Skal jeg være alene

[Gjest resten av livet]

resten av livet?

For 4 år siden flyttet jeg endelig fra en vanskelig ektemann og tok barna med meg. Det ene barnet har en funksjonshemning som krever litt ekstra tilsyn og støtte. De andre to klarer seg ok, den yngste er nå 9.

Mitt problem er at mannen min var så vanskelig at jeg etterhvert hadde svært få venner igjen, og vi omgikkes stort sett bare hans venner. Som fulgte ham da vi skilte lag.

Nå begynner jeg å merke ensomheten. Men de erfaringene jeg hadde med mannen min og med forholdet vårt, har gjort meg veldig forsiktig i forhold til menn. Jeg er vel egentlig både redd og mistenksom! Og sinna?

Ja, sinna, for det har jo vist seg at stort sett alle de mennene jeg har kommet borti siden skilsmissen, bare, bokstavlig talt, har en ting i hodet...gjett hva! Langt de fleste har oppført seg akkurat som eksen, nesten. Får de ikke sex når de vil, så vil de ingen ting! Som de sier, og som han sa: "Hvis du ikke vil, er det nok av andre som vil!" Det kaller jeg skikkelig turn-off i hvert fall.

Kommer jeg til å møte en mann som er hyggelig og snill og ikke bare er desperat etter å få seg et nummer? Eller har jeg møtt et representativt utvalg av menn, og de er slik, alle sammen?

Hvordan kan jeg skaffe meg en ny og egen omgangskrets, få et vanlig sosialt liv, der også barna kan ha plass, med sine spesielle behov?

Men ikke minst, hvor kan jeg få dekket mine behov for andre voksne mennesker å snakke med, diskutere med, være enig med,spise middag med, bare få være sammen uten sexpress? Men gjerne med litt flørt som kanskje kan utvikle seg til noe mer - eller kanskje ikke?

Jeg er ingen festløve. Er i grunnen kjedelig, lita og lubben, familie og jobb tar mesteparten av tida - må jeg utsette sosialt liv til ungene er blitt større - og være "bare" mor og alene fram til da?

Jeg er selvsagt med i foreldregrupper - fotball, korps, foreldremøter - men alle andre er par - eller enslige mødre som er like travle og slitne som jeg selv...Drømmer om et miljø som ikke krever så altfor mye, men som er der i mine frihelger, der jeg kan komme og gå og få litt for egen del. Men finnes slike miljøer, tro? For enslige damer som meg?

Er det bare en overgang å være så enslig og ensom som nå - eller blir det slik framover

[Gjest tidligere '!-o-!']

"Kommer jeg til å møte en mann som er hyggelig og snill og ikke bare er desperat etter å få seg et nummer?"

Selvsagt! Og gjerne når du minst venter det. Det finnes noe bra rundt neste sving, eller etter svingen etterpå den igjen, eller neste sving etterpå svingen etterpå... :-)

[Ugga Bugga]

Det finnes snille og hyggelige menn der ute. Ikke ta til takke med noen som ikke er bra nok.

[flisa]

Plustelig er han bare der og du får han ikke ut av systemet )

[fresja]

Omtrent alle skilde og enker/enkemenn jeg kjenner har funnet seg nye partnere innen få år, så da skulle det være stor sjangs for deg også!

De som frendeles var enslige da det var godt over 30, er derimot fremdeles enslige når de passerer 50 eller 60, spesielt mennene.

Dette er min erfaring fra grisgrendte strøk; vet ikke hvordan det er i byene!

[Gjest SKU]

Omtrent alle skilde og enker/enkemenn jeg kjenner har funnet seg nye partnere innen få år, så da skulle det være stor sjangs for deg også!

De som frendeles var enslige da det var godt over 30, er derimot fremdeles enslige når de passerer 50 eller 60, spesielt mennene.

Dette er min erfaring fra grisgrendte strøk; vet ikke hvordan det er i byene!

Jupp, det er ikke håp for sånne som oss.

[Gjest velg retning selv]

Om du ikke kan legge bak deg bitterhet over havariet med eks-mannen din, kommer du bare til å sammenligne ham med andre. I så fall kommer nytt ikke forsøk til å gå bra.

Ellers får du huske på at skal du oppnå noe, bør du også vise at du har noe å gi. Hvis ikke går menn lei. Sex er selvfølgelig noe av det. Hvis du ikke liker det, så glem

menn. De er bare sånn.

[Gjest resten av livet]

"Kommer jeg til å møte en mann som er hyggelig og snill og ikke bare er desperat etter å få seg et nummer?"

Selvsagt! Og gjerne når du minst venter det. Det finnes noe bra rundt neste sving, eller etter svingen etterpå den igjen, eller neste sving etterpå svingen etterpå... :-)

Høres lovende ut...noen sier det viktigste ikke er å finne den rette, men å være den rette - når den rette dukker opp.

Har vel tenkt det viktigste for meg nå blir å uvikle meg selv som menneske slik at jeg selv har noe å by på når og hvis dagen kommer at jeg møter en ok kar.

Har du noen gode tips til hvordan jeg kan utvikle meg til å bli et ok menneske?

Det er jo ikke fritt for at jeg bærer på endel skjeletter i skapene når jeg tross alt ikke gikk fra den tufsen før nå. Jeg har funnet meg i mye som jeg nok er bitter over, og det er også ting han sa og gjorde som gjør at jeg blir mistenksom straks menn viser interesse.

Jeg har jo tatt feil en gang - hvor store er sjansene for at jeg _ikke_ kommer til å ta feil en gang til?

Jeg stoler rett og slett ikke helt på egen dømmekraft. Og ikke har jeg selvtillit nok til å tro at en skikkelig ok kar skulle ha interesse av mitt selskap, heller...

[Gjest LOTUS78]

Høres lovende ut...noen sier det viktigste ikke er å finne den rette, men å være den rette - når den rette dukker opp.

Har vel tenkt det viktigste for meg nå blir å uvikle meg selv som menneske slik at jeg selv har noe å by på når og hvis dagen kommer at jeg møter en ok kar.

Har du noen gode tips til hvordan jeg kan utvikle meg til å bli et ok menneske?

Det er jo ikke fritt for at jeg bærer på endel skjeletter i skapene når jeg tross alt ikke gikk fra den tufsen før nå. Jeg har funnet meg i mye som jeg nok er bitter over, og det er også ting han sa og gjorde som gjør at jeg blir mistenksom straks menn viser interesse.

Jeg har jo tatt feil en gang - hvor store er sjansene for at jeg _ikke_ kommer til å ta feil en gang til?

Jeg stoler rett og slett ikke helt på egen dømmekraft. Og ikke har jeg selvtillit nok til å tro at en skikkelig ok kar skulle ha interesse av mitt selskap, heller...

du må aldri tro at du ikke er verdt den beste.

[bouenas]

Høres lovende ut...noen sier det viktigste ikke er å finne den rette, men å være den rette - når den rette dukker opp.

Har vel tenkt det viktigste for meg nå blir å uvikle meg selv som menneske slik at jeg selv har noe å by på når og hvis dagen kommer at jeg møter en ok kar.

Har du noen gode tips til hvordan jeg kan utvikle meg til å bli et ok menneske?

Det er jo ikke fritt for at jeg bærer på endel skjeletter i skapene når jeg tross alt ikke gikk fra den tufsen før nå. Jeg har funnet meg i mye som jeg nok er bitter over, og det er også ting han sa og gjorde som gjør at jeg blir mistenksom straks menn viser interesse.

Jeg har jo tatt feil en gang - hvor store er sjansene for at jeg _ikke_ kommer til å ta feil en gang til?

Jeg stoler rett og slett ikke helt på egen dømmekraft. Og ikke har jeg selvtillit nok til å tro at en skikkelig ok kar skulle ha interesse av mitt selskap, heller...

Vi er flere som deg.

Jeg anbefaler deg å ta en ørliten pause fra alle tankene rundt det å finne en mann.

Fordi: Du må ta hensyn til, og konsentrere deg om - deg selv.

Du må endre ditt inngrodde tankemønster om at du ikke er verdt så mye.

Du må altså styrke din selvtillit betraktelig før du aktivt går på mannejakt.

Slutt med selvdestruerende tanker, og forny ditt syn på deg selv.

Du vil uansett - mann eller ikke - helt klart vinne på det.

Menn foretrekkker kvinner med selvtillit.

Og skulle et eventuelt forhold ta slutt igjen, vet du - med din nye selvtillit, at du var nok for god for han

En smule satt på spissen, men du skjønner nok hva jeg mener....

[willow]

Høres lovende ut...noen sier det viktigste ikke er å finne den rette, men å være den rette - når den rette dukker opp.

Har vel tenkt det viktigste for meg nå blir å uvikle meg selv som menneske slik at jeg selv har noe å by på når og hvis dagen kommer at jeg møter en ok kar.

Har du noen gode tips til hvordan jeg kan utvikle meg til å bli et ok menneske?

Det er jo ikke fritt for at jeg bærer på endel skjeletter i skapene når jeg tross alt ikke gikk fra den tufsen før nå. Jeg har funnet meg i mye som jeg nok er bitter over, og det er også ting han sa og gjorde som gjør at jeg blir mistenksom straks menn viser interesse.

Jeg har jo tatt feil en gang - hvor store er sjansene for at jeg _ikke_ kommer til å ta feil en gang til?

Jeg stoler rett og slett ikke helt på egen dømmekraft. Og ikke har jeg selvtillit nok til å tro at en skikkelig ok kar skulle ha interesse av mitt selskap, heller...

jeg tror garantert du kommer til å finne noen, etterhvert. inntil da synes jeg du skal fokusere på å få det livet du ønsker deg, med hva du allerede har. se om du kan snu bitterheten, og glede over deg over det fine i livet. kanskje du klarer det alene, kanskje du finner ut at du trenger litt hjelp. uansett, på veien mot det livet DU ønsker deg, der står sikkert en ny mann og venter på deg. og før du vet ordet av det har du verdens herligste reisefølge. og jeg sier som de andre: ikke gå for det første og beste, kun det beste er godt nok for deg og dine

[Gemini]

Du kan ikke prøve å finne igjen din gamle vennekrets da? Først og fremst for vennskapets skyld, for å bryte ensomheten.

Kanskje du også på sikt treffer en ålreit kjæreste-kandidat gjennom venner eller venners venner.

[Lillemus]

Been there, done that. Det vil si - eksen min var snill han da.

Men jeg satt her og stirret i veggen og lurte fælt på hvordan jeg skulle kunne treffe noen - jeg som aldri gikk på byen (synes det er pyton!), hadde ungene halvparten av tiden og ellers hadde jeg ikke ork til å trene eller bli med på noen faste aktiviteter, trengte jo å slappe av også.

Hadde noen få gode venner da som jeg var i lag med av og til, men ingen mann... Hvem ville forresten ha en fraskilt 2-barnsmor som i tillegg var sterilisert!? Jeg hadde i grunnen gitt opp håpet jeg...

Men så traff jeg en på nettet og etter et par møter sa det PANG! og i det året som har gått siden har vi bare blitt mer og mer glad i hverandre og ønsker virkelig å tilbringe resten av livet sammen. )

Du finner nok en skal du se - bare vent! )