Jeg har så lyst å gråte

[Gjest Amoline]

Har begynt i arbeid med bistand og først er det noen uker med teori. I dag er andre dagen. Føler meg helt "lost" og det er virkelig hardt å begynne. Solglimtet i forrige uke er helt forsvunnet og nå føler jeg meg fortapt. Depresjonen er tilbake og jeg føler at både foreldrene mine og aetat forventer at nå skal jeg ut i jobb og fungere/produsere. Hittil har innholdet på kurset vært hvordan selge deg selv som produkt.

Føler meg liten og fremmedgjort blant de andre, som er 15-25 år eldre enn meg og som har helt andre problemstillinger enn meg også. Føler meg "plassert" på en måte. Og lurer på hvordan i all verden lille meg skal kunne fungere i en jobb igjen.

Samtidig hadde jeg en krangel med min mor på telefonen nå om mulig innleggelse og hun ble gal og begynte og skrike til meg og klasket på røret fordi hun mente jeg ikke skal legges inn, jeg skal jobbe heretter og ikke være psyk mer. Hun forstår liksom ikke hva det er å være kronisk deprimert.

Og så skjer det en slags prosess inne i meg i forhold til det som skjedde før, jeg har begynt å forandre syn på "det", på h*n. Det føles så tungt å bære, fordi den kroniske tomheten som ble så sterk når han forsvant, må fylles hele tiden, og det som ble vondt inne i meg er vondt ennå.

Men det som er mest vondt akkurat nå, er følelsen av å mislykkes, av å være mislykket, av å skuffe mine foreldre ved å ha vært innlagt gang på gang. Av å ikke være helt "frisk", av å ikke være A4, av å trenge hjelp. Av og til blir jeg rasende på dem, fordi jeg får en følelse av at de overfører masse skyldfølelse på meg også.

Og alt dette skumle jeg står foran, dette kurset, hvordan skal det gå?

[Gjest Emalie]

jeg tror dette vil gå bra etterhvert. Du har ikke vært med på dette så lenge, og det er naturlig at det kan bli tøft i starten.

Ikke tenk på alle de andre som er der, tenk på deg selv og hva som er bra for deg. Familien din kan også ha en oppfatning om hva som er bra for deg, men det er du som sitter på svaret her.

Så ikke gi opp. Selv om du ikke ser sola i dag så betyr ikke det at den ikke kommer tilbake. Du må rett og slett gi den litt tid, og gi deg selv tid til å reagere på alt som har skjedd og som skal bearbeides.

[Gjest Amoline]

jeg tror dette vil gå bra etterhvert. Du har ikke vært med på dette så lenge, og det er naturlig at det kan bli tøft i starten.

Ikke tenk på alle de andre som er der, tenk på deg selv og hva som er bra for deg. Familien din kan også ha en oppfatning om hva som er bra for deg, men det er du som sitter på svaret her.

Så ikke gi opp. Selv om du ikke ser sola i dag så betyr ikke det at den ikke kommer tilbake. Du må rett og slett gi den litt tid, og gi deg selv tid til å reagere på alt som har skjedd og som skal bearbeides.

takk for svar, Emalie. tror jeg trenger tid ja. er lenge siden jeg var med på noe som helst, og (seriøst) kurs som går fra 9-15 er ganske heavy nå i starten kjenner jeg.

kanskje er det også mest meg selv som kjenner på forventningene også. tror jeg skal bestemme meg for å ta time for time og ikke tenke på morgendagene.

takk for svar igjen

[rose23]

takk for svar, Emalie. tror jeg trenger tid ja. er lenge siden jeg var med på noe som helst, og (seriøst) kurs som går fra 9-15 er ganske heavy nå i starten kjenner jeg.

kanskje er det også mest meg selv som kjenner på forventningene også. tror jeg skal bestemme meg for å ta time for time og ikke tenke på morgendagene.

takk for svar igjen

Jeg lover deg at det vil gå lettere etter hvert!

[Gjest Amoline]

Jeg lover deg at det vil gå lettere etter hvert!

takk for det..håper det, akkurat nå gruer jeg meg kvelden før til hver dag, føler at det er litt sånn tvang og har litt prestasjonsangst. er lenge siden jeg gjorde noe som helst så..har vel fått sjokk..og hele kroppen er i helspenn..har angst og tankekjør..