Psykoterapi

[Gjest Utålmodig, sint og redd]

Hei!

Fikk diagnosen bipolar 2 i vinter av en psykiater som skrev ut lithium.

Den andre psykiater jeg var hos like etter på har verken sans for diagnoser eller medisiner og vil drive med psykoterapi. Og det er det jeg holder på med nå, i medisinfri tilstand.

Når i all verden skal psykoterapi begynne å få en merkbar positiv effekt? Jeg er godt opp i 30-årene, har forsørgeransvar og skal ta opp studier til høsten. Jeg kan ikke risikere å sitte i månedsvis å stirre i veggen lenger.

Er det til syvende og sist jeg som må bestemme meg for hva jeg vil? For dem spiller det jo ingen rolle! Det er jeg som skal leve med livet mitt. Som for tiden er preget av en depresjon som har slått meg helt ut. Er sykemeldt.

[serenity777]

Hadde styrt unna en psykiater som ville behandle bipolar med bare psykoterapi.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er redd det vil gå både vinter og vår.

Psykiatere med totalt fravær av kompetanse vil jeg anbefale at en holder seg langt unna.

[Gjest Lysglimt]

Riktig!

For dem spiller det ingen rolle,de lever sitt liv de,det de trenger å gjøre er akkuratt det,leve sitt liv,med og uten problemer.

Det er det vi må gjøre også,velge å leve,og på hvilken måte vi vil leve,hva hjelper det med psykoterapi...

Hva er de der for?

Jeg forstår det ikke,forstår ikke hvorfor de er der,eller hva som er jobben demmes.

Du må velge,men det er ikke lett,for du velger ikke å være deprimert,men hvordan du skal bli kvitt dette,må du nok finne ut av selv.

Det er det som er ulikhetene mellom psykisk og somatisk sykdom,psykisk sykdom må vi selv bli kvitt og finne ut av,somatisk sykdom får man konkrete råd ang.

Psykiatrien/psykiske sykdommer er diffuse,det er som vinden,man kan ikke ta i dem,ofte ikke se dem,men de er der alikevel og skaper store problemer.

[thinkerbell]

jeg synes du skal ta vesken din og løpe dersom vedk tror at bipolar2 kun kan kureres med "den gode samtalen".

[unipolar?]

Få deg en annen psykiater eller snakk med fastlegen. Hvis diagnosen bipolar 2 er rett, så skal du ha lamictal/litium, og eventuelt samtaler som støtte.

[Gjest labbentanna]

Det der var jeg borti da jeg var 19 år, gikk i psykoterpi i ett år. Endte med ikke fullført videregående skole, oppskjært kropp, en "liten" arv søkk vekk, skremt vekk mange venner og bekjente, og det totale sammenbrudd med langvarig innleggelse til følge. Samt de mange netter i det rene smertefulle depresjonsmørke.

Nå er jeg i tyveårene og leser som privatist for å få ferdig min artium som jeg kanskje ville hatt om en liten psykiater bare hadde giddet gi meg litium.

Han skulle visst være så flink også. Og det er han sikkert som psykoterapeut. Men det funker bare ikke på bipolar lidelse!

[bugge -jenta]

Hei!

Du har rett i det siste du skriver. Det er du som må ta ansvar, og det er ditt liv. Det er ikke mange psykiatere som vil behandle en bipolar med samtaler, uten medisin.

Det er en grunn til det. Så den tiden du bruker hos ham, er tid du kunne brukt hos en annen.

Primærlegen din kan skrive ut medisiner til du får deg en ny psykiater. Det kan ta sin tid, men du har vel ikke så mye å tape. Primærlegen din kan også følge deg opp i venteperioden.

Bedre med en brukelig primærlege, enn en psykiater uten kompetanse på dette området.

Vennlig hilsen

[Gjest Utålmodig, sint og redd]

Hadde styrt unna en psykiater som ville behandle bipolar med bare psykoterapi.

Takk for alle svar! Er så takknemlig for det at jeg er helt på gråten.I medisinskapet har jeg en eske med Lithionit og en resept på 100 tabletter til. Så det som kanskje kunne vært til stor hjelp, sitter jeg med i hånden!

Jeg er ingen idiot. Jeg forventer ikke at medisiner skal forvandle livet mitt med en trylleslag. Håpet var å slippe å bruke alle kreftene på å kjempe meg gjennom depresjonene og også å unngå at jeg kommer dithen at jeg ikke klarer å sitte i ro. Det er på mange måter da jeg lager problemene for meg selv.

Jeg ønsker meg et alminnelig liv!

Litt av problemet er at jeg føler lojalitetskonflikt. Jeg føler at jeg bør prøve psykoterapi fordi h*n sier det! Og at det er feigt å begynne med medisiner. Jeg er rett og slett redd for å si at jeg gjerne vil forsøke medisiner. H*n fikk epikrisen fra psykiater nr 1, som jeg kom så godt overens med, og nærmest underkjente det hele.

Og nå er jeg livredd for at vedkommende skal lese dette innlegget og at jeg skal få en overhaling.

Fastlegen min sitter også å venter på medisinering. Men ovenfor h*n tør jeg heller ikke si det jeg føler og tenker.Sannheten er at jeg merket med en gang på psykiater 1 at h*n ikke deler samme syn som psykiater 2. Og jeg merket med en gang hvem av dem jeg foretrakk.

Jeg vil ikke henge ut noen. Jeg får vel bare skrape sammen de kreftene jeg har og be fastlegen min søke meg over til psyk 1 igjen. Og da får jeg fryktelig dårlig samvittighet ovenfor psyk 2

[Gjest Lysglimt]

Takk for alle svar! Er så takknemlig for det at jeg er helt på gråten.I medisinskapet har jeg en eske med Lithionit og en resept på 100 tabletter til. Så det som kanskje kunne vært til stor hjelp, sitter jeg med i hånden!

Jeg er ingen idiot. Jeg forventer ikke at medisiner skal forvandle livet mitt med en trylleslag. Håpet var å slippe å bruke alle kreftene på å kjempe meg gjennom depresjonene og også å unngå at jeg kommer dithen at jeg ikke klarer å sitte i ro. Det er på mange måter da jeg lager problemene for meg selv.

Jeg ønsker meg et alminnelig liv!

Litt av problemet er at jeg føler lojalitetskonflikt. Jeg føler at jeg bør prøve psykoterapi fordi h*n sier det! Og at det er feigt å begynne med medisiner. Jeg er rett og slett redd for å si at jeg gjerne vil forsøke medisiner. H*n fikk epikrisen fra psykiater nr 1, som jeg kom så godt overens med, og nærmest underkjente det hele.

Og nå er jeg livredd for at vedkommende skal lese dette innlegget og at jeg skal få en overhaling.

Fastlegen min sitter også å venter på medisinering. Men ovenfor h*n tør jeg heller ikke si det jeg føler og tenker.Sannheten er at jeg merket med en gang på psykiater 1 at h*n ikke deler samme syn som psykiater 2. Og jeg merket med en gang hvem av dem jeg foretrakk.

Jeg vil ikke henge ut noen. Jeg får vel bare skrape sammen de kreftene jeg har og be fastlegen min søke meg over til psyk 1 igjen. Og da får jeg fryktelig dårlig samvittighet ovenfor psyk 2

Forstår godt din tankegang,at du får dårlig samvittighet ovenfor psykiateren,men det er fordi du er en snill person,men du må tenke på deg selv og dine behov nå....=)

Håper du får den hjelpen du har behov for,og det livet du så gjerne vil ha,selv om det innebærer å ta medisiner,det er jo ikke et nederlag om det hjelper,da er det jo en seier.

Og som alltids tror jeg,det er personen det gjelder som vet best hva den trenger.

Lykke til...=)

[Dory]

Jeg er så enig i det folk her har sagt til deg...

Jeg gikk også til en psykiater som ikke hadde sansen for medisiner osv. Jeg føler at jeg kastet bort 2 år.

Med medisiner og rett behandling ble jeg mye bedre raskere...)

Så stå på å få rett behandling. Ikke la h*n dvele med tiden din, som er DIN tid!

Ønsker deg alt godt, lykke til!

Vennlig hilsen,