som bare blir verre, har jeg nå søkt hjelp.

Jeg er blitt henvist til psykolog, så hjelpen er på vei, men jeg er redd og frustrert, å føler jeg står og stanger litt i veggen.

Jeg gikk til legen pga deprisjoner. Deprisjonen er i meg mer eller mindre konstant nå tror jeg, bare at den blir veldig vond i lengre perioder, og er på grensen til uutholdelig. Den gjør at jeg isolerer meg helt ( sikkert litt angst også) og gjør hverdagen tung egentlig. Jeg er hjemmeværende med et barn, og har en liten jobb utenom, så det er ikke den mest krevende hverdagen, men den er mer enn nok for meg nå.. Jeg har vert sykemeldt en mnd, men har netopp startet jobb igjen. Og jeg er veldig i tvil på om det egentlig var noe lurt....?

Jeg vet at mange har godt av og komme i gang, og at det er viktig for mange å ha noe og gå til, for ikke å bli sittende fast i et mønster, men det er ikke slik for meg. Hadde det kun vert meg selv og tenke på, hadde jobben ikke vert det største problemet ( men den hadde heller ikke vert en "god" ting for meg og ha å gå til). Men i og med at jeg har et barn, og det er oss begge som må avgårde om morgenen, når alt er tungt og slitsomt, og det at barnet er sammen med meg på jobben også, gjør at hele jobben blir et kav. Den stresser meg, og barnet stresser meg, for det er det som lider, når jeg ikke er meg selv.

Jeg vet at det er for mye for meg nå, og det hadde hjulpet og vert sykemeldt, men så føler jeg meg så dum og, om jeg blir sykemeldt for den "lille" jobben, enda mer. Jeg kan jo ikke holde på og gå av og på, og en sykemelding hjelper meg jo sånn sett ikke heller, i det lange løp. Det er ikke en pause jeg trenger, jeg trenger hjelp. Dette går ikke over av seg selv, og jeg orker det ikke mer snart.

Men, me tanke på hva som er best for barnet og meg, er ikke en sykemelding da bedre?

En ting til:

Har hatt mistanke om en bipolar lidelse, men er usikker på om jeg har godkjente hypomanier (sover 3 timer i døgnet, rastløs, mye energi, trener MYE mer enn normalt, føler jeg har fem tanker i hodet på en gang, flørten, får rare ideer om ting jeg vil gjøre og smarte prosjekter, kan trene på spinningsykkelen min samtidig som jeg skriver på dataen( har oppfunnet en patent :-) ) og` ser tv ) Det er ikke veldig drastiske ting, og det er heller ikke noe vennene mine reagerer så veldig på, for de er jo vandt til meg, med vet de sierf.eks. "det kunne jo ikke vert noen andre enn meg".

Disse tingene da, reagerer jeg mest på selv, i ettertid, for det er ulikt meg, slik jeg egentlig er, og mye er ting jeg aldri hadde tørd, eller hatt krefter til og gjennomført til vanslig. Det som også får meg til og undre, er om at det hadde vert vanlige innfall/ideer/driv, så hadde de vel ikke sluttet brått av, like brått som de dukket opp, uten å ha vert hverken noe som startet som en liten ide, og som ble bygget videre på, eller å bli ofret en eneste tanke, etter det plutselig gir seg. det er nesten som om det jeg har tenkt så iherdig på de siste ukene, og som har vert det eneste som sto i hodet mitt, er glemt dagen etter. Tenker faktisk ikke mer over det, før noen tilfeldigvis spør hva som skjedde med " prosjektet mitt".

Dette er jo noe jeg har tenkt på i den siste tiden, etter å ha bedt om hjelp, og etter en del lesing på nettet.

Da jeg gikk til legen min med et langt brev, om alle slags ting fra min barndom, og ting om meg som kunne være til hjelp, for å se om det kunne være bipolar lidelse, sa han at hypomanier ike var nok, en måtte ha hatt et mani, og han virket litt opphengt i pengeforbruk. (jeg vet jo at hypomani er nok til bipolar2, som er den lidelsen jeg tror det er jeg lider av, men jeg kunne ikke si imot)

Han sa deriomt at han trodde jeg var en hurtig svinger, men at det ikke var en bipolar lidelse, og muligens en personforstyrrelse. Men, psykologen vil jo finne det ut..

Jeg hadde tenkt på selv, at jeg muligens var en rapid cycler. For jeg har somregel en lang deprisjon hvert år, 3-6 mnd, og resten av tiden svinger jeg veldig, fra dag til dag, time til time nesten.

I går, kom jeg plutselig over et en jente som hadde skrevet ett inlegg her for en tid tilbake, hvor du hadde svart henne, og du hadde svart at det ikke var så vanskelig og se hva hun led av, det var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Da jeg leste hva hun hadde skrevet om seg selv, var det så mye jeg kjente meg igjen i:

-skiftende humør

-et veldig sinne ( kan knuse, kaste ting)

-å ha slått til mitt eget barn (noe som egentlig er helt imot min natur, og som jeg hater meg selv for, og som gjør meg selv redd meg selv)

-å undre seg over at forholdet til kjæresten forandrer seg slik fra dag til dag

å

-å en dag elske han, og dagen etter "hate" ham. syns ikke han er fin og se på, og alt han foretar seg, irreterer)

-Føle en ikke er en selv, og merke at en spiller en rolle noen ganger, i samtale med andre

Ja, uansett, mye stemte med det hun beskrev, men der var også ting som ikke var likt. Og når jeg ser på kriteriene for denne lidelsen, tror jeg ikke jeg jeg vil ha fem av punktene, vet ikke

Men uansett, så er jeg ikke en voldelig person ellers. Alle kjenner meg som en snill jente, som går fra og være veldig rolig, til veldig glad. De vet jeg kan bli sint og slenge noe i veggen, eller bite i stykker mobilen, men ikke verr en det. Jeg blir aldri sint andre plasser enn hjemme, og har ikke vert i noen konflikter av betydning. Det er kun hjemme jeg blir så sint.

jeg er heller ikke redd for og bli alene, og jeg blir ikke mer lei meg enn andre, når noen ikke vil ha meg, eller et forhold blir slutt. Heller ikke er jeg sykelig sjalu.

men, jeg har en tendens til og alltid ha en eller annen gutt og dagdrømme om da...

Men, det jeg lurte på, var om det kan være mulig og lide av denne personlighetsforstyrrelsen, og at den gjør at jeg er deprimert 6 mnd i strekk, og at jeg en sjelden gang føler meg helt fin? Og kan denne være grunnen til all energien jeg til tider får, og merkelige ideene?

Eller, er det mer sannsynlig at jeg er bipolar slik jeg tror, og har en deprisjon ca i året, og muligens en hypomani, men at tiden imelliom, da jeg er så ustabil og vinglete,og som er perioden som for meg selv, og sikkert en lege/psykolog er vanskelig å finne ut av, er perioden hvor jeg kan

være preget av en personlighetsforstyrrelse?

Håper du kan komme me noe her, er så forvirret, men så desperat etter et svar, et bedre liv!

Unnskyld, bare e ting til:

Om det så er slik at jeg muligens kan ha dette, burde jeg ikke fått hjelp litt raskt? I lilegg er jeg alenemor, og er redd jeg ødelegger hele mitt barns liv med dette her.

Jeg er så desperat nå, i og med at jeg endelig har kommet ut med det, og ser at det ikke bare har vert en deprisjon, og at det ikke går vekk av seg selv, at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Er redd for å bli helt gal, er redd folk ikke ser alvoret, er redd for at jeg selv overdramatiserer, og krever mer hjelp enn nødvendig. Jeg er redd jeg aldri klarer å få ut all innformasjonen om meg selv, som er viktig, og som jeg så gjerne vil si, men det er så mye, og tankene går så fort at jeg ikke rekker og følge med...

Sko bare ønskt noen plukket meg opp og tok meg med til en rolig plass hvor alt ble fikset for meg..............

[Gjest Anna Belinda]

Høres ut som du kan være bipolar II etter hva jeg leser. Si til legen din at du ønsker time hos psykolog/psykiater og fortell denne det du har skrevet her.

Hvorfor har du barnet ditt med på jobben forresten? Har du ikke mulighet til dagmamma eller barnehage?

[Gjest linnelinn]

det er da ikke så veldig uvanlig å ha emosjonelt ustabile trekk, samtidig som man har en bipolar lidelse! Jeg syns iallfall det høres ut som det er bipolar 2 du har.

Hørtes ut som mer enn nok til å være hypomani...

jeg har bipolar lidelse, men jeg har da knust min del av mobiltelefoner i min tid for det...

og depresjonene er uutholdelige, tror det bare er bipolare som har kjent den ekstremt uutholdelige smerten på depresjonene!

Det er jo en grunn til at opp til 25% (1 av 5!) tok sitt eget liv før man fant medikamenter som hjelp, og det er høyest i psykiatrien (i tillegg til schizofreni, de og har høye selvmordstall).

Mange svinger også veldig fort i vendinger, det har jeg sett etter vært i gruppe med bipolare... men i tillegg har en mer langvarige depresjoner også.

Og tankene raser i hodet under mani/hypomani og en får gjort alt mulig rart. :-) Ved mani kan tankene være så mange og løpe så fort rundt i hodet, at det er uutholdelig det også.

Håper du får riktig hjelp og det fort også.

Alt blir så meget bedre med medisin med denne lidelsen.

[Gjest ihnemor]

Høres ut som du kan være bipolar II etter hva jeg leser. Si til legen din at du ønsker time hos psykolog/psykiater og fortell denne det du har skrevet her.

Hvorfor har du barnet ditt med på jobben forresten? Har du ikke mulighet til dagmamma eller barnehage?

har fått barnehageplass fra august da, så det gleder vi oss begge til tror jeg.

Har vert hjemmeværende med barnet i snart tre år nå. Pga deprisjonene og slik, har jeg aldri helt klart og fullført utdannelsen, men ikke så mye som gjenstår heldigvis.

Jeg arbeider med barn, og tok jobben fordi jeg tenkte det var lurt å ha et eller annet og gjøre, og siden det ikke var så veldig lange arbeidstider, var det en grei løsning. Pga at jeg er alenemor, kan jeg ikke tjene så mye, uten og miste støtten, og si jeg kunne ha med mitt eget barn hørtes det så greit ut. Men føler egentlig alt bare ble verre etter det.

Jobben trives jeg veldig godt i, det er et godt miljø, og ungene er så herlige. Men mitt eget barn derimot, kan vøre veldig vanskelig å ha med å gjøre, spesielt der.

Vil nok tro at alle barn i en slik situasjon, kan være litt vanskelige å ha med å gjøre. Men jeg har prøvd alt mulig for å bedre situasjonen. Lurt på om det kom av sjalusi, eller dårlig samspill med andre barn. men jeg har rett og slett insett nå, at problemene ligger i meg selv. Det er jeg som hele tiden forndrer humøret mitt, frå å en dag tåle alt og syns alt er morsomt, til en annen dag og bli sint for den minste ting, og en annen dag ligger jeg på sofaen hele dagen og orker ingenting.

Klart dette må være frustrerende, og jeg er så sint på meg selv, for å la mitt eget barn gå gjennom dette. Jeg har så inderlig lyst til og gjøre det rette, for jeg vet jeg kan. Og jeg trenger så veldig og bli frisk, for oss begge to!