Psykisk syk?

[Lene P.]

Hei

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er en jente på 24 år som har en storesøster som er et år eldre enn meg. Når vi var små passet hun alltid på meg, og vi hadde et godt forhold. Når vi begynte på skolen, ble jeg såkalt populær, mens hun gjenomgikk mye mobbing (tror det har merket henne for alltid). Hun hadde det ganske så tøft på skolen. Alle syntes jeg var pen og hun var stygg. I tenårene var jeg mye ute med venner og hun var alltid hjemme og vi hadde ikke så nær kontakt. Vi har forøvrig utrolig flotte foreldre som alltid har overøst oss med kjærlighet, omsorg og tid. Når søstern min var 16-17 år og hadde vært dårlig en periode fikk hun diagnose en kronisk lungesykdom. Siden det var hun mye syk, frem og tilbake til leger osv. Hun ville alltid dra alene på alle disse undersøkelsene, selv om jeg gjerne ville være med. Etterhvert opp gjennom årene har hun stadig vekk kommet hjem med nye diagnoser, det være seg kreft eller blodpropper etc. Og til å begynne med reagerte jeg med sjokk og vantro hver gang og syntes selvfølgelig synd på henne og jeg ville gjøre alt for å følge henne opp og være der for henne. Hun fullførte et universitetstudium og fikk en kjempe god jobb etterpå. Hun har flyttet hjemmefra, men bor hjemme hos foreldrene mine hver helg. Problemet er at hun lager historier og finner opp ting. Hun lyver om at hun f.eks har fått vesker av div. elskere til mangfoldige tusenvis av kroner, at hun skal ut med venner på fancy restauranter, at hun har kjæreste (hun har aldri hatt). Det som er at hun spinner et nett av løgner og jeg klarer ikke å engasjere meg i det lenger. Jeg pleier alltid å late som om jeg tror på det. Jeg tror hun trenger hjelp og jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne. Det er akkurat som om hun lever i en annen verden, akkurat som om hun tror på alle historiene sine, som jeg vet bare er oppspinn. Det er ikke bare til oss i familien hun finner på ting, men også til venner og kollegaer. Jeg møtte en kollega som sa at hun hadde hørt at søstern min hadde vært i New York med en kjekkas noen dager, alt påspandert. Og det vet jeg at hun ikke var. Nei, hun trenger hjelp, men jeg vet bare ikke hvordan. Jeg er redd for at hvis jeg konfronterer henne med alle disse historiene og løgnene knekker hun sammen. Og jeg er redd at hun kan finne på å skade seg selv. Hva kan vi gjøre? Jeg er utrolig glad i henne. Som sagt så virker det som om hun tror selv på det hun sier. Det verste er hver gang hun kommer hjem å sier f.eks at hun har kreft. Det er en påkjenning å få en slik beskjed, og det er ille at jeg ikke kan tro på det. Dette er vanskelig for hele familien, for alle vil at hun skal ha det bra, og det er helt tydelig at hun ikke har nå. Det er en voldsom belastning og for min mor som får mange telefoner hver dag om hvor syk hun er. Hva kan vi gjøre for å hjelpe henne? Setter pris på svar og på forhånd takk.

[maire]

Uff..Søsteren din må ha det veldig ugreit, men jeg tror ikke dere gjør henne noen tjeneste ved å late som dere tror på alt hun sier. Heller tvert i mot, så tror jeg dere er med på å underbygge at hun fortsatt lager seg sin egen virkelighet spunnet av løgner.

Hun får oppmerksomhet og medfølelse, og tilsynelatende ingen stopper henne. Det ligger kjærlighet i å sette grenser også. Kanskje savner hun at noen ser henne og ikke går med på løgnene hennes?

Kan du ikke forsøke å ta det opp med henne, og si at du blir bekymret for henne når hun holder på sånn?

Om hun er lydhør, så kan du jo anbefale henne at hun oppsøker hjelp?

[Gjest minneminn]

kreft? det er jo bare for vilt å komme med, jeg ville spurt henne rett ut hvorfor har du fortsatt hår på hodet om du har hatt kreft så mange ganger? åssen cellegift er det du bruker da? Jasså hørte du var i new york her om dagen? hvorfor så jeg deg her i byen da?

serious!

[Gjest Hei33]

Jeg synes helt klart at søstra di virker syk, dessverre. Hun er vel så brent og skadet av barndomsopplevelsene at hun liksom skal prøve "å ta igjen" nå som voksen. Bevise for alle at hun faktisk er verdt noe og at hun er populær, elsket, osv. Stakkars, jeg synes kjempesynd på henne. Håper hun en dag får øynene opp for at hun trenger hjelp og at hun da søker hjelp.

Noen ganger må man som pårørende si ifra om hva man tror og synes og mener, selv om vedkommende vil få det tøft ved å høre det. En får understreke kraftig at en sier det for å hjelpe og fordi en er så utrolig glad i vedkommende, osv.

[Solia]

Hvorvidt man skal agere som om man tror på henne eller ikke, er avhengig av om hun selv tror på sine historier eller ikke. Dersom hun tror på dem selv, bør hun få profesjonell hjelp. Å "konfrontere" er aldri noen god idé, i alle fall ikke i sin sterkeste form ("Du lyver!") Du kan istedet forsøke å snakke ordentlig med henne. Fortell henne at du er bekymret for henne, at du iblant undrer deg over ting hun forteller. Det er mulig at hun DA kanskje tør å trekke tilbake noe av sine "historier". Dersom det er tydelig at hun selv mener at hva hun har fortalt er sant (gitt at du VET at de ikke er det) hadde det som sagt vært bra for henne å få profesjonell hjelp.

[AnnaSara]

Uff..Søsteren din må ha det veldig ugreit, men jeg tror ikke dere gjør henne noen tjeneste ved å late som dere tror på alt hun sier. Heller tvert i mot, så tror jeg dere er med på å underbygge at hun fortsatt lager seg sin egen virkelighet spunnet av løgner.

Hun får oppmerksomhet og medfølelse, og tilsynelatende ingen stopper henne. Det ligger kjærlighet i å sette grenser også. Kanskje savner hun at noen ser henne og ikke går med på løgnene hennes?

Kan du ikke forsøke å ta det opp med henne, og si at du blir bekymret for henne når hun holder på sånn?

Om hun er lydhør, så kan du jo anbefale henne at hun oppsøker hjelp?

Om hun ikke er direkte syk så har hun iallefall et stort problem! Var jeg deg ville jeg konfrontere henne hver eneste gang! Spør hvorfor hun lyver....om det er noe du kan hjelpe henne med osv..