Å ta et valg i voksen alder

[Gjest eldre foreldre]

Mine store er i hvert fall veldig glad i minstemann men de tar ikke noe særlig ansvar for ham. Det hadde jeg ikke forventet heller.

Det er mye mer slitsom å ha unger i voksen alder men likevel godt og jeg ville ikke vært ham foruten. Men det er slitsomt, kanskje fordi man har hjemmeværende unger så innmari mange år og ser at de andre er uten småbarn og kan gjøre akkurat som de vil.

Håper du tar det valget som er riktig for deg og ikke lar noen påvirket deg til noe du egentlig ikke ønsker )

Du nevner ting som er veldig essensiellt her Dorthe. Tusen takk for inspill, vær vennlig les mitt svar til dere alle.

[KaVa]

Jeg takker dere alle så mye for støtte og forståelse, det betyr mer for meg enn dere kanskje tror.

Selv dere med "solskinnshistorier" har ikke et bebreidende ord i deres innlegg og det er skikkelig rørende at så mange kan vise så mye sympati i en så fæl situasjon.

Det er mange erfaringer her, både "positive og negative", hvordan valgene vil bli for oss kan en ikke vite men det er godt å lese hvordan slike valg har vært for andre.

Vi prater og prater og prater. Hele livet består av sjokk for tiden. Forrige kvelden her etter vi hadde lagt oss så frøs jeg så jeg lå og ristet, i dag morges var jeg skikkelig kvalm. Det kan vel komme likeså av lite mat og mye mas da riktignok.

Når vekkeklokka ringer så er jeg trøtt og tenker "ahh om en bare kunne sove litt til", så smeller virkeligheten ned i hodet på en. Det er ingen drøm, jeg er gravid og i en situasjon hvor et valg må tas.

Det er fryktelig tungt, men det skal det vel kanskje være, et slikt valg skal vel ikke være lett.

I går var jeg på privatklinikk og tok ultralyd, selv etter to positive tester så tror man ikke helt på det før en kan se det.

Joda, jeg var gravid, tidlig, barnet er mest trolig unnfanget fredag 14 april. Om vi fortsetter svangerskapet så er terminen 1 januar 2007.

Jeg har et x antall barn fra før, men fra jeg var ganske ung så har jeg sett for meg en til. Det er ikke så lenge siden min partner og jeg snakket om hvor deilig det var med så store barn og at det er deilig å vite at man ikke skal ha noen, å kunne planlegge en tidligere og roligere voksentid. Da sa jeg også som mange ganger tidligere: "det eneste som er rart er at det ikke er blitt x antall barn, for jeg har alltid sett meg selv med det"

Jeg har tilogmed sett hvordan barnet har sett ut, det har vært litt rart når de andre kom for ingen så helt sånn ut. Merkelig. Barnet jeg har sett har vært en gutt, med et godt smil, mørkt krøllete hår og store blå øyne. Av en eller merkelig grunn så er det nesten som å beskrive partneren min nå.

Men samtidig føler jeg at dette jeg bærer nå er ei jente, og at terminen i såfall vil bli 5 og ikke 1 april.

Men det er kanskje vanlig å ha mange rare tanker i en slik stund.

Viste partneren min papirene som beskrev abort i går, han synes det var grotesk og skikkelig urettferdig at vi kvinner måtte ta all støyten. Han er veldig redd for å la meg gå gjennom det.

Men samtidig så klarer han ikke å se positivt på å bære frem barnet. Som han sier: "det er klart vi ville fått det til, men alt som er planlagt forandrer seg, jeg er jo så "gammel" også. Før kunne jeg kanskje tenke at det ville være naturlig å ønske seg en arving som man kunne gi det man har jobbet opp til, men etter at jeg fikk dere så er jo ikke det heller viktig lenger.

Han har også selv mistet både sin far og flere bekjente rett før disse nådde pensjonsalder. Han mener det er forferdelig trist at folk skal falle bort rett før de kan få kose seg etter et langt arbeidsliv.

Selv så har han for seg at han ikke kommer til å bli veldig gammel, og har derfor planlagt en tidlig pensjonisttilværelse, ikke slutte å jobbe helt, men jobbe når en vil og med hva en vil.

Det skremmer han å vite at han kanskje må jobbe masse i mange år fremover for å ta vare på alle, det skremmer han at han vil være såpass gammel den tid barnet er 15-16 år, de skal jo følges opp i flere faser i livet.

Og det skremmer livet av ham risikoen for å miste oss.

Jeg bebreider ham ikke for noen av tankene hans, jeg skjønner så godt. Han ønsker jo bare å ta vare på de han allerede har, følge opp de barna vi har og nyte tidlig alderdom med partneren han elsker.

Selv så ser jeg masse av det han sier, kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke ni måneder gravid, hvor slitsomt det kan være med småbarnstid. Og dette barnet vil ha en helt annen alder enn venners barn, barn i familien ol. Den blir må en måte så "alene".

De barna vi har er jo en god del større, men antagelig ikke store nok til å ville ta del i dette som "storesøsken som liker å kose seg med småsøsken".

De er alle glade i små men er ikke gamle nok til å se det på en ren positiv måte tror jeg.

Så lurer jeg veldig på hvordan det er med forskjellige fedre. Nå blir det et barn som har mamma og pappa i hus, de andre "hører til" en annen far, drar bort annenhver helg osv. Hvordan blir det for den som da må være hjemme hele tiden, kan jo ikke forlange at de andre barnas far tar h*n med.

Hvordan blir det hvis det nye barnet blir sint en eller annen gang og sier noe sånt som: "det er MIN pappa så, ikke deres".

Hvordan blir det når vi faller bort og det skal deles arv, kanskje mye sårhet for at en får mer når vi alle har levd lykkelige sammen i mange, mange år som en hel familie. De andre barna har jo deres far, men han er virkelig ikke av den økonomiske sorten for å si det sånn.

Hvordan vil det bli hvis dette barnet viser seg å ha en sykdom eller skade, eldre foreldre har jo større risiko for å få ikke helt friske barn.

Er det riktig å ta et valg nå som de andre barna kanskje må "lide" veldig av om en tid. Vi kan jo risikere å få et barn som vil trenge all tid og energi vi har. ¨

Men hvordan kan man ikke tøre å sjangse når en ser på de barna vi har og vet at om 8 måneder så kommer det en som vil bli akkurat som dem?

Jeg føler jeg må ta hensyn til de rundt meg først og fremst i denne situasjonen. Hadde jeg vært alene om valget så hadde det ikke vært noe valg, da hadde jeg båret det frem.

Men jeg har slitt veldig i mange, mange år i en alenesitusjon med barna mine. Nå er tilogmed første gang min minste lever i en hel familie siden jeg har hatt h*n alene siden h*n ble født.Jeg er så redd for å risikere å "ta fra barna mine dette" på noe vis, alt er jo så bra nå.

Vi har en avslappet hverddag familiemessig hvor vi drar ut og fisker, drar ut og spiser hamburger på impuls og gjør masse fint sammen som er litt enklere å få til nå som alle ungene er såpass store.

Og fritiden vår nyter vi sammen vi to. Vi har følt oss veldig priviligerte at vi har kunnet nyte kjærligheten på en slik måte som vi har kunnet med fri annenhver helg ol.

Vi har sett for oss å ha tid og energi til å støtte godt opp om de barna vi har, ikke bære dem på skuldrene men hjelpe til litt i forhold til skolegang, sertifikat, første bolig osv.

Vi har sett at vi ville ha tid og energi siden vi ikke er eldgamle når de er i de forskjellige alderne i livet.

Jeg kan ikke risikere denne harmonien vi nå lever i. Ungene forguder stefaren sin og jeg ville ikke klare tanken på at vi skulle bli så på kant av et valg eller annet at vi brøt opp. Det ville være forferdelig for ungene, og for meg.

Ikke har jeg jobb nå heller, og driver iherdig med jobbsøking. Skal tilogmed på intervju etterpå på en vikarjobb.

Jeg får jo ikke jobb om jeg går gravid, og min partner kan jo ikke fø alle i lange tider. Jeg har jo noe inntekt men langt fra særlig mye. Fødselspenger vil jeg ikke få.

Så når jeg leser alle mine tanker som svirrer over her så ser jeg jo at praktisk sett så er det et valg som nok kan være riktigere for oss enn det andre.

Men hvordan i all verden kan man alikavel ta det valget, svelge den første tabletten, ligge på sykehuset i mange timer og å etterpå klare å leve med det valget man tok?

En kan jo aldri vite, iallefall ikke jeg, om valget var helt rett. Jeg vet at jeg aldri vil føle meg hundre prosent sikker samme hvilken veg valgene tar.

Jeg skjønner, og misunner de som føler sterkt den ene eller den andre vegen, om ikke det gjør ting lettere så føler man kanskje at valget er mer riktig.

Jeg klarer ikke å helle mye til en side, misunner nesten min partner som kan.

Vi har blitt enige om å tenke ennå et par dager til, evnt ha helgen som frist. Jeg ønsker å gå så kort som mulig om vi velger å ikke bære det frem.

Jeg føler veldig "trøst" i å skrive, å dele tanker og ord med andre. Vi har valgt å ikke søke støtte i noen venner eller bekjente. Om vi velger å ikke bære frem så blir dette en ting som er delt for alltid mellom bare oss to.

Så derfor har jeg behov for å dele alt dette med dere. Kanskje skrive en form for dagbok i denne tiden, for det må ut, på et eller annet vis.

Jeg vil igjen si at jeg setter enormt pris på all sympati jeg får av dere, vi har ingen andre nå så dere er veldig verdifulle.

Takk.

*klem* til deg i en vanskelig situasjon.

[Gjest eldre foreldre]

*klem* til deg i en vanskelig situasjon.

Tusen takk KaVa.

[laban]

Jeg takker dere alle så mye for støtte og forståelse, det betyr mer for meg enn dere kanskje tror.

Selv dere med "solskinnshistorier" har ikke et bebreidende ord i deres innlegg og det er skikkelig rørende at så mange kan vise så mye sympati i en så fæl situasjon.

Det er mange erfaringer her, både "positive og negative", hvordan valgene vil bli for oss kan en ikke vite men det er godt å lese hvordan slike valg har vært for andre.

Vi prater og prater og prater. Hele livet består av sjokk for tiden. Forrige kvelden her etter vi hadde lagt oss så frøs jeg så jeg lå og ristet, i dag morges var jeg skikkelig kvalm. Det kan vel komme likeså av lite mat og mye mas da riktignok.

Når vekkeklokka ringer så er jeg trøtt og tenker "ahh om en bare kunne sove litt til", så smeller virkeligheten ned i hodet på en. Det er ingen drøm, jeg er gravid og i en situasjon hvor et valg må tas.

Det er fryktelig tungt, men det skal det vel kanskje være, et slikt valg skal vel ikke være lett.

I går var jeg på privatklinikk og tok ultralyd, selv etter to positive tester så tror man ikke helt på det før en kan se det.

Joda, jeg var gravid, tidlig, barnet er mest trolig unnfanget fredag 14 april. Om vi fortsetter svangerskapet så er terminen 1 januar 2007.

Jeg har et x antall barn fra før, men fra jeg var ganske ung så har jeg sett for meg en til. Det er ikke så lenge siden min partner og jeg snakket om hvor deilig det var med så store barn og at det er deilig å vite at man ikke skal ha noen, å kunne planlegge en tidligere og roligere voksentid. Da sa jeg også som mange ganger tidligere: "det eneste som er rart er at det ikke er blitt x antall barn, for jeg har alltid sett meg selv med det"

Jeg har tilogmed sett hvordan barnet har sett ut, det har vært litt rart når de andre kom for ingen så helt sånn ut. Merkelig. Barnet jeg har sett har vært en gutt, med et godt smil, mørkt krøllete hår og store blå øyne. Av en eller merkelig grunn så er det nesten som å beskrive partneren min nå.

Men samtidig føler jeg at dette jeg bærer nå er ei jente, og at terminen i såfall vil bli 5 og ikke 1 april.

Men det er kanskje vanlig å ha mange rare tanker i en slik stund.

Viste partneren min papirene som beskrev abort i går, han synes det var grotesk og skikkelig urettferdig at vi kvinner måtte ta all støyten. Han er veldig redd for å la meg gå gjennom det.

Men samtidig så klarer han ikke å se positivt på å bære frem barnet. Som han sier: "det er klart vi ville fått det til, men alt som er planlagt forandrer seg, jeg er jo så "gammel" også. Før kunne jeg kanskje tenke at det ville være naturlig å ønske seg en arving som man kunne gi det man har jobbet opp til, men etter at jeg fikk dere så er jo ikke det heller viktig lenger.

Han har også selv mistet både sin far og flere bekjente rett før disse nådde pensjonsalder. Han mener det er forferdelig trist at folk skal falle bort rett før de kan få kose seg etter et langt arbeidsliv.

Selv så har han for seg at han ikke kommer til å bli veldig gammel, og har derfor planlagt en tidlig pensjonisttilværelse, ikke slutte å jobbe helt, men jobbe når en vil og med hva en vil.

Det skremmer han å vite at han kanskje må jobbe masse i mange år fremover for å ta vare på alle, det skremmer han at han vil være såpass gammel den tid barnet er 15-16 år, de skal jo følges opp i flere faser i livet.

Og det skremmer livet av ham risikoen for å miste oss.

Jeg bebreider ham ikke for noen av tankene hans, jeg skjønner så godt. Han ønsker jo bare å ta vare på de han allerede har, følge opp de barna vi har og nyte tidlig alderdom med partneren han elsker.

Selv så ser jeg masse av det han sier, kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke ni måneder gravid, hvor slitsomt det kan være med småbarnstid. Og dette barnet vil ha en helt annen alder enn venners barn, barn i familien ol. Den blir må en måte så "alene".

De barna vi har er jo en god del større, men antagelig ikke store nok til å ville ta del i dette som "storesøsken som liker å kose seg med småsøsken".

De er alle glade i små men er ikke gamle nok til å se det på en ren positiv måte tror jeg.

Så lurer jeg veldig på hvordan det er med forskjellige fedre. Nå blir det et barn som har mamma og pappa i hus, de andre "hører til" en annen far, drar bort annenhver helg osv. Hvordan blir det for den som da må være hjemme hele tiden, kan jo ikke forlange at de andre barnas far tar h*n med.

Hvordan blir det hvis det nye barnet blir sint en eller annen gang og sier noe sånt som: "det er MIN pappa så, ikke deres".

Hvordan blir det når vi faller bort og det skal deles arv, kanskje mye sårhet for at en får mer når vi alle har levd lykkelige sammen i mange, mange år som en hel familie. De andre barna har jo deres far, men han er virkelig ikke av den økonomiske sorten for å si det sånn.

Hvordan vil det bli hvis dette barnet viser seg å ha en sykdom eller skade, eldre foreldre har jo større risiko for å få ikke helt friske barn.

Er det riktig å ta et valg nå som de andre barna kanskje må "lide" veldig av om en tid. Vi kan jo risikere å få et barn som vil trenge all tid og energi vi har. ¨

Men hvordan kan man ikke tøre å sjangse når en ser på de barna vi har og vet at om 8 måneder så kommer det en som vil bli akkurat som dem?

Jeg føler jeg må ta hensyn til de rundt meg først og fremst i denne situasjonen. Hadde jeg vært alene om valget så hadde det ikke vært noe valg, da hadde jeg båret det frem.

Men jeg har slitt veldig i mange, mange år i en alenesitusjon med barna mine. Nå er tilogmed første gang min minste lever i en hel familie siden jeg har hatt h*n alene siden h*n ble født.Jeg er så redd for å risikere å "ta fra barna mine dette" på noe vis, alt er jo så bra nå.

Vi har en avslappet hverddag familiemessig hvor vi drar ut og fisker, drar ut og spiser hamburger på impuls og gjør masse fint sammen som er litt enklere å få til nå som alle ungene er såpass store.

Og fritiden vår nyter vi sammen vi to. Vi har følt oss veldig priviligerte at vi har kunnet nyte kjærligheten på en slik måte som vi har kunnet med fri annenhver helg ol.

Vi har sett for oss å ha tid og energi til å støtte godt opp om de barna vi har, ikke bære dem på skuldrene men hjelpe til litt i forhold til skolegang, sertifikat, første bolig osv.

Vi har sett at vi ville ha tid og energi siden vi ikke er eldgamle når de er i de forskjellige alderne i livet.

Jeg kan ikke risikere denne harmonien vi nå lever i. Ungene forguder stefaren sin og jeg ville ikke klare tanken på at vi skulle bli så på kant av et valg eller annet at vi brøt opp. Det ville være forferdelig for ungene, og for meg.

Ikke har jeg jobb nå heller, og driver iherdig med jobbsøking. Skal tilogmed på intervju etterpå på en vikarjobb.

Jeg får jo ikke jobb om jeg går gravid, og min partner kan jo ikke fø alle i lange tider. Jeg har jo noe inntekt men langt fra særlig mye. Fødselspenger vil jeg ikke få.

Så når jeg leser alle mine tanker som svirrer over her så ser jeg jo at praktisk sett så er det et valg som nok kan være riktigere for oss enn det andre.

Men hvordan i all verden kan man alikavel ta det valget, svelge den første tabletten, ligge på sykehuset i mange timer og å etterpå klare å leve med det valget man tok?

En kan jo aldri vite, iallefall ikke jeg, om valget var helt rett. Jeg vet at jeg aldri vil føle meg hundre prosent sikker samme hvilken veg valgene tar.

Jeg skjønner, og misunner de som føler sterkt den ene eller den andre vegen, om ikke det gjør ting lettere så føler man kanskje at valget er mer riktig.

Jeg klarer ikke å helle mye til en side, misunner nesten min partner som kan.

Vi har blitt enige om å tenke ennå et par dager til, evnt ha helgen som frist. Jeg ønsker å gå så kort som mulig om vi velger å ikke bære det frem.

Jeg føler veldig "trøst" i å skrive, å dele tanker og ord med andre. Vi har valgt å ikke søke støtte i noen venner eller bekjente. Om vi velger å ikke bære frem så blir dette en ting som er delt for alltid mellom bare oss to.

Så derfor har jeg behov for å dele alt dette med dere. Kanskje skrive en form for dagbok i denne tiden, for det må ut, på et eller annet vis.

Jeg vil igjen si at jeg setter enormt pris på all sympati jeg får av dere, vi har ingen andre nå så dere er veldig verdifulle.

Takk.

Jeg føler veldig med dere. Jeg har sterilisert meg for ikke å komme i din situasjon - vi slet lenge for å få barn nr. 2, så det er usannsynlig at jeg ville blitt gravid, men det ville vært forferdelig vondt om det skjedde.

Jeg var nesten 40 da vi fikk minstemann, barnefaren nærmere 50 enn 40. Men vi ønsket oss en til, så det kan absolutt ikke sammenliknes.

Det rent praktiske tror jeg man får til etter hvert, uansett hva slags avgjørelse man tar. Det skumle, som ikke lar seg planlegge, er påkjenningen du og resten av familien utsettes for og hvordan dere vil takle den - igjen uansett hva man bestemmer seg for.

Ta vare på hverandre.

[Atene]

Jeg takker dere alle så mye for støtte og forståelse, det betyr mer for meg enn dere kanskje tror.

Selv dere med "solskinnshistorier" har ikke et bebreidende ord i deres innlegg og det er skikkelig rørende at så mange kan vise så mye sympati i en så fæl situasjon.

Det er mange erfaringer her, både "positive og negative", hvordan valgene vil bli for oss kan en ikke vite men det er godt å lese hvordan slike valg har vært for andre.

Vi prater og prater og prater. Hele livet består av sjokk for tiden. Forrige kvelden her etter vi hadde lagt oss så frøs jeg så jeg lå og ristet, i dag morges var jeg skikkelig kvalm. Det kan vel komme likeså av lite mat og mye mas da riktignok.

Når vekkeklokka ringer så er jeg trøtt og tenker "ahh om en bare kunne sove litt til", så smeller virkeligheten ned i hodet på en. Det er ingen drøm, jeg er gravid og i en situasjon hvor et valg må tas.

Det er fryktelig tungt, men det skal det vel kanskje være, et slikt valg skal vel ikke være lett.

I går var jeg på privatklinikk og tok ultralyd, selv etter to positive tester så tror man ikke helt på det før en kan se det.

Joda, jeg var gravid, tidlig, barnet er mest trolig unnfanget fredag 14 april. Om vi fortsetter svangerskapet så er terminen 1 januar 2007.

Jeg har et x antall barn fra før, men fra jeg var ganske ung så har jeg sett for meg en til. Det er ikke så lenge siden min partner og jeg snakket om hvor deilig det var med så store barn og at det er deilig å vite at man ikke skal ha noen, å kunne planlegge en tidligere og roligere voksentid. Da sa jeg også som mange ganger tidligere: "det eneste som er rart er at det ikke er blitt x antall barn, for jeg har alltid sett meg selv med det"

Jeg har tilogmed sett hvordan barnet har sett ut, det har vært litt rart når de andre kom for ingen så helt sånn ut. Merkelig. Barnet jeg har sett har vært en gutt, med et godt smil, mørkt krøllete hår og store blå øyne. Av en eller merkelig grunn så er det nesten som å beskrive partneren min nå.

Men samtidig føler jeg at dette jeg bærer nå er ei jente, og at terminen i såfall vil bli 5 og ikke 1 april.

Men det er kanskje vanlig å ha mange rare tanker i en slik stund.

Viste partneren min papirene som beskrev abort i går, han synes det var grotesk og skikkelig urettferdig at vi kvinner måtte ta all støyten. Han er veldig redd for å la meg gå gjennom det.

Men samtidig så klarer han ikke å se positivt på å bære frem barnet. Som han sier: "det er klart vi ville fått det til, men alt som er planlagt forandrer seg, jeg er jo så "gammel" også. Før kunne jeg kanskje tenke at det ville være naturlig å ønske seg en arving som man kunne gi det man har jobbet opp til, men etter at jeg fikk dere så er jo ikke det heller viktig lenger.

Han har også selv mistet både sin far og flere bekjente rett før disse nådde pensjonsalder. Han mener det er forferdelig trist at folk skal falle bort rett før de kan få kose seg etter et langt arbeidsliv.

Selv så har han for seg at han ikke kommer til å bli veldig gammel, og har derfor planlagt en tidlig pensjonisttilværelse, ikke slutte å jobbe helt, men jobbe når en vil og med hva en vil.

Det skremmer han å vite at han kanskje må jobbe masse i mange år fremover for å ta vare på alle, det skremmer han at han vil være såpass gammel den tid barnet er 15-16 år, de skal jo følges opp i flere faser i livet.

Og det skremmer livet av ham risikoen for å miste oss.

Jeg bebreider ham ikke for noen av tankene hans, jeg skjønner så godt. Han ønsker jo bare å ta vare på de han allerede har, følge opp de barna vi har og nyte tidlig alderdom med partneren han elsker.

Selv så ser jeg masse av det han sier, kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke ni måneder gravid, hvor slitsomt det kan være med småbarnstid. Og dette barnet vil ha en helt annen alder enn venners barn, barn i familien ol. Den blir må en måte så "alene".

De barna vi har er jo en god del større, men antagelig ikke store nok til å ville ta del i dette som "storesøsken som liker å kose seg med småsøsken".

De er alle glade i små men er ikke gamle nok til å se det på en ren positiv måte tror jeg.

Så lurer jeg veldig på hvordan det er med forskjellige fedre. Nå blir det et barn som har mamma og pappa i hus, de andre "hører til" en annen far, drar bort annenhver helg osv. Hvordan blir det for den som da må være hjemme hele tiden, kan jo ikke forlange at de andre barnas far tar h*n med.

Hvordan blir det hvis det nye barnet blir sint en eller annen gang og sier noe sånt som: "det er MIN pappa så, ikke deres".

Hvordan blir det når vi faller bort og det skal deles arv, kanskje mye sårhet for at en får mer når vi alle har levd lykkelige sammen i mange, mange år som en hel familie. De andre barna har jo deres far, men han er virkelig ikke av den økonomiske sorten for å si det sånn.

Hvordan vil det bli hvis dette barnet viser seg å ha en sykdom eller skade, eldre foreldre har jo større risiko for å få ikke helt friske barn.

Er det riktig å ta et valg nå som de andre barna kanskje må "lide" veldig av om en tid. Vi kan jo risikere å få et barn som vil trenge all tid og energi vi har. ¨

Men hvordan kan man ikke tøre å sjangse når en ser på de barna vi har og vet at om 8 måneder så kommer det en som vil bli akkurat som dem?

Jeg føler jeg må ta hensyn til de rundt meg først og fremst i denne situasjonen. Hadde jeg vært alene om valget så hadde det ikke vært noe valg, da hadde jeg båret det frem.

Men jeg har slitt veldig i mange, mange år i en alenesitusjon med barna mine. Nå er tilogmed første gang min minste lever i en hel familie siden jeg har hatt h*n alene siden h*n ble født.Jeg er så redd for å risikere å "ta fra barna mine dette" på noe vis, alt er jo så bra nå.

Vi har en avslappet hverddag familiemessig hvor vi drar ut og fisker, drar ut og spiser hamburger på impuls og gjør masse fint sammen som er litt enklere å få til nå som alle ungene er såpass store.

Og fritiden vår nyter vi sammen vi to. Vi har følt oss veldig priviligerte at vi har kunnet nyte kjærligheten på en slik måte som vi har kunnet med fri annenhver helg ol.

Vi har sett for oss å ha tid og energi til å støtte godt opp om de barna vi har, ikke bære dem på skuldrene men hjelpe til litt i forhold til skolegang, sertifikat, første bolig osv.

Vi har sett at vi ville ha tid og energi siden vi ikke er eldgamle når de er i de forskjellige alderne i livet.

Jeg kan ikke risikere denne harmonien vi nå lever i. Ungene forguder stefaren sin og jeg ville ikke klare tanken på at vi skulle bli så på kant av et valg eller annet at vi brøt opp. Det ville være forferdelig for ungene, og for meg.

Ikke har jeg jobb nå heller, og driver iherdig med jobbsøking. Skal tilogmed på intervju etterpå på en vikarjobb.

Jeg får jo ikke jobb om jeg går gravid, og min partner kan jo ikke fø alle i lange tider. Jeg har jo noe inntekt men langt fra særlig mye. Fødselspenger vil jeg ikke få.

Så når jeg leser alle mine tanker som svirrer over her så ser jeg jo at praktisk sett så er det et valg som nok kan være riktigere for oss enn det andre.

Men hvordan i all verden kan man alikavel ta det valget, svelge den første tabletten, ligge på sykehuset i mange timer og å etterpå klare å leve med det valget man tok?

En kan jo aldri vite, iallefall ikke jeg, om valget var helt rett. Jeg vet at jeg aldri vil føle meg hundre prosent sikker samme hvilken veg valgene tar.

Jeg skjønner, og misunner de som føler sterkt den ene eller den andre vegen, om ikke det gjør ting lettere så føler man kanskje at valget er mer riktig.

Jeg klarer ikke å helle mye til en side, misunner nesten min partner som kan.

Vi har blitt enige om å tenke ennå et par dager til, evnt ha helgen som frist. Jeg ønsker å gå så kort som mulig om vi velger å ikke bære det frem.

Jeg føler veldig "trøst" i å skrive, å dele tanker og ord med andre. Vi har valgt å ikke søke støtte i noen venner eller bekjente. Om vi velger å ikke bære frem så blir dette en ting som er delt for alltid mellom bare oss to.

Så derfor har jeg behov for å dele alt dette med dere. Kanskje skrive en form for dagbok i denne tiden, for det må ut, på et eller annet vis.

Jeg vil igjen si at jeg setter enormt pris på all sympati jeg får av dere, vi har ingen andre nå så dere er veldig verdifulle.

Takk.

Jeg har ikke vært i din situasjon, uplanlagt gravid, men jeg vil gjerne kommentere én av bekymringene dine.

Å ha noen barn som er der hele tiden, og noen som drar til pappa av og til, var ikke noe problem. Barna reagerte aldri på det.

Og så har jeg vært "eldre" gravid. Det har både positive og negative sider. Selv opplevde jeg det mest positivt, siden barnet var etterlengtet. Man har mer livserfaring, og jeg har vært en mye bedre mor for den minste enn for den eldste.

Det negative er at man orker mindre. Avbrutt nattesøvn var mye tøffere å takle da jeg var 38 enn da jeg var 28.

Angående risikoen for at det skal være noe galt med barnet, så vil du få tilbud om genetisk veiledning og fostervannsprøve, eventuelt trippeltest, hvis du skulle velge å beholde barnet.

[Gjest anonym nå her]

Moren min var litt eldre enn deg, og hun valgte å få barnet. Det er vi alle veldig glade for, og alt gikk helt fint! Jeg håper du velger å få barnet.

[jubalong70]

Jeg føler så med deg, og jeg håper inderlig at dere sammen finner den løsningen som er best for dere. *Trøsteklem*

[Gjest eldre foreldre]

Moren min var litt eldre enn deg, og hun valgte å få barnet. Det er vi alle veldig glade for, og alt gikk helt fint! Jeg håper du velger å få barnet.

Jeg skjønner deg/dere og jeg skjønner dine tanker bak dette som har slik en positiv erfaring selv.

Valget er ennå ikke tatt, og jeg lover deg at et vanskeligere valg har jeg aldri hatt og vil nok aldri komme til å få.

Takk for inspill anonym nå her.

[AnnaSara]

Jeg føler virkelig med deg!! Håper inderlig at du får fred for den avgjøreslen du tar, enten det er det ene eller det andre. Problematikken med at de store barna reiser til pappa og den minste blir hjemme, tror jeg du overdriver litt. Jeg tror ikke det vil bli noe problem i det hele tatt. Ungene vet jo selvsagt hvorfor det er slik....og for dem vil det være helt naturlig. "Værre" vil det være for dere som ikke får helt fri....men har en igjen når de andre drar. Men det går vel an å få litt avlastning av og til....slik at dere har noen helger helt fri?? Og når barnet blir litt større så er det jo naturlig at det overnatter litt hos venner osv.

Jeg tror også at det vil være veldig fint for de store barna å få en liten søster eller bror, selv om det ikke virker slik nå! Søskenene vil alltid være der og det vil være en enorm styrke for "den lille". Hvis han/hun opplever dere som "gamle fossiler" vil det være flott å henvende seg til en eldre søster/bror. Den ahr noen å reise på ferie til....besøke osv.

Barnet vil også holdere dere voksne unge mye lenger. Og gamle er dere jo ikke heller. Mange får barn i deres alder. Men for all del....jeg skjønner at du er redd for alt dette nye og for hva dette vil gjøre med dere som familie og som par. Mannen din har etter som jeg har skjønt ikke egne barn. Han vil derfor ikke vite hva han har gått glipp av.....og vil antakelig bli positivt overrasket over hva et lite barn kan gjøre med han / tilføre han!!

Er du redd for at dine egne unger skal tro at han blir mer glad i den nye...? Er du selv redd for det??

Evt. arv og slike ting kan reguleres ved gode avtaler, slik at han kan tilgodese alle på lik måte. Så det trenger ikke bli noe problem.

Fostervannsprøve evt. en spesial-ultralyd, kan vise om alt er bra med den lille, og du kan jo la denne testen avgjøre om du skal bære det fram eller ikke. Så er det på en måte ikke din avgjørelse...Men da vil du kanskje risikere å måtte gå litt lenger ut i svangerskapet. Sjansen for at du får et friskt barn er likevel overveiende stor.

Dersom dere har familie og venner rundt dere vil det også være til hjelp og støtte for dere.

Ønsker deg alt godt....og jeg skal sende en tanke til Vår Herre for dere alle. Lykke til videre!!!

[Gjest eldre foreldre]

Jeg føler virkelig med deg!! Håper inderlig at du får fred for den avgjøreslen du tar, enten det er det ene eller det andre. Problematikken med at de store barna reiser til pappa og den minste blir hjemme, tror jeg du overdriver litt. Jeg tror ikke det vil bli noe problem i det hele tatt. Ungene vet jo selvsagt hvorfor det er slik....og for dem vil det være helt naturlig. "Værre" vil det være for dere som ikke får helt fri....men har en igjen når de andre drar. Men det går vel an å få litt avlastning av og til....slik at dere har noen helger helt fri?? Og når barnet blir litt større så er det jo naturlig at det overnatter litt hos venner osv.

Jeg tror også at det vil være veldig fint for de store barna å få en liten søster eller bror, selv om det ikke virker slik nå! Søskenene vil alltid være der og det vil være en enorm styrke for "den lille". Hvis han/hun opplever dere som "gamle fossiler" vil det være flott å henvende seg til en eldre søster/bror. Den ahr noen å reise på ferie til....besøke osv.

Barnet vil også holdere dere voksne unge mye lenger. Og gamle er dere jo ikke heller. Mange får barn i deres alder. Men for all del....jeg skjønner at du er redd for alt dette nye og for hva dette vil gjøre med dere som familie og som par. Mannen din har etter som jeg har skjønt ikke egne barn. Han vil derfor ikke vite hva han har gått glipp av.....og vil antakelig bli positivt overrasket over hva et lite barn kan gjøre med han / tilføre han!!

Er du redd for at dine egne unger skal tro at han blir mer glad i den nye...? Er du selv redd for det??

Evt. arv og slike ting kan reguleres ved gode avtaler, slik at han kan tilgodese alle på lik måte. Så det trenger ikke bli noe problem.

Fostervannsprøve evt. en spesial-ultralyd, kan vise om alt er bra med den lille, og du kan jo la denne testen avgjøre om du skal bære det fram eller ikke. Så er det på en måte ikke din avgjørelse...Men da vil du kanskje risikere å måtte gå litt lenger ut i svangerskapet. Sjansen for at du får et friskt barn er likevel overveiende stor.

Dersom dere har familie og venner rundt dere vil det også være til hjelp og støtte for dere.

Ønsker deg alt godt....og jeg skal sende en tanke til Vår Herre for dere alle. Lykke til videre!!!

Tusen takk for ordene dine, de gav meg tårer i øynene.

Jeg ser hva du skriver, og vet så godt at ting lar seg ordne hvis viljen bare er der.

Men min mann klarer ikke å bygge opp til den positive siden, han har i mange år ikke villet ha egne barn. Og han mener at han har fått hele den familien han har ønsket seg gjennom meg og barna.

Jeg er så livredd, for jeg vet at jeg ikke vil klare å føle meg hundre prosent sikker på noen av valgene.

Hvis ikke min partner klarer å mobilisere styrke til å gå videre så kan jeg simpelthen ikke alene ta den avgjørelsen om å bære det videre, til det kan det koste for mye for alle og det har jeg ingen rett til.

Jeg er livredd for å gå gravid også men ønsker min partner å gå videre så skal jeg mobilisere styrken som skal til fremover.

Jeg er i bunn og grunn ganske enig med deg men desverre er valget alikavel ikke enkelt.

Tusen, tusen takk for støtten du viser.

[gullfisk]

Bare et lite innspill: Jeg synes mange har skrevet godt her, særlig du selv. La mannen din lese hele tråden. Han ka sikkert sikkert også ha godt av å lese dette.

med vennlig hilsen

[Gjest eldre foreldre]

Bare et lite innspill: Jeg synes mange har skrevet godt her, særlig du selv. La mannen din lese hele tråden. Han ka sikkert sikkert også ha godt av å lese dette.

med vennlig hilsen

Det har du helt rett i gullfisk.

Det skal jeg vurdere å la ham gjøre.

Tusen takk for innspill.

[Gjest regnsky]

Dette er noe som bare dere selv kan avgjøre, dere må sette dere ned å ta et familieråd og finne ut av det sammen.

Men jeg synes ikke dere er for gamle, par får barn i nesten alle aldre nå for tida.

Ungene lider ingen nød fordi om foreldrene har passert 40.

Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å få et barn til når jeg ble 45 om helsetilstanden var god nok.

Har dere tid, ork og lyst, så go for it! :-)

[Gjest eldre foreldre]

Dette er noe som bare dere selv kan avgjøre, dere må sette dere ned å ta et familieråd og finne ut av det sammen.

Men jeg synes ikke dere er for gamle, par får barn i nesten alle aldre nå for tida.

Ungene lider ingen nød fordi om foreldrene har passert 40.

Selv kunne jeg godt ha tenkt meg å få et barn til når jeg ble 45 om helsetilstanden var god nok.

Har dere tid, ork og lyst, så go for it! :-)

Takk for positivt svar regnsky, det gir et smil mellom tårer så og si.

Jeg vet vi må velge selv, men det er så godt å skrive og å dele dette med noen.

Skulle ønske jeg følte samme styrken som deg.

[Reg@l]

Jeg takker dere alle så mye for støtte og forståelse, det betyr mer for meg enn dere kanskje tror.

Selv dere med "solskinnshistorier" har ikke et bebreidende ord i deres innlegg og det er skikkelig rørende at så mange kan vise så mye sympati i en så fæl situasjon.

Det er mange erfaringer her, både "positive og negative", hvordan valgene vil bli for oss kan en ikke vite men det er godt å lese hvordan slike valg har vært for andre.

Vi prater og prater og prater. Hele livet består av sjokk for tiden. Forrige kvelden her etter vi hadde lagt oss så frøs jeg så jeg lå og ristet, i dag morges var jeg skikkelig kvalm. Det kan vel komme likeså av lite mat og mye mas da riktignok.

Når vekkeklokka ringer så er jeg trøtt og tenker "ahh om en bare kunne sove litt til", så smeller virkeligheten ned i hodet på en. Det er ingen drøm, jeg er gravid og i en situasjon hvor et valg må tas.

Det er fryktelig tungt, men det skal det vel kanskje være, et slikt valg skal vel ikke være lett.

I går var jeg på privatklinikk og tok ultralyd, selv etter to positive tester så tror man ikke helt på det før en kan se det.

Joda, jeg var gravid, tidlig, barnet er mest trolig unnfanget fredag 14 april. Om vi fortsetter svangerskapet så er terminen 1 januar 2007.

Jeg har et x antall barn fra før, men fra jeg var ganske ung så har jeg sett for meg en til. Det er ikke så lenge siden min partner og jeg snakket om hvor deilig det var med så store barn og at det er deilig å vite at man ikke skal ha noen, å kunne planlegge en tidligere og roligere voksentid. Da sa jeg også som mange ganger tidligere: "det eneste som er rart er at det ikke er blitt x antall barn, for jeg har alltid sett meg selv med det"

Jeg har tilogmed sett hvordan barnet har sett ut, det har vært litt rart når de andre kom for ingen så helt sånn ut. Merkelig. Barnet jeg har sett har vært en gutt, med et godt smil, mørkt krøllete hår og store blå øyne. Av en eller merkelig grunn så er det nesten som å beskrive partneren min nå.

Men samtidig føler jeg at dette jeg bærer nå er ei jente, og at terminen i såfall vil bli 5 og ikke 1 april.

Men det er kanskje vanlig å ha mange rare tanker i en slik stund.

Viste partneren min papirene som beskrev abort i går, han synes det var grotesk og skikkelig urettferdig at vi kvinner måtte ta all støyten. Han er veldig redd for å la meg gå gjennom det.

Men samtidig så klarer han ikke å se positivt på å bære frem barnet. Som han sier: "det er klart vi ville fått det til, men alt som er planlagt forandrer seg, jeg er jo så "gammel" også. Før kunne jeg kanskje tenke at det ville være naturlig å ønske seg en arving som man kunne gi det man har jobbet opp til, men etter at jeg fikk dere så er jo ikke det heller viktig lenger.

Han har også selv mistet både sin far og flere bekjente rett før disse nådde pensjonsalder. Han mener det er forferdelig trist at folk skal falle bort rett før de kan få kose seg etter et langt arbeidsliv.

Selv så har han for seg at han ikke kommer til å bli veldig gammel, og har derfor planlagt en tidlig pensjonisttilværelse, ikke slutte å jobbe helt, men jobbe når en vil og med hva en vil.

Det skremmer han å vite at han kanskje må jobbe masse i mange år fremover for å ta vare på alle, det skremmer han at han vil være såpass gammel den tid barnet er 15-16 år, de skal jo følges opp i flere faser i livet.

Og det skremmer livet av ham risikoen for å miste oss.

Jeg bebreider ham ikke for noen av tankene hans, jeg skjønner så godt. Han ønsker jo bare å ta vare på de han allerede har, følge opp de barna vi har og nyte tidlig alderdom med partneren han elsker.

Selv så ser jeg masse av det han sier, kan ikke skjønne hvordan jeg skal orke ni måneder gravid, hvor slitsomt det kan være med småbarnstid. Og dette barnet vil ha en helt annen alder enn venners barn, barn i familien ol. Den blir må en måte så "alene".

De barna vi har er jo en god del større, men antagelig ikke store nok til å ville ta del i dette som "storesøsken som liker å kose seg med småsøsken".

De er alle glade i små men er ikke gamle nok til å se det på en ren positiv måte tror jeg.

Så lurer jeg veldig på hvordan det er med forskjellige fedre. Nå blir det et barn som har mamma og pappa i hus, de andre "hører til" en annen far, drar bort annenhver helg osv. Hvordan blir det for den som da må være hjemme hele tiden, kan jo ikke forlange at de andre barnas far tar h*n med.

Hvordan blir det hvis det nye barnet blir sint en eller annen gang og sier noe sånt som: "det er MIN pappa så, ikke deres".

Hvordan blir det når vi faller bort og det skal deles arv, kanskje mye sårhet for at en får mer når vi alle har levd lykkelige sammen i mange, mange år som en hel familie. De andre barna har jo deres far, men han er virkelig ikke av den økonomiske sorten for å si det sånn.

Hvordan vil det bli hvis dette barnet viser seg å ha en sykdom eller skade, eldre foreldre har jo større risiko for å få ikke helt friske barn.

Er det riktig å ta et valg nå som de andre barna kanskje må "lide" veldig av om en tid. Vi kan jo risikere å få et barn som vil trenge all tid og energi vi har. ¨

Men hvordan kan man ikke tøre å sjangse når en ser på de barna vi har og vet at om 8 måneder så kommer det en som vil bli akkurat som dem?

Jeg føler jeg må ta hensyn til de rundt meg først og fremst i denne situasjonen. Hadde jeg vært alene om valget så hadde det ikke vært noe valg, da hadde jeg båret det frem.

Men jeg har slitt veldig i mange, mange år i en alenesitusjon med barna mine. Nå er tilogmed første gang min minste lever i en hel familie siden jeg har hatt h*n alene siden h*n ble født.Jeg er så redd for å risikere å "ta fra barna mine dette" på noe vis, alt er jo så bra nå.

Vi har en avslappet hverddag familiemessig hvor vi drar ut og fisker, drar ut og spiser hamburger på impuls og gjør masse fint sammen som er litt enklere å få til nå som alle ungene er såpass store.

Og fritiden vår nyter vi sammen vi to. Vi har følt oss veldig priviligerte at vi har kunnet nyte kjærligheten på en slik måte som vi har kunnet med fri annenhver helg ol.

Vi har sett for oss å ha tid og energi til å støtte godt opp om de barna vi har, ikke bære dem på skuldrene men hjelpe til litt i forhold til skolegang, sertifikat, første bolig osv.

Vi har sett at vi ville ha tid og energi siden vi ikke er eldgamle når de er i de forskjellige alderne i livet.

Jeg kan ikke risikere denne harmonien vi nå lever i. Ungene forguder stefaren sin og jeg ville ikke klare tanken på at vi skulle bli så på kant av et valg eller annet at vi brøt opp. Det ville være forferdelig for ungene, og for meg.

Ikke har jeg jobb nå heller, og driver iherdig med jobbsøking. Skal tilogmed på intervju etterpå på en vikarjobb.

Jeg får jo ikke jobb om jeg går gravid, og min partner kan jo ikke fø alle i lange tider. Jeg har jo noe inntekt men langt fra særlig mye. Fødselspenger vil jeg ikke få.

Så når jeg leser alle mine tanker som svirrer over her så ser jeg jo at praktisk sett så er det et valg som nok kan være riktigere for oss enn det andre.

Men hvordan i all verden kan man alikavel ta det valget, svelge den første tabletten, ligge på sykehuset i mange timer og å etterpå klare å leve med det valget man tok?

En kan jo aldri vite, iallefall ikke jeg, om valget var helt rett. Jeg vet at jeg aldri vil føle meg hundre prosent sikker samme hvilken veg valgene tar.

Jeg skjønner, og misunner de som føler sterkt den ene eller den andre vegen, om ikke det gjør ting lettere så føler man kanskje at valget er mer riktig.

Jeg klarer ikke å helle mye til en side, misunner nesten min partner som kan.

Vi har blitt enige om å tenke ennå et par dager til, evnt ha helgen som frist. Jeg ønsker å gå så kort som mulig om vi velger å ikke bære det frem.

Jeg føler veldig "trøst" i å skrive, å dele tanker og ord med andre. Vi har valgt å ikke søke støtte i noen venner eller bekjente. Om vi velger å ikke bære frem så blir dette en ting som er delt for alltid mellom bare oss to.

Så derfor har jeg behov for å dele alt dette med dere. Kanskje skrive en form for dagbok i denne tiden, for det må ut, på et eller annet vis.

Jeg vil igjen si at jeg setter enormt pris på all sympati jeg får av dere, vi har ingen andre nå så dere er veldig verdifulle.

Takk.

Siden jeg er en av de yngste her så har jeg ikke så mye å bidra med, ville bare ønske deg lykke til i en vanskelig situasjon :-) *Trøsteklem*

[bb71]

Bare et lite innspill her. Min mor var 45 når hun fikk meg, og det er jeg veldig glad for at hun gjorde....