Tør ikke vise hva jeg kan

[Gjest frykten ruler]

Dette høres sikkert rart ut, men jeg er altså redd for å vise hva jeg kan - eller kanskje motsatt - avsløre hva jeg ikke kan. Men jeg studerer nå, sitter med en stor skriftlig individuell oppgave, og klarer ikke få til noe.

Det jeg oppdager er at mye av dette handler om min mor - fremdeles. Hun døde for 10 år siden, men framdeles sitter hun der på skulderen min og forteller meg hvor lite det jeg kan egentlig er verd.

Jeg har aldri opplevd at noe av det jeg har gjort, har vært godt nok. Da broder'n tok en doktorgrad, fikk han vite at hvis han klarte det, kunne da det umulig være noe vanskelig!

Jeg slites mellom lysten til å få til noe skikkelig på eksamen og frykten for å høre "Dette er helt feil" eller "Dette er mer enn vi spør om" - kort sagt, at uansett hva jeg gjør og ikke gjør, kommer jeg til å falle gjennom.

Er veldig sliten, fristen nærmer seg og jeg sitter her og spiller kabal i stedet for å gjøre oppgaven. Jeg ser at jeg kan få til en veldig god oppgave, men tør likevel ikke sette ordene på papiret. Tror nok at da vil jeg oppdage at oppgaven bare blir under middels, likevel, eller hva nå den indre kritiker vil si. Jeg sitter her alene, for jeg har ikke turd å spørre den ytre kritiker - veilederen jeg er tildelt av skolen - om råd. Jeg er så skrekkelig redd for kritikk, for å ikke få høre at det jeg skriver er ok, osv. Det ble ikke bedre av at den veilederen jeg opprinnelig ba om, ikke engang skjønte problemstillingen jeg kom med - er jeg så håpløs til å formulere meg?

Så jeg sliter mellom frykten for å vite hvor jeg egentlig står, og den innbildningen at egentlig er veldig flink i dette faget. Og tror det kan grunne i noe så enkelt som at jeg aldri kunne komme hjem til mine foreldre og være god nok.

Jeg er aldri god nok. Og når selv ikke en doktorgrad er godt nok, da er det jo håpløst. Jeg har søkt noen jobber, og ikke blitt kalt inn på intervju engang, også, så egentlig er jeg visst på vei mot et skikkelig krasj, her.

Gode råd?

[Gjest profile]

Kansje du kan begynne å skrive oppgaven, også levere dersom du ikke blir helt misfornøyd. Husk at det ikke er din oppgave å bedømme besvarelsen, la andre gjøre det.

[Solia]

Kansje du kan begynne å skrive oppgaven, også levere dersom du ikke blir helt misfornøyd. Husk at det ikke er din oppgave å bedømme besvarelsen, la andre gjøre det.

Hei du! Er det virkelig slik at man enten lykkes fullt og helt eller ikke i det hele tatt? Er det virkelig slik at ens verdi som menneske henger sammen med om man skårer bra på en prøve? Snakk med vennene dine, broren din. Spør om de vil synes annerledes om deg om du stryker på oppgaven. Om du ikke leverer inn, så "slipper" du å få bekreftelse på at du er dårlig... men vil du ikke allikevel tenke at det er det du er? Det er utrolig mange på høyere utdanning, som psykologstudenter og legestudenter, som må ta eksamener flere ganger for å bestå, og som blir gode psykologer og leger for det. Det er ikke oppgaven som bestemmer hvem du er.

Lykke til!

[Ugga Bugga]

Jeg tror du er flink, du skriver ihvertfall godt her inne.

Som noen andre også påpeker, så er det ikke opp til deg å vurdere hvor godt arbeidet ditt er, det er andre folk som setter karakter. Ikke bekymre deg så mye for om det er bra nok eller ikke, bare gjør så godt du kan, og lever det du har. Det går sikkert bra.