Å ta et valg i voksen alder

[Gjest eldre foreldre]

Dette bør hoppes over av de som ønsker/prøver å få små!

Dette er ment for de som valgte eller ikke valgte å bli foreldre i voksen alder.

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid, 4 telleuker, 2 egentlig.

Jeg nærmer meg de 40, han er noe over. Vi elsker hverandre, har det generellt greit i livet.

Flere barn, der minste er 10.

Praktiske ting ligger vel egentlig greit til rette, men vi skulle ikke ha fler barn. Vi hadde staket ut fremtiden, fremtiden for de barna vi har, fremtiden for oss to når barna vokste ut av hjemmet.

Det ser så vanskelig ut at hele fremtiden skal forandres nå, vanskelig å tenke seg å bære i ni måneder, å komme seg etterpå, småbarnstid osv.

Barna er mine fra tidligere, han er en flott far for dem, ønsker seg egentlig ikke flere barn, er ved min side hvis jeg velger å gå vegen men har ikke ønske i det hele tatt selv.

Jeg har følt meg priviligert som har kunnet nyte en deilig kjærlighet og at jeg har kunnet leve den ut uten å ta hensyn til små barn, og priviligert som har fått friske og gode barn som jeg har.

Men har en i det hele tatt rett til å velge bort et barn som egentlig får plass både praktisk og følelsesmessig, for det gjør h*n jo.

Hvordan tok dere nyheten om den ikke planlagte graviditeten?

Hva valgte dere?

Hvordan har det gått i ettertid?

Er veldig takknemmelig for svar og erfaringer så skrive veldig gjerne anonymt.

For dere som får frysninger av innlegget mitt, ikke svar meg, jeg har hele mitt liv takket gud for at jeg har slippet å stå i denne situasjonen av å måtte ta et valg.

Men jeg vet at barna våre ikke ønsker seg fler søsken,selv om kanskje ikke dette kan legges til grunn selvfølgelig, og min mann øsnker seg ikke flere barn, så avgjørelsen er vanskelig nok som den er.

[Gjest anonymt]

Jeg måtte foreta det valget du nå sliter med da jeg var 41 år. Omstendighetene rundt er ikke så interessante, de ligner delvis dine.

Jeg valgte å ikke få et barn til. I ettertid har det stort sett gått greit, men jeg har mine tunge stunder innimellom.

Jeg angrer ikke på valget jeg tok den gangen, men tror nok ikke jeg hadde angra om jeg hadde valgt motsatt. Jeg prøver å leve som best jeg kan med de valgene jeg tar.

Det er vondt å være der du er nå. Håper du klarer å ta det valget som er riktig for deg, og at du klarer å leve godt med avgjørelsen din videre.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg måtte foreta det valget du nå sliter med da jeg var 41 år. Omstendighetene rundt er ikke så interessante, de ligner delvis dine.

Jeg valgte å ikke få et barn til. I ettertid har det stort sett gått greit, men jeg har mine tunge stunder innimellom.

Jeg angrer ikke på valget jeg tok den gangen, men tror nok ikke jeg hadde angra om jeg hadde valgt motsatt. Jeg prøver å leve som best jeg kan med de valgene jeg tar.

Det er vondt å være der du er nå. Håper du klarer å ta det valget som er riktig for deg, og at du klarer å leve godt med avgjørelsen din videre.

Tusen takk.

[fuji1365380447]

Jeg er ikke i din situasjon, men jeg svarer likevel.

Jeg syntes at de grunnene du forteller om, er gode nok grunner til å ta en abort.

Hvis du virkelig føler at dette vil ødelegge og endre på de planene dere har for fremtiden, så kan det være et riktig valg og ikke gå videre med denne graviditeten.

Det å være (relativt) gamle foreldre er OK dersom man ønsker det selv, men jeg tror det kan være en stor belastning hvis ikke.

Men tenk deg nøye om. Jeg har selv tatt en abort (for lenge siden, da jeg var 17 år). Og selv om jeg aldri har angret på den avgjørelsen, så kan jeg si deg at det er en stor psykisk belasning å gjennomføre en abort.

Sorg og skyldfølelse vil nok følge deg til en viss grad, selv om du føler deg sikker på ditt valg. Det må du være forberedt på å takle. Og dette er en sorg som du må være forberedt på at din mann ikke klarer helt å forstå: "du ville det jo selv"...

Lykke til med et vanskelig valg.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg er ikke i din situasjon, men jeg svarer likevel.

Jeg syntes at de grunnene du forteller om, er gode nok grunner til å ta en abort.

Hvis du virkelig føler at dette vil ødelegge og endre på de planene dere har for fremtiden, så kan det være et riktig valg og ikke gå videre med denne graviditeten.

Det å være (relativt) gamle foreldre er OK dersom man ønsker det selv, men jeg tror det kan være en stor belastning hvis ikke.

Men tenk deg nøye om. Jeg har selv tatt en abort (for lenge siden, da jeg var 17 år). Og selv om jeg aldri har angret på den avgjørelsen, så kan jeg si deg at det er en stor psykisk belasning å gjennomføre en abort.

Sorg og skyldfølelse vil nok følge deg til en viss grad, selv om du føler deg sikker på ditt valg. Det må du være forberedt på å takle. Og dette er en sorg som du må være forberedt på at din mann ikke klarer helt å forstå: "du ville det jo selv"...

Lykke til med et vanskelig valg.

Tusen takk fuji.

Jeg er liksom ikke mot abort, men har vært veldig takknemmelig for at jeg har slippet å ta en slik avgjørelse selv.

Men nå er jeg her.

Hadde jeg,vi, vært yngre så hadde saken vært en annen.

Jeg ser hele livet forandre seg, som vi prater om så har vi nå planlagt å hjelpe de barna vi har med skolegang og annet, det blir vanskeligere med en til. Min partner sier han ikke ønsker å gjøre forskjell på slikt, men at jo "vårt" barn vil måtte lide i slike tilfeller fordi han jo ikke klarer dette for alle,og ikke ønsker han å hjelpe bare "sin".

Vi har satt stor pris på fritiden vi har når barna er borte,de er trygge og har det bra og vi er priviligerte som kan nyte kjærligheten slik vi kan. Vi har liksom staket ut livet både for barna og oss selv,ikke bokstavelig da.

Jeg klarer ikke se meg gå ni måneder, å ta meg inn igjen etterpå, alle disse årene til det nye barnet er stor som det minste nå.

Hvordan blir det når noen barn drar bort til sin pappa og den nye må bli igjen. Hvordan er det med å dele barn slik.

Nå evner vi å ta godt vare på de vi har, jeg er så redd for at det nye barnet skal ta for mye fra de vi allerede har ansvaret for.

Og jeg er redd for å miste det min partner og jeg har nå, jeg har hatt det turbulent i livet og har endelig "funnet fred".

Mannen min tjener bra, men selv er jeg på leting etter jobb,får ikke det med kul på magen, og ikke på lenge etterpå. Så små barn gjør jo også at arbeidsgivere kan kvie seg.

Det er et tonn følelser og tanker som svirrer rundt, søvn og mat er det svært lite av.

Men jeg vet at jeg aldri vil klare å glemme, og ikke tilgi meg selv for det valget å ta det bort.

For vi hadde kunnet om vi hadde villet,det går bare på bekostning av så mye.

Jeg vet at uansett valg så vil jeg være sterkt merket for livet, det er det som gjør det så vanskelig.

Men det er "fortjent",slike valg skal ikke være enkle.

Tusen takk for sympati og ord i denne forferdelig vanskelige tid.

[Gjest prust]

Søsteren min og mannen hennes har flere barn på hvert sitt hold, og der minste var 8 i fjor da hun ble gravid uten at det var planlagt.

De skulle ikke ha barn sammen, bl.a. fordi hun nylig hadde startet opp en bedrift og fordi de syntes det var deilig å være over småbarnsfasen.

De var veldig overrasket da graviditeten ble oppdaget, men for dem var ikke abort noe alternativ. De fikk en flott datter i høst og søsteren min koser seg hjemme med henne, samtidig som hun gleder seg til å komme tilbake til jobben sin igjen til høsten. De får mye hjelp av de store søskenene, og har nok ikke angret et sekund!

Lykke til med det vanskelig valget!

[Gjest eldre foreldre]

Søsteren min og mannen hennes har flere barn på hvert sitt hold, og der minste var 8 i fjor da hun ble gravid uten at det var planlagt.

De skulle ikke ha barn sammen, bl.a. fordi hun nylig hadde startet opp en bedrift og fordi de syntes det var deilig å være over småbarnsfasen.

De var veldig overrasket da graviditeten ble oppdaget, men for dem var ikke abort noe alternativ. De fikk en flott datter i høst og søsteren min koser seg hjemme med henne, samtidig som hun gleder seg til å komme tilbake til jobben sin igjen til høsten. De får mye hjelp av de store søskenene, og har nok ikke angret et sekund!

Lykke til med det vanskelig valget!

Tusen takk for historien, jeg blir helt rørt over all forståelse og sympati jeg får nå i denne svært så vanskelig situasjonen.

Jeg vet at der i andre enden så er det et barn som vil bli akkurat som de vi har nå, det er en av tingene som gjør dette så vanskelig.

Det er helt vemmelig, jeg er nesten sikker på kjønnet på barnet, føler det liksom, og termin er 1 januar, det vil si at om det går den vegen så vil alle barna være født i måneder etter hverandre.

Jeg har alltid trodd på skjebnen,og det er vanskelig å bryte det nå,men vi er flere i familien,vi må alle ta konsekvensen av det valget som blir gjort. Meg mest.

Det er så ufattelig vanskelig akkurat nå, og bare for å tyne det lenger liksom så har jeg allerede fått ømme bryster. Jeg har alltid vært "tidlig gravid".

Tusen takk for innspillet ditt.

[ingoen]

Kjære deg,

Jeg ble storesøster til to små skjønne (uplanlagte!) etternølere i en alder av 16 og 18 år og det var helt fantastisk. Jeg bodde fremdeles hjemme, og fikk følge graviditeten. Pleide å lese i babybøkene til mor og måle med linjal hvor lang babyen var i de ulike ukene.

Må si at det har vært en stor og rik erfaring å ta med seg videre i livet. Nå er minstemann 6 år og skulegutt til høsten. Selv har jeg en jente på 4 år, og de er verdens beste venner. Vesla syns det er utrolig stas å besøke mormor, er liksom litt mer liv i huset der nå som hun har 2 unge onkler å leke med.

Da jeg selv ble gravid 2 år etter at mor var det, følte jeg meg veldig trygg i rollen både som gravid og nybakt mor. Hadde sett prosessen på nært hold, fått øve meg og kost masse med småsøsknene mine. Er ikke alle som har en slik nyttig erfaring med seg hjemmefra !

Uansett, lykke til med valget.

Jeg vil si at i vår familie er vi nå 5 søsken i ulike aldrer ( fordelt på 2 kull) og det er en utrolig berikelse. Ville ikke vært mine herlige små søsken foruten

klem fra

[Gjest Lingua-83]

Jeg er 23 år, mamma 40 og pappa 48. Siden mamma er ung og sprek, så hadde hun godt kunne bært frem et barn til. Men det vil heldigis ingen av foreldrene mine. De går og gleder seg til den dagen de blir besteforeldre. Og det er jeg meget glad for.

Jeg må bare si det, jeg hadde blitt dypt skuffet om mamma og jeg hadde gått gravide sammen. Det er noe som skurrer for min del. Ikke det at hun er for gammel, men fordi det er på en måte jeg og søsteren min sin tur til å få barn nå. Det blir bare "feil" på annet vis liksom.

Jeg har ingen ting imot de som velger å få barn etter fyllte 40, men det kommer helt an på hvordan situasjonen er. I vårt tilfelle, uaktuelt!

Jeg ønsker deg bare lykke til med ditt valg!

[Dorthe]

Mine store er i hvert fall veldig glad i minstemann men de tar ikke noe særlig ansvar for ham. Det hadde jeg ikke forventet heller.

Det er mye mer slitsom å ha unger i voksen alder men likevel godt og jeg ville ikke vært ham foruten. Men det er slitsomt, kanskje fordi man har hjemmeværende unger så innmari mange år og ser at de andre er uten småbarn og kan gjøre akkurat som de vil.

Håper du tar det valget som er riktig for deg og ikke lar noen påvirket deg til noe du egentlig ikke ønsker )

[Sofline]

Jeg er 23 år, mamma 40 og pappa 48. Siden mamma er ung og sprek, så hadde hun godt kunne bært frem et barn til. Men det vil heldigis ingen av foreldrene mine. De går og gleder seg til den dagen de blir besteforeldre. Og det er jeg meget glad for.

Jeg må bare si det, jeg hadde blitt dypt skuffet om mamma og jeg hadde gått gravide sammen. Det er noe som skurrer for min del. Ikke det at hun er for gammel, men fordi det er på en måte jeg og søsteren min sin tur til å få barn nå. Det blir bare "feil" på annet vis liksom.

Jeg har ingen ting imot de som velger å få barn etter fyllte 40, men det kommer helt an på hvordan situasjonen er. I vårt tilfelle, uaktuelt!

Jeg ønsker deg bare lykke til med ditt valg!

Jeg ble storesøster i en alder av 20. Jeg kan ikke forestille meg et liv i dag uten lillesøster som er verdens søteste. Jeg har aldri tenkt at det ville vært mer naturlig at det var jeg som fikk barn. Jeg er tvertimot glad for at når jeg sannsynligvis snart får barn, så har det barnet en tante å leke med.

[jubalong70]

Jeg føler med dere. Jeg har ikke vært i samme situasjon, men har tenkt litt på hva jeg hadde gjort hadde jeg kommet dit.

Vi har nå fått 3 barn og føler begge at det absolutt er nok. Men så begynte vi å snakke om hva vi hadde gjort om jeg plutselig skulle bli gravid uten at det bar planlagt.

Vi ble enige om at vi ikke hadde klart å ta abort. Men det er et "valg" tatt uten å være i situasjonen.

Dessuten er våre barn betydelig yngre enn deres. Yngste her er 6 mnd og eldste 6 år.

Jeg kan ikke gi noen råd annet enn å prøve å "ha på" de forskjellige løsningene noen dager.

I 2-3 dager lever du som om dere valgte å ikke få barnet. Kjenn etter hvordan det føles. Så bruker du 2-3 dager til å leve som om dere skal beholde barnet - hvordan føles det?

Kanskje magefølelsen vil bli klarere slik at dere klarer å ta en beslutning.

[Sofline]

Kjære deg,

Jeg ble storesøster til to små skjønne (uplanlagte!) etternølere i en alder av 16 og 18 år og det var helt fantastisk. Jeg bodde fremdeles hjemme, og fikk følge graviditeten. Pleide å lese i babybøkene til mor og måle med linjal hvor lang babyen var i de ulike ukene.

Må si at det har vært en stor og rik erfaring å ta med seg videre i livet. Nå er minstemann 6 år og skulegutt til høsten. Selv har jeg en jente på 4 år, og de er verdens beste venner. Vesla syns det er utrolig stas å besøke mormor, er liksom litt mer liv i huset der nå som hun har 2 unge onkler å leke med.

Da jeg selv ble gravid 2 år etter at mor var det, følte jeg meg veldig trygg i rollen både som gravid og nybakt mor. Hadde sett prosessen på nært hold, fått øve meg og kost masse med småsøsknene mine. Er ikke alle som har en slik nyttig erfaring med seg hjemmefra !

Uansett, lykke til med valget.

Jeg vil si at i vår familie er vi nå 5 søsken i ulike aldrer ( fordelt på 2 kull) og det er en utrolig berikelse. Ville ikke vært mine herlige små søsken foruten

klem fra

Jeg skriver under på at det er herlig å få søsken "i høy alder". :-)

[Gjest Storesøsteren]

Tusen takk fuji.

Jeg er liksom ikke mot abort, men har vært veldig takknemmelig for at jeg har slippet å ta en slik avgjørelse selv.

Men nå er jeg her.

Hadde jeg,vi, vært yngre så hadde saken vært en annen.

Jeg ser hele livet forandre seg, som vi prater om så har vi nå planlagt å hjelpe de barna vi har med skolegang og annet, det blir vanskeligere med en til. Min partner sier han ikke ønsker å gjøre forskjell på slikt, men at jo "vårt" barn vil måtte lide i slike tilfeller fordi han jo ikke klarer dette for alle,og ikke ønsker han å hjelpe bare "sin".

Vi har satt stor pris på fritiden vi har når barna er borte,de er trygge og har det bra og vi er priviligerte som kan nyte kjærligheten slik vi kan. Vi har liksom staket ut livet både for barna og oss selv,ikke bokstavelig da.

Jeg klarer ikke se meg gå ni måneder, å ta meg inn igjen etterpå, alle disse årene til det nye barnet er stor som det minste nå.

Hvordan blir det når noen barn drar bort til sin pappa og den nye må bli igjen. Hvordan er det med å dele barn slik.

Nå evner vi å ta godt vare på de vi har, jeg er så redd for at det nye barnet skal ta for mye fra de vi allerede har ansvaret for.

Og jeg er redd for å miste det min partner og jeg har nå, jeg har hatt det turbulent i livet og har endelig "funnet fred".

Mannen min tjener bra, men selv er jeg på leting etter jobb,får ikke det med kul på magen, og ikke på lenge etterpå. Så små barn gjør jo også at arbeidsgivere kan kvie seg.

Det er et tonn følelser og tanker som svirrer rundt, søvn og mat er det svært lite av.

Men jeg vet at jeg aldri vil klare å glemme, og ikke tilgi meg selv for det valget å ta det bort.

For vi hadde kunnet om vi hadde villet,det går bare på bekostning av så mye.

Jeg vet at uansett valg så vil jeg være sterkt merket for livet, det er det som gjør det så vanskelig.

Men det er "fortjent",slike valg skal ikke være enkle.

Tusen takk for sympati og ord i denne forferdelig vanskelige tid.

Jeg har aldri vært i din situasjon og jeg håper så inderlig jeg slipper det (slik du også alltid har gjort) fordi jeg tror det må være et forferdelig valg å ta stilling til.

Jeg er ung og barnløs og derfor i en helt annen situasjon enn deg, og mitt syn på en slik problemstilling er nok preget av at jeg ikke vet noe om hvordan det er å være foreldre og det å begynne å glede seg til livet når barna blir store. Jeg vet derimot noe om å ha lagt planer for fremtiden som plutselig endrer seg. Jeg som person syns det er vanskelig å måtte snu på den måten, og det virker som du også syns det er vanskelig. Men, jeg tror at bare man bruker litt tid på det, så kommer man til å sakte men sikkert begynne å bygge fremtiden på den nye situasjonen man befinner seg i.

Som du skriver: "Men jeg vet at jeg aldri vil klare å glemme, og ikke tilgi meg selv for det valget å ta det bort", og det tror jeg at jeg også hadde kommet til å gjort. Men det barnet man får, tror jeg ikke man vil komme til å angre på..

Jeg kan si noe om noen av de tankene du gjør deg angående søsken som får en liten søster eller bror. Min mor fikk et barn med sin nye like før hun fylte 40. Alle vi søskenene syns det var kjempestas å få en liten bror og han er bror på lik linje med oss andre. Innimellom må han naturlig nok bli igjen når vi andre besøker pappa og innimellom blir han med oss. Han er jo sammen med sin mamma og pappa og syns ikke det er noe rart de julaftene han har vært alene sammen med dem f.eks.

Mamma har vært mye sliten etter at hun begynte på'n igjen med småbarn (han er 10 nå*), men aldri om hun har angret på at hun valgte å få et barn til. Mamma og stefar lever nok sitt liv akkurat som de hadde gjort uten lillebror. De tilbringer all den tida de kan på landstedet der de elsker å være og ser for seg alderdommen sin. De har lagt til rette for at lillebror også skal syns det er gøy å være der og han har med seg kompiser og storkoser seg.

Du skriver også noe om at du har sett for deg å kunne hjelpe dine barn med skolegang. Jeg vokste opp med en stor søskenflokk og har aldri tenkt tanken på at mamma eller pappa skulle hjelpe meg på skolen. Jeg er kjempeglad for at de hjalp meg å få en helgejobb når jeg var gammel nok til det og jeg tjente mine egne lommepenger fra jeg var 16. Jeg har aldri spurt om mer bortsett fra når jeg skulle ta sertifikat eller skulle ha et dyrere klesplagg en sjelden gang. Siden de hjalp meg med helgejobb, hadde jeg jobbet i mange år allerede når jeg begynte på høgskolen og det var lett for meg å få en jobb på studiestedet innen samme bransje (butikk) og sammen med det jeg fikk fra lånekasse så klarte jeg meg helt supert! Og jeg har vært og er stolt av å ha klart meg selv allerede som ung. Jeg tror ikke nødvendigvis man gjør barna sine en tjeneste ved å hjelpe dem (for) mye gjennom studiene, og jeg har hvertfall aldri tenkt at jeg skulle ønske mine foreldre kunne bidra med mer. Jeg har heller tenkt at hvis de HADDE hatt mer penger, så skulle jeg ønske de brukte dem på seg selv :-)

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp for deg. Jeg er litt sliten nå, så kan hende det ble litt usammenhengende..., men spør gjerne hvis du lurer på noe :-)

Lykke til med valget... Jeg føler med deg..

[Gjest Tøft valg]

Tusen takk.

En liten støtteærklæring i en vanskelig tid.

Jeg er selv 37 år. Har fra tidligere tre barn fra 13-19 år. Så kom en liten gutt som er to år. Han var planlagt og veldig velkommen :-)

Da jeg var 18 år valgte jeg å ta abort. Mange grunner for det. Har aldri angret. Hadde allerede en liten å ta vare på.

Nå er jeg veldig gravid igjen...og i samme dilemma som deg, bortsett fra at jeg allerede har en liten. Så jeg vet hvor slitsomt det er. Selv om jeg elsker alle over alt....man skal ville det selv..Man skal ha krefter til å følge opp...

[Gjest enda en "gammel"]

Hei du!

Jeg er faktisk i dine sko;)

Har ungdommer,men også ei på 3,5 år.

Jeg fant ut at jeg var gravid nå,og jeg kommer til å beholde det.

Har tenkt mye på det,men kommer til å angre om jeg fjerner det.

[caprice]

Jeg ser du har fått mange kloke svar. Selv er jeg 37 og har fått de to barna jeg og mannen min ønsket oss. De er dog yngre enn dine: 3 og 6. Vi har også som dere et godt forhold, grei økonomi og alt er på plass dersom jeg skulle ha blitt uplanlagt gravid. Som deg så har jeg så langt takket Gud for at jeg så langt har sluppet å komme i den situasjonen å bli gravid uten at det var planlagt (jentene våre var veldig, veldig planlagte) men jeg vet jammen ikke hva jeg ville gjort. Før jeg fikk barn trodde jeg at abort var et tungt, men "levelig" valg dersom situasjonen skulle komme opp. Nå som jeg har vært gravid to ganger, har jeg endret syn. Jeg vet hva det vil si å ha et barn voksende i magen, å lure på hvordan det vil bli etc etc, og personlig tror jeg at jeg ville slitt veldig i etterkant. Du har min største sympati, og jeg håper du tar det valget som er rett for deg (og mannen din).

[Gjest eldre foreldre]

Jeg takker dere alle så mye for støtte og forståelse, det betyr mer for meg enn dere kanskje tror.

Selv dere med "solskinnshistorier" har ikke et bebreidende ord i deres innlegg og det er skikkelig rørende at så mange kan vise så mye sympati i en så fæl situasjon.

Det er mange erfaringer her, både "positive og negative", hvordan valgene vil bli for oss kan en ikke vite men det er godt å lese hvordan slike valg har vært for andre.

Vi prater og prater og prater. Hele livet består av sjokk for tiden. Forrige kvelden her etter vi hadde lagt oss så frøs jeg så jeg lå og ristet, i dag morges var jeg skikkelig kvalm. Det kan vel komme likeså av lite mat og mye mas da riktignok.

Når vekkeklokka ringer så er jeg trøtt og tenker "ahh om en bare kunne sove litt til", så smeller virkeligheten ned i hodet på en. Det er ingen drøm, jeg er gravid og i en situasjon hvor et valg må tas.

Det er fryktelig tungt, men det skal det vel kanskje være, et slikt valg skal vel ikke være lett.

I går var jeg på privatklinikk og tok ultralyd, selv etter to positive tester så tror man ikke helt på det før en kan se det.

Joda, jeg var gravid, tidlig, barnet er mest trolig unnfanget fredag 14 april. Om vi fortsetter svangerskapet så er terminen 1 januar 2007.

Jeg har et x antall barn fra før, men fra jeg var ganske ung så har jeg sett for meg en til. Det er ikke så lenge siden min partner og jeg snakket om hvor deilig det var med så store barn og at det er deilig å vite at man ikke skal ha noen, å kunne planlegge en tidligere og roligere voksentid. Da sa jeg også som mange ganger tidligere: "det eneste som er rart er at det ikke er blitt x antall barn, for jeg har alltid sett meg selv med det"

Jeg har tilogmed sett hvordan barnet har sett ut, det har vært litt rart når de andre kom for ingen så helt sånn ut. Merkelig. Barnet jeg har sett har vært en gutt, med et godt smil, mørkt krøllete hår og store blå øyne. Av en eller merkelig grunn så er det nesten som å beskrive partneren min nå.

Men samtidig føler jeg at dette jeg bærer nå er ei jente, og at terminen i såfall vil bli 5 og ikke 1 april.

Men det er kanskje vanlig å ha mange rare tanker i en slik stund.

Viste partneren min papirene som beskrev abort i går, han synes det var grotesk og skikkelig urettferdig at vi kvinner måtte ta all støyten. Han er veldig redd for å la meg gå gjennom det.

Men samtidig så klarer han ikke å se positivt på å bære frem barnet. Som han sier: "det er klart vi ville fått det til, men alt som er planlagt forandrer seg, jeg er jo så "gammel" også. Før kunne jeg kanskje tenke at det ville være naturlig å ønske seg en arving som man kunne gi det man har jobbet opp til, men etter at jeg fikk dere så er jo ikke det heller viktig lenger.

Han har også selv mistet både sin far og flere bekjente rett før disse nådde pensjonsalder. Han mener det er forferdelig trist at folk skal falle bort rett før de kan få kose seg etter et langt arbeidsliv.

Selv så har han for seg at han ikke kommer til å bli veldig gammel, og har derfor planlagt en tidlig pensjonisttilværelse, ikke slutte å jobbe helt, men jobbe når en vil og med hva en vil.

Det skremmer han å vite at han kanskje må jobbe masse i mange år fremover for å ta vare på alle, det skremmer han at han vil være såpass gammel den tid barnet er 15-16 år, de skal jo følges opp i flere faser i livet.

Og det skremmer livet av ham risikoen for å miste oss.

Jeg bebreider ham ikke for noen av tankene hans, jeg skjønner så godt. Han ønsker jo bare å ta vare på de han allerede har, følge opp de barna vi har og nyte tidlig alderdom med partneren han elsker.

Selv så ser jeg masse av det han sier, kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke ni måneder gravid, hvor slitsomt det kan være med småbarnstid. Og dette barnet vil ha en helt annen alder enn venners barn, barn i familien ol. Den blir må en måte så "alene".

De barna vi har er jo en god del større, men antagelig ikke store nok til å ville ta del i dette som "storesøsken som liker å kose seg med småsøsken".

De er alle glade i små men er ikke gamle nok til å se det på en ren positiv måte tror jeg.

Så lurer jeg veldig på hvordan det er med forskjellige fedre. Nå blir det et barn som har mamma og pappa i hus, de andre "hører til" en annen far, drar bort annenhver helg osv. Hvordan blir det for den som da må være hjemme hele tiden, kan jo ikke forlange at de andre barnas far tar h*n med.

Hvordan blir det hvis det nye barnet blir sint en eller annen gang og sier noe sånt som: "det er MIN pappa så, ikke deres".

Hvordan blir det når vi faller bort og det skal deles arv, kanskje mye sårhet for at en får mer når vi alle har levd lykkelige sammen i mange, mange år som en hel familie. De andre barna har jo deres far, men han er virkelig ikke av den økonomiske sorten for å si det sånn.

Hvordan vil det bli hvis dette barnet viser seg å ha en sykdom eller skade, eldre foreldre har jo større risiko for å få ikke helt friske barn.

Er det riktig å ta et valg nå som de andre barna kanskje må "lide" veldig av om en tid. Vi kan jo risikere å få et barn som vil trenge all tid og energi vi har. ¨

Men hvordan kan man ikke tøre å sjangse når en ser på de barna vi har og vet at om 8 måneder så kommer det en som vil bli akkurat som dem?

Jeg føler jeg må ta hensyn til de rundt meg først og fremst i denne situasjonen. Hadde jeg vært alene om valget så hadde det ikke vært noe valg, da hadde jeg båret det frem.

Men jeg har slitt veldig i mange, mange år i en alenesitusjon med barna mine. Nå er tilogmed første gang min minste lever i en hel familie siden jeg har hatt h*n alene siden h*n ble født.Jeg er så redd for å risikere å "ta fra barna mine dette" på noe vis, alt er jo så bra nå.

Vi har en avslappet hverddag familiemessig hvor vi drar ut og fisker, drar ut og spiser hamburger på impuls og gjør masse fint sammen som er litt enklere å få til nå som alle ungene er såpass store.

Og fritiden vår nyter vi sammen vi to. Vi har følt oss veldig priviligerte at vi har kunnet nyte kjærligheten på en slik måte som vi har kunnet med fri annenhver helg ol.

Vi har sett for oss å ha tid og energi til å støtte godt opp om de barna vi har, ikke bære dem på skuldrene men hjelpe til litt i forhold til skolegang, sertifikat, første bolig osv.

Vi har sett at vi ville ha tid og energi siden vi ikke er eldgamle når de er i de forskjellige alderne i livet.

Jeg kan ikke risikere denne harmonien vi nå lever i. Ungene forguder stefaren sin og jeg ville ikke klare tanken på at vi skulle bli så på kant av et valg eller annet at vi brøt opp. Det ville være forferdelig for ungene, og for meg.

Ikke har jeg jobb nå heller, og driver iherdig med jobbsøking. Skal tilogmed på intervju etterpå på en vikarjobb.

Jeg får jo ikke jobb om jeg går gravid, og min partner kan jo ikke fø alle i lange tider. Jeg har jo noe inntekt men langt fra særlig mye. Fødselspenger vil jeg ikke få.

Så når jeg leser alle mine tanker som svirrer over her så ser jeg jo at praktisk sett så er det et valg som nok kan være riktigere for oss enn det andre.

Men hvordan i all verden kan man alikavel ta det valget, svelge den første tabletten, ligge på sykehuset i mange timer og å etterpå klare å leve med det valget man tok?

En kan jo aldri vite, iallefall ikke jeg, om valget var helt rett. Jeg vet at jeg aldri vil føle meg hundre prosent sikker samme hvilken veg valgene tar.

Jeg skjønner, og misunner de som føler sterkt den ene eller den andre vegen, om ikke det gjør ting lettere så føler man kanskje at valget er mer riktig.

Jeg klarer ikke å helle mye til en side, misunner nesten min partner som kan.

Vi har blitt enige om å tenke ennå et par dager til, evnt ha helgen som frist. Jeg ønsker å gå så kort som mulig om vi velger å ikke bære det frem.

Jeg føler veldig "trøst" i å skrive, å dele tanker og ord med andre. Vi har valgt å ikke søke støtte i noen venner eller bekjente. Om vi velger å ikke bære frem så blir dette en ting som er delt for alltid mellom bare oss to.

Så derfor har jeg behov for å dele alt dette med dere. Kanskje skrive en form for dagbok i denne tiden, for det må ut, på et eller annet vis.

Jeg vil igjen si at jeg setter enormt pris på all sympati jeg får av dere, vi har ingen andre nå så dere er veldig verdifulle.

Takk.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg ser du har fått mange kloke svar. Selv er jeg 37 og har fått de to barna jeg og mannen min ønsket oss. De er dog yngre enn dine: 3 og 6. Vi har også som dere et godt forhold, grei økonomi og alt er på plass dersom jeg skulle ha blitt uplanlagt gravid. Som deg så har jeg så langt takket Gud for at jeg så langt har sluppet å komme i den situasjonen å bli gravid uten at det var planlagt (jentene våre var veldig, veldig planlagte) men jeg vet jammen ikke hva jeg ville gjort. Før jeg fikk barn trodde jeg at abort var et tungt, men "levelig" valg dersom situasjonen skulle komme opp. Nå som jeg har vært gravid to ganger, har jeg endret syn. Jeg vet hva det vil si å ha et barn voksende i magen, å lure på hvordan det vil bli etc etc, og personlig tror jeg at jeg ville slitt veldig i etterkant. Du har min største sympati, og jeg håper du tar det valget som er rett for deg (og mannen din).

Tusen takk caprice, vennligst se mitt svar som er til alle.

[Gjest eldre foreldre]

Jeg føler med dere. Jeg har ikke vært i samme situasjon, men har tenkt litt på hva jeg hadde gjort hadde jeg kommet dit.

Vi har nå fått 3 barn og føler begge at det absolutt er nok. Men så begynte vi å snakke om hva vi hadde gjort om jeg plutselig skulle bli gravid uten at det bar planlagt.

Vi ble enige om at vi ikke hadde klart å ta abort. Men det er et "valg" tatt uten å være i situasjonen.

Dessuten er våre barn betydelig yngre enn deres. Yngste her er 6 mnd og eldste 6 år.

Jeg kan ikke gi noen råd annet enn å prøve å "ha på" de forskjellige løsningene noen dager.

I 2-3 dager lever du som om dere valgte å ikke få barnet. Kjenn etter hvordan det føles. Så bruker du 2-3 dager til å leve som om dere skal beholde barnet - hvordan føles det?

Kanskje magefølelsen vil bli klarere slik at dere klarer å ta en beslutning.

Tusen takk for tankene jubalong70. Vær vennlig å les mitt svar til dere alle.