Har leger plikt til å inform. pas. selv om det ikke er noe å gjøre med? + etikk

[Gjest unødvendig]

1. Har leger plikt til det?

2. Synes du/dere det er etisk riktig å informere eldre pasienter om sykdommer de har som du vil dø av eller med? Og når det sannsynligvis vil ende med en plutselig død.

Eksempel: Min bestemor er 83 år og er svak i kroppen og har ikke spesiellt god psyke selv om hun ikke er psykisk syk.

Hum har fått vite at hun har en dårlig hjerteklaff og at leveutsiktene sannsynligvis ikke er gode.

Både Bestemor og Bestefar har hatt et tungt år. Hun med hjerteinfarkt og han har ventet og gjennomført en bypas og hjerteklaff operasjon.

Bestemor føler seg i fin form og har vært så lykkelig for at de begge har fått helsa i gave.

Nå er hun redd. Hun ser at hun ikke vil klare en slik operasjon som kreves.

Er det ikke bedre å leve i lykkelig uvitenhet til en dør enn å leve i angst?

Bestemor har hatt et rikt liv. Hun har fått oppleve å leve i et godt ekteskap, få barn og barnebarn og har hatt god helse frem til noen år siden.

Ingen leger kan lage nye mennesker og ingen kan stoppe døden.

[Gjest personen]

Dette var ille å høre.

Og det var en interessant problemstilling.

Generelt sett er det slik at all informasjon er bra. Det er bedre å vite, enn å være usikker. Mener nå jeg. For mitt eget liv. I min situsjon nå. Og slik jeg vil ønske meg det for fremtiden.

Men - selv om jeg selv vil ha slik informasjon. Så - er det slik at alle mennesker er ikke like.

Derfor - med bakgrunn i det du skriver. Så mener jeg at man må kunne nekte seg å få informasjon. Dvs. man må kunne på et tidspunkt i livet, si til sin fastlege at man ikke vil ha info, som man vanligvis gir. Eller man kan gå enda lengre, å si at det blir innført en lovkrav i dette landet, om at all informasjon om en selv, må en be om å få.

De som ønsker ALL informasjon, kan be om nettopp det, og si: Jeg vil ha ALL info som legen innhenter.

Men hvis man ikke ber om det eksplisitt, så skal man ikke få det utlevert.

Men det må være et lovkrav og å bli tilbudt slik info. For ellers vil man kunne gå glipp av info om seg selv.

Så altså: 1. Lovfest tilbud om utlevering av info.

2. Lovfest krav om samtykke, enten gjennom forhåndserklæring eller gjennom viljesytring der og da (uavhengig av samtykkekompetanse) for å få utlevert info.

Det å få utlevert info om seg selv som man ikke ønsker kan sammenlignes med det som skjer når en gravid kvinne går til undersøkelse. Dersom legen ser kjønnet på barnet, så har han ikke lov å si det til kvinnen, med mindre hun selv ber om det. Men legen har vel samtidig plikt til å gi henne tilbud om å få det.

Kanskje gjelder noe slik generelt i helsevesenet. Men jeg tviler på det. Og din historie bekrefter det.

For noen mennesker, inkludert meg selv, så er usikkerhet det verste, altså det å ikke vite. For andre mennesker, som din bestemor, er det å vite enkelte ting det verste.

Dette må vi klare å håndtere. Jeg håper NHD svarer på hva status er for dette idag.

Ord og informasjon kan faktisk ødelegge mennesker. Derfor skal man være forsiktig med å gi det til personer mot deres vilje faktisk. Det bekrefter denne situasjonen.

Og så - man kan fortelle hva man vil om seg selv til hvem som helst. For det er en selv som _eier_ all info om seg selv.

Men man kan ikke si hva som helst om andre enn seg selv, enten man har sannheten eller ei. Faktisk.

Ønsker din bestemor og deg alt mulig godt videre!! Takk for innlegget!

[frosken]

Det ville innebære en umyndiggjøring av personen dersom legen ikke informerer om sykdom som har blitt stadfestet gjennom en utredning.

Hvor mye og hvor detaljert informasjon som gis vil avhenge av pasientens egen innstilling.

For mange vil det være en del av livet å vite at man sannsynligvis har kort levetid igjen. I noen familier oppleves en slik periode som verdifull fordi man sørger for å få sagt de tingene man ønsker å få sagt til hverandre - og man får mulighetene til å foreta prioriteringer som oppleves som viktige.