Ufør, ikke sant?

[Gjest Deppetrynet]

Jeg har vært sykmeldt leeenge, og er nå under utredning for å teste arbeidsevnen min. Jeg vet med meg selv at jeg trenger uføretrygd, men det er et problem å få vist det ovenfor disse utrederne. Jeg har tidligere erfart at jeg ikke fungerer i jobb over tid. Det går ikke en uke en gang uten at jeg må være borte fra jobben, og hvem vil vel ha en så ustabil person jobbende hos seg? Har to diagnoser som er av kroppslig art, men hovedproblemet er de psykiske plagene. Har slitt med alvorlige depresjoner siden tidlige ungdomsår. I papirene mine hos Aetat står det at jeg har "depresjon" som en diagnose (i tillegg til de to andre). Men slik jeg frykter, så tror Aetat og andre at dette er forbigående, slik vanlig er. Men det går jo aldri over hos meg, til tross for årelang bruk av antidepressiva og psykoterapi. Seinest for tre dager siden tenkte jeg å kræsje bilen min med stor fart inn i alle møtende trailere på veien...

Men hvordan får jeg vist for utrederne at jeg sliter sånn? Jeg kan jo "pakke esker" og utføre andre ting jeg blir bedt om. Men følelsene og tankene mine er det ingen som ser. De er faktisk veldig invalidiserende, og jeg regner meg selv som ufør pga dette. Men min store skrekk er at jeg skal bli erklært arbeidsdyktig fordi jeg kan utføre praktiske ting...

Er det noen som skjønner hva jeg mener??????? Er så frustrert pga dette.

[serenity777]

Skjønner helt klart. Den mellomsituasjonen du befinner deg i er dessuten veldig belastende. Jeg har vært i den selv. Nå har jeg immidlertid vært uføretrygdet i 10 år til tross for at jeg bare er 32 år.

Det har blitt vanskeligere å få uføretrygd nå. Iallefall permanent.

[sheba]

som legen min sa etter å ha forsøkt hjelpe meg i mer enn 8 år: "Man skal ha sterk psyke for å komme gjennom en uføresøknad":)

selvfølgelig skal det ikke være "lett" da mange vil ønske og utnytte systemet, men har man en lege samt andre "ikke" resultater og vise til synes jeg de har liten forståelse for psykiske problemer, tror mange av dem ikke skjønner oss helt...

lykke til iallfall...

uansett er psyken en forunderlig tilstand, god eller dårlig... Og selvfølgelig er den mer foranderlig enn en brukket rygg f.eks.. så mulighet til bedring er jo tilstede alltid, men press er vel det som hjelper minst:)

[Gjest Deppetrynet]

Vil bare legge til at jeg egentlig store problemer med å gjøre ting/utføre ting. Er kronisk trøtt, sliten og slapp. Gjør bare det jeg "må" gjøre, som f.eks de oppgavene jeg blir satt til på utredningsstedet.

Det er jo mulig å si ifra til utrederne om hvordan jeg har det, og jeg skriver jo logg, men blir jeg trodd? Håper det. Håper også at de ser mer enn hva jeg tror... Min store frykt i denne sammenhengen er å ikke bli trodd eller forstått, fordi de liksom ikke "ser" meg ordentlig.