Den perfekte hevn...

[Gjest Melancoly...]

Med dette innlegget ønsker jeg å være anonym.. jeg trenger å få løftet en byrde fra mine skuldre...

For to år siden startet et mareritt på jobben min som varte i et år. Jeg ble trakassert av min egen sjef, hun sa jeg gjorde feil hele veien uten å si til meg hva det var... flere enn meg opplevde dette, og det var oss med laveste "rang" av stillinger der som ble utpsyket. Styret og forbundet mitt derimot har lenge prøvd å få denne sjefen bort fra denne arbeidsplassen uten hell, da ingen har turt å stå frem med sin historie om hvordan de er blitt behandlet av henne... andre med ledende stillinger på den plassen, er på sjefen sin side, og de drar ofte på ikea sammen i arbeidstiden og er lite på jobb ellers fordi de får så mye fri de vil...

Lenge gikk jeg og ble mer og mer trakassert, uten å kunne gjøre noen ting. Jeg ble satt på pinebenken og truet med at jeg ikke fikk jobbe der videre, noe som satte meg i en vanskelig økonomisk situasjon... Jeg trengte noen å legge litt av byrden bort på, slik at jeg ikke skulle risikere å gå inn i en dyp depresjon, for jeg turte ikke sykemelde meg... (jeg tenkte aldri på at det gikk an)... den som fikk gjennomgå var den snille snille samboeren min... vet dere hva jeg gjorde? *gråter*... Jeg prøvde hele tiden å finne ting å kjefte på ham for. Kom han sent hjem fra arbeid halv ett på kvelden kunne jeg skjelle ham ut fordi han ikke hadde støvsugd golvet på to døgn, eller at han ikke hadde tatt den lille opvasken... En dag stengte jeg ham inne på badet fordi jeg ble sur da han skulle barbere seg, jeg skrudde av lyset, på utsiden, låste fra utsiden, og lot som om jeg gikk ut.. i en halv time satt han febrilsk inne på badet i tussmørket og prøvde å låse opp med enden av en kam... Da jeg skulle ut om lørdagene for å drikke meg full, ville jeg aldri gå med han på fest (bare for å såre ham) og jeg flørtet med andre gutter. Han ringte ofte fra den festen han satt på og ville møte meg i byen fordi han savnet meg, men jeg nektet. En gang kysset en av gutta meg på festen, men da kjennte jeg at jeg gikk over en strek, så jeg dyttet ham unna og gikk for å møte samboeren min på hans fest. Han var alltid smilende og fornøyd da han møtte meg... han vet ingenting om det... jeg har gjort ham mye vondt, og til slutt nektet jeg ham sex så lenge han brukte kondom. Jeg ville bli gravid, for da visste jeg at jeg kom meg bort fra jobben. Han ble fortvilet fordi han ville ta utdannelsen sin ferdig først og bli litt mer voksen (vi var da 20 år). Så jeg lurte ham til å tro at det var sikre perioder når det egentlig ikke var det... 14 mnd skulle det ta.. så ble jeg gravid... min samboer stakkars ble helt fortvilet... han ønsket ikke dette... så det ble mye styr, men så flyttet vi inn i helt ny leilighet, jeg ble sykemeldt fordi jordmor mente jeg ikke hadde godt av situasjonen på jobb...

Jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier noen mnd senere (da gravid i ca 20 uke) og ting begynte å roe seg i hjemmet. Jeg ble kjempe snill mot min samboer og har vært det siden, jeg gjør ALT for ham. Forbundet mitt ringte meg og BA meg om å stå frem med min sak... noe jeg gjorde... 15 andre ansatta på arbeidplassen stod frem med sine saker mot vår kvinnelige sjef. Hun er nå sykemeldt fordi hun takler ikke presset hun har fått på seg, profesjonelle fra hovedkontoret i landet er også innblandet og styret på arbeidsplassen. De jobber nå for å få henne bort herfra, og skryter meg oppi skyene for at jeg endelig turte gi beskjed, da dette er noe som har pågått flere år før jeg begynte på den arbeidsplassen.

Det jeg derimot sliter med nå er skyldfølelsen ovenfor min samboer, som egentlig har det som plommen i egget. Jeg får ikke noe ut av samtalane hos psykiatrisk sykepleier. Jeg gjør alt for min samboer: vasker klærne hans, legger dem inn i skapet, lager alltid mat og tar oppvasken, skifter på sengen 1 gang annenhver uke, kjøper ting til ham som jeg vet han ønsker seg i all hemmelighet, skriver søte kort til ham, og myyye mer... det eneste jeg krever av ham er at han tar ut søppelet og henter posten.

I dag er han ute på fest med kamerater, det er noen dager til termin, men jeg tenker BARE på ham og vil at han skal ha det bra, så for meg gjør det ikke noen verdens ting å sitte her alene når fødsel kan skje når som helst... jeg tenker på skyldfølelsen over hvor stygg og slem jeg engang var mot ham (den perioden jeg hadde det værst på jobb)... derfor ønsker jeg nesten at han gjør noe dumt ikveld slik at han kan få den hevnen jeg fortjener... jeg fortjener at han gjør noe slemmt mot meg.. det er det eneste som hjelper føler jeg. Jeg ville blitt glad om han hadde kysset en annen jente i kveld... slik at jeg kan få det slaget jeg trenger... jeg sliter mye med dette, men han er verdens snilleste og ville ALDRI gjort noe slik mot meg...

huff... dumt hvis jeg må slite med dette resten av livet...

[Gjest rota]

Har du snakket med mannen din da, om hvor mye du angrer på din oppførsel, og si unnskyld og sånn....

[Gjest KinaKinaKina]

Jeg synes dy er altfor streng mot deg selv!Synes du virkelig selv at du fortjener å ha det så vondt pga noe din samboer sannsynligvis ikke legger mye vekt på, FORDI han visste at du hadde det vanskelig i denne perioden?Du har snart termin, slapp av, ikke vær dumsnill nå.La samboeren din ta litt vare på deg.Har du noen å snakke med?Lege?