Venninneforhold

[Gjest vorloren freunde]

Jeg føler meg litt klagende når jeg skriver dette, men det er noe som plager meg i forholdet til en god venninne. Hun er gift og har to barn, jeg er singel uten barn. Jeg har et veldig godt forhold til mannen og barna, er gudmor til begge to, og de kaller meg bare "tante". Jeg synes det er kjekt å tilbringe tid med dem, men av og til skulle jeg ønske at vi to kunne være bare venninner.

Jeg er ofte på besøk der. Da blir det hektisk selvsagt midt i hverdagen, mye tid til barna og huslige gjøremål. Når kvelden kommer er min venninne utslitt og synker ned i sofaen og slår på et eller annet formålsløst på tv. Det blir ikke tid til de helt store diskusjonene eller dype samtalene. Det er forståelig.

Derfor ønsker jeg av og til at hun har tid til "bare meg". Jeg inviterer henne hjem til meg i blant, men det virker som om det er bare slit, at det må avtales ukesvis i forveien, selv om mannen er hjemme og ser til barna.

Denne helgen har hun barnevakt hele helgen. Mannen er på jobbreise, og hun er alene. Jeg inviterte henne hjem til meg en tur, og hun sier ja. Har ikke hørt et pip fra henne og sendte nettopp en melding. Hun har dratt hjem for å vaske huset. Uten å si noe om det, sikkert fordi hun hadde dårlig samvittighet. Så her sitter jeg med en svææær og voldsom lunsj-greie.

Jeg er barnevakt for barna hennes i hytt og pine, ofte flere ganger i uken. Det er 4 mil mellom oss, så det er jo et stykke å kjøre. Når hun er selskapssyk, ringer hun og spør om jeg kan ta meg en tur. Det gjør jeg ofte. Men når JEG vil ha besøk (fordi jeg vil unngå at hele besøket går opp i middagslaging og bading og legging av barn) så "passer det aldri".

Jeg tror det er fordi det er bekvemt å ha meg der. Fordi jeg bader barna hvis det passer seg sånn, fordi barna vil at jeg skal legge dem og lese for dem, fordi jeg tar støvsugeren fatt hvis jeg ser at det trengs eller lager middag hvis jeg har hentet barna i barnehagen og venninnen min er på vei hjem fra jobb.

Jeg føler meg som en hushjelp av og til. Og det gjør meg lite å hjelpe til, men nå føler jeg at venninneforholdet helt har forsvunnet i all viraken, og det gjør meg trist.

Hva skal jeg gjøre med dette, da??

[Ugga Bugga]

Jeg synes ikke dette høres ut som et hyggelig venninneforhold.

Du høres veldig tålmodig ut. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være så tålmodig. Jeg ville nok trukket meg litt unna. Hvis hun aldri kan komme på besøk hos deg, eller gå ut sammen med deg (uten mann og barn), så høres det ikke ut som om hun ønsker seg en venninne, hun ønsker seg en hushjelp og barnepasser.

[Dorthe]

Jeg tror jeg ville sagt det som det var. At du ønsket at dere en gang i blandt bare kunne være venninner og slapp å ta hensyn til mann og barn.

Kan du ikke dra dit etterat ungene har lagt seg da? Hvis hun legger dem litt ekstra tidlig får dere jo litt tid for dere sjøl.

[Gjest Debra irl]

Du er kjempesnill! Hun er sikkert veldig sliten, og er superheldig som har deg! Du blir frustrert over at du blir oversett, men hun får det sikkert med seg og får dårlig samvittighet over det, samtidig som hun ser en sjanse til å vaske huset mens det er tomt. Jeg tror hun innerst inne vet at hun både ut- og benytter seg av deg. Og er takknemlig for det. Det kommer ikke noe godt ut av å si "nå har jeg vært så snill mot deg at du skal bruke tid bare på meg" for da sitter hun på nåler for å komme hjem for å tømme oppvaskmaskin og støvsuge etc. Ungene er også heldige som ser så mye til tanta si.

Jeg skjønner at du kan føle det som du gjør, men jeg personlig syns at måten du stiller opp på og hjelper til på er utrolig fint gjort. Vær stolt av deg selv og det du gjør du. Det er ikke alle forunt å ha en venn som deg!

Men du kan sette mer grenser for deg selv når du merker at du er sliten og si nei. Det er lov.

Men skjønner at du savner henne som i bare deg og henne. Så neste gang du inviterer henne kan du kanskje være ennå litt mer tydelig, og i tillegg frata henne litt stress ved å si at Hvis du kommer og tar en laaaaaang lunsj hos meg, så skal jeg hjelpe deg å støvsuge etterpå/ på forhånd.

[Gjest vorloren freunde]

Du er kjempesnill! Hun er sikkert veldig sliten, og er superheldig som har deg! Du blir frustrert over at du blir oversett, men hun får det sikkert med seg og får dårlig samvittighet over det, samtidig som hun ser en sjanse til å vaske huset mens det er tomt. Jeg tror hun innerst inne vet at hun både ut- og benytter seg av deg. Og er takknemlig for det. Det kommer ikke noe godt ut av å si "nå har jeg vært så snill mot deg at du skal bruke tid bare på meg" for da sitter hun på nåler for å komme hjem for å tømme oppvaskmaskin og støvsuge etc. Ungene er også heldige som ser så mye til tanta si.

Jeg skjønner at du kan føle det som du gjør, men jeg personlig syns at måten du stiller opp på og hjelper til på er utrolig fint gjort. Vær stolt av deg selv og det du gjør du. Det er ikke alle forunt å ha en venn som deg!

Men du kan sette mer grenser for deg selv når du merker at du er sliten og si nei. Det er lov.

Men skjønner at du savner henne som i bare deg og henne. Så neste gang du inviterer henne kan du kanskje være ennå litt mer tydelig, og i tillegg frata henne litt stress ved å si at Hvis du kommer og tar en laaaaaang lunsj hos meg, så skal jeg hjelpe deg å støvsuge etterpå/ på forhånd.

Jeg er kjempeglad i jentene hennes, og trives med å være med dem. Og jeg vet at hun er takknemlig for hjelpen jeg stiller opp med.

Hvis jeg ringer og spør om jeg kan ta en tur en ettermiddag, sier hun bare at "du trenger jo ikke spørre om det. Du er jo et møbel her hos oss.." Og det er i grunnen det jeg føler meg som i blant.

Venninneforholdet føler jeg liksom har forsvunnet i alt dette.

[Gjest gjenda]

At du orker?

Enig i at man skal stille opp for venner men det får da være måte på. Hva gjør hun for deg?

At hun ikke kommer når dere har avtalt er utrolig. Det er respektløst overfor din tid og det du har ordnet i stand.

Jeg hadde droppet kontakten med hu der om jeg var deg.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg er kjempeglad i jentene hennes, og trives med å være med dem. Og jeg vet at hun er takknemlig for hjelpen jeg stiller opp med.

Hvis jeg ringer og spør om jeg kan ta en tur en ettermiddag, sier hun bare at "du trenger jo ikke spørre om det. Du er jo et møbel her hos oss.." Og det er i grunnen det jeg føler meg som i blant.

Venninneforholdet føler jeg liksom har forsvunnet i alt dette.

Jeg hadde tatt det som en fornærmelse å få høre at jeg bare var et møbel! Det er jo det samme som at hun tar deg for gitt.

[Gjest Mom33]

Hadde jeg hatt ei venninne som deg, skulle jeg forgylt deg!

[Gjest reenii]

Du er ikke noen veninne for henne.du er kun en kjærkommen hushjelp.Desverre.

[tonie]

Jeg synes du skal trekke deg tilbake og la henne ta kontakt når/hvis hun ønsker det. Dere har sikkert hatt et godt vennskap før, men slik det er nå skjønner jeg ikke at du gidder. Du høres ut som et unikum av en venninne, og det er synd at hun ikke ser det. Kanskje hun er vanvittig sliten og ikke er så bevisst på hva hun sier og gjør, men jeg synes ikke hun behandler deg bra. Ta et skritt tilbake og la henne få mulighet til å savne deg og se hvor mye du faktisk stiller opp for henne og familien hennes.

[Gjest Debra irl]

Jeg er kjempeglad i jentene hennes, og trives med å være med dem. Og jeg vet at hun er takknemlig for hjelpen jeg stiller opp med.

Hvis jeg ringer og spør om jeg kan ta en tur en ettermiddag, sier hun bare at "du trenger jo ikke spørre om det. Du er jo et møbel her hos oss.." Og det er i grunnen det jeg føler meg som i blant.

Venninneforholdet føler jeg liksom har forsvunnet i alt dette.

Du får ta en prat med henne om det. Fortelle henne hvilke tanker du gjør deg. Så får hun ta stilling til det videre forløp etter det.

Det å få høre at du er et møbel, kan kanskje være fornærmende på noen, mens jeg ville tolke det som at du hører jo til. Du passer inn i huset, og skal aldri måtte spørre om å få komme, du er forbi gjestestadiet. Du er familie.