NHD: har du svar/råd til meg i 40 årene?

[Gjest Uti førtiårene, - men hva slags krise?]

Skilt fra langt ekteskap hvor jeg gikk.I ettertid kom jeg raskt i nytt forhold, men pga geografisk avstand ble forholdet slutt da flytting kom ( for) rakst på banen. I ettertid har jeg hatt noen forhold til, noen har jeg ønsket avsluttet pga ulike ting som at forelskelsen gikk raskt over, men det har vært partnere som også har gjort det slutt med meg, antakelig av samme årsak, uten at det er sagt med rene ord. De forhold (3 stk) som varte 6 mnd var de som betød mest for meg, dvs at jeg fikk en form for tapsfølelse og sorg ( i den grad 6 mnds forhold kan gi). Jeg har snakket med venninner om dette, men så flyttet hun jeg har hatt mest tillit til , og jeg har ikke noen nå som jeg kan støtte meg til annet enn pr mail.

Jeg har lest en del bøker for å forstå meg selv, og ser at jeg har vært for raskt på banen igjen hver gang, men forstørrede forventninger og en forvokst størrelse på å beskytte meg selv for nye tap. Bøkene har vært skrevet av psykiatere, bl a Uro av Skårderud osv. Jeg har funnet svar og innsikt i "hvorforer" av div art. Likevel lurer jeg på; trenger jeg ytterligere bearbeidelse med noen eller ryddes det opp nok med egeninnsikt "under lokket på kjelen"?

Jeg hadde samtale etter brudd 2 med psykolog for første gang i mitt liv, og etter 6 timer konkluderte han med at hvis jeg ikke hadde flere spørsmål, nye ting, så hadde han ikke mer å komme med, og jeg sa takk for hjelp og fortsatte med ny erfaring og strekere tro på at jeg skulle gjøre ting riktigere i fremtiden utfra hjelp til egenforståelse av hvorforèr som hadde påvirket ting.Det var ikke akkurat tårefrie samtaler eller små tema, - kommer tilbake til i innlegget her.

Tross samtaler, innsikt via lesning, likevel, det er en uro inni meg, jeg lurer på om jeg er selvbedragersk og forsøker overbevise meg om at all lesning er nok osv?

Jeg ender så ofte opp med å ikke vite hva jeg vil,-så når jeg får en invitt , kan det være mer brekreftelsen enn personen som betyr noe? undres jeg, med unntak av når det er noen jeg virkelig ønsker mer kontakt med, de får jeg gjerne ikke så lett kontakt med. Jeg ser hvor lett jeg har styrt mot ett par mennesker med psykiske lidelser,har syntes de virket så forståelsesfulle og "nære", men vet i dag at det var speilet i mine sår, og kan idag bevisst unngå disse.

Men, jeg søker i stor grad også eldre menn, og tror selv det er for å være HELT sikker på at jeg ikke blir forlatt f eks. Jeg går ikke til sengs med de jeg møter, men skriver med de, og da det stilles krav om å møte osv, begynner jeg finne ting for å unngå dette, da ser jeg at jeg har trodd jeg er forelsket og at det ikke stemmer, det er sannheten. Men sannheten kommer for sent til bevisshet, og det er feil overfor de menn jeg får kontakt emd også, selvsagt. Jeg har universitetsutdannelse og søker tilsvarende partnere som oftest.

Min seksuelle debut var en voldtekt mot meg 16 år, noe som skjedde 6 mnd etter min første ungdomskjærlighet døde av akutt sykdom. Jeg har snakket med venninner gjennom tidene om dette, og ikke følt behov for mer støtte utover denne åpenhet. Men, i voksen alder ser jeg jo rester av hva summen av dette har gjort med mitt reaksjonsmønster og mine følelser.

Ekteskapet var nok min tryggeste plattformen, men det manglet toveiskjøring, så familierådgiver gav råd å avslutte siden jeg ikke fikk det et ekteskap skal gi begge parter. Jeg var ( ubevisst ønsket noe slik i starten for å vise egne verdier??!!) den som fylte alle tomrom i alles liv i familien.

Ex og jeg er nære venner ennå, og hans nye samboer er en viktig del av livet rundt våre barn. Jeg er glad det ble denne voksne damen som ble fortsettelsen for han. Men hva med meg og min fremtid?