Å ikke ville ha barn

[gnochi]

Jeg er i den alderen at mine venninner begynner å bli barneklein, de snakker om det å få barn og mann før de blir for gamle, og jeg orker virkelig ikke å snakke om det gang på gang. Jeg har samboer, men kan aldri tenke meg barn, av ulike grunner.

Selvfølgelig vil de på død og liv vite hvorfor ikke jeg vil det?! Jeg kan ta en litt frekk en og si at det har de faktisk ikke noe med, men jeg er ikke sånn da.

Til dere som velger å ikke få barn; hva slags argumenter har dere fortalt andre? Eller hvilke grunner har dere for ikke å få barn?

[Prozak]

Spør heller hvorfor de _vil_ ha barn. Det er jo egentlig helt bak mål at man må hoste opp argumenter for å _ikke_ ville ha barn, mens det er greit for hvilken som helst ureflekterte fjott å få barn.

"................................................"

[NeaNoor]

Kan du ikke bare si det slik det er? Du har vel grunner til ikke å ville ha barn? Fortell grunnen, eller si rett ut at det ikke er deres sak.

[Gjest også frivillig barnløs]

"Ikke kan jeg få noen og ikke vil jeg ha noen" pleier jeg å si når noen spør. Det stopper som regel kjeften på de fleste.

Eller så sier jeg at jeg trives altfor godt til at jeg vil ha noen endring i livet. Jeg har også arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få, selv om ingen av dem er livsfarlige.

Jeg kan selvfølgelig også si den egentlige årsaken, men den egner seg ikke for sarte, barneelskende sjeler. Sannheten er selvfølgelig at jeg ikke liker unger noe særlig og ikke bryr meg om unger. Men da får jeg som regel bare slengt i trynet hvor egoistisk jeg er, at jeg må være syk som ikke liker barn etc. etc.

"Da får du jo ingen etterkommere, da!" er også noe folk slenger til meg. Nei, det spiller vel ingen rolle? Det er mitt valg! Man får da ikke barn bare for å ha noen etterkommere? Om jeg velger å leve som frivillig barnløs så angår det ingen andre enn meg og en evnt. samboer. Det er nok av folk på jorda om ikke jeg også skulle sette noen til verden.

Men nå er jeg heldigvis snart over den verste barnemas-tida, passerer 40 om ikke lenge, og da avtar vel også maset tenker jeg.

Merkelig hvordan enkelte alltid skal fortelle meg hva som er "det beste livet" for meg, "du kommer til å angre at du aldri fikk barn", "barna er selve grunnstenen i livet", "eldre barnløse er så sure og egoistiske at..." etc. Nei takk, jeg vil heller ha dyr enn barn. Jeg trives sammen med dyr.

Å kalle meg egoist blir totalt feil. Det er ingen som får barn for barnets skyld, de fleste får barn fordi de vil ha det selv. Kaller de meg egoist, så er de minst like store egoister selv.

[SoriaMoria]

Alt avhengig av setting og hvem det er osv, forteller jeg hvorfor jeg ikke vil, sier at det er personlig osv....

Men til de som -virkelig- gnåler og som liksom ikke lar seg "avspise" med at jeg ikke vil ha barn, så sier jeg "Jeg kan ikke få barn". Det er ikke -helt- sant, men ikke helt usant heller, i og med at jeg bruker meget fosterskadelige medisiner og må regne med å bruke dem livet ut.

Når jeg sier "jeg kan ikke få barn" blir de som regel litt "rare" - og jeg må innrømme at jeg føler en viss skadefryd da

[Mrs. Wallace]

Hvis folk ikke lar seg avspise med at du sier at du ikke _vil_ ha barn, synes jeg heller du skal spørre dem tilbake om hvorfor det er så viktig for dem å vite.

Om de mot formodning klarer å spa opp noe skikkelig svar på det, fortjener de en utdypning fra deg. Men det tviler jeg på kommer til å skje. ;o)

[Hatsumomo]

Jeg føler ikke behov for det. Rett og slett. Nok med meg selv og min mann. Det går ikke ann å foklare alt, noe bare føler man.

[cecily]

Jeg vil ha barn jeg, da, men jeg kan ikke forstå at andre mener de skal vite både det ene og det andre. Tro meg, jeg har hørt nok mas om barn til at jeg ble skikkelig lei.

Spør dem hvorfor de syns det er så viktig å vite utdypninger om ditt eget valg.

[Gjest fridalida]

"Ikke kan jeg få noen og ikke vil jeg ha noen" pleier jeg å si når noen spør. Det stopper som regel kjeften på de fleste.

Eller så sier jeg at jeg trives altfor godt til at jeg vil ha noen endring i livet. Jeg har også arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få, selv om ingen av dem er livsfarlige.

Jeg kan selvfølgelig også si den egentlige årsaken, men den egner seg ikke for sarte, barneelskende sjeler. Sannheten er selvfølgelig at jeg ikke liker unger noe særlig og ikke bryr meg om unger. Men da får jeg som regel bare slengt i trynet hvor egoistisk jeg er, at jeg må være syk som ikke liker barn etc. etc.

"Da får du jo ingen etterkommere, da!" er også noe folk slenger til meg. Nei, det spiller vel ingen rolle? Det er mitt valg! Man får da ikke barn bare for å ha noen etterkommere? Om jeg velger å leve som frivillig barnløs så angår det ingen andre enn meg og en evnt. samboer. Det er nok av folk på jorda om ikke jeg også skulle sette noen til verden.

Men nå er jeg heldigvis snart over den verste barnemas-tida, passerer 40 om ikke lenge, og da avtar vel også maset tenker jeg.

Merkelig hvordan enkelte alltid skal fortelle meg hva som er "det beste livet" for meg, "du kommer til å angre at du aldri fikk barn", "barna er selve grunnstenen i livet", "eldre barnløse er så sure og egoistiske at..." etc. Nei takk, jeg vil heller ha dyr enn barn. Jeg trives sammen med dyr.

Å kalle meg egoist blir totalt feil. Det er ingen som får barn for barnets skyld, de fleste får barn fordi de vil ha det selv. Kaller de meg egoist, så er de minst like store egoister selv.

Jeg er helt enig med deg i det meste, men jeg synes det er like tåpelig hver gang noen slenger ut "jeg liker ikke barn". Det blir som om jeg skal si "jeg liker ikke voksne", eller "jeg liker ikke ungdom". Synes det er en skammelig undervurdering av barn som små, og veldig forskjellige mennesker. Diskriminering, rett og slett.

Hvis du ikke har likt noen av eller noe ved barna du har møtt, så kan jeg garantere deg at de ikke liker deg noe særlig, heller. Og når dere ikke liker hverandre, blir det naturligvis dårlig med gode relasjoner. Som voksen må du nok pent bære ansvaret for din del av mislikingen.

Alt det andre, om egoisme, rett til å velge eget liv, videreprodusering og at folk overhodet ikke verken har krav på eller burde være så nysgjerrig på alt mulig, er jeg ellers helt enig i.

[Prozak]

Jeg er helt enig med deg i det meste, men jeg synes det er like tåpelig hver gang noen slenger ut "jeg liker ikke barn". Det blir som om jeg skal si "jeg liker ikke voksne", eller "jeg liker ikke ungdom". Synes det er en skammelig undervurdering av barn som små, og veldig forskjellige mennesker. Diskriminering, rett og slett.

Hvis du ikke har likt noen av eller noe ved barna du har møtt, så kan jeg garantere deg at de ikke liker deg noe særlig, heller. Og når dere ikke liker hverandre, blir det naturligvis dårlig med gode relasjoner. Som voksen må du nok pent bære ansvaret for din del av mislikingen.

Alt det andre, om egoisme, rett til å velge eget liv, videreprodusering og at folk overhodet ikke verken har krav på eller burde være så nysgjerrig på alt mulig, er jeg ellers helt enig i.

Tja...det burde jo egentlig være lov å ikke like barn. Fjollete, ja. Men det er mange fjollete holdninger rundt omkring. Selv har jeg ikke noen interesse for barn, og jeg er ikke spesiellt begeistret for dem. MEN - jeg _misliker_ jo ikke barn. De er bare ganske så uinteressante for meg - med unntak av nær familie (nieser, nevøer etc.). Eller nei - de er ikke så interessant de heller, men litt mindre uinteressante enn unger flest.

"............................................"

[Gjest Aimabel]

mange som _har_ barn burde kanskje heller spørre seg selv hvorfor? For det er jo ikke alle som egentlig ønsker å sette av tid til å ta seg av barn, og da synes jeg det står mer respekt av å velge å ikke få barn.

[tonie]

Som flere foreslår: spør dem hvorfor de absolutt må vite grunnen til det. Da er de nødt til å gå litt i seg selv og tenke etter.

Det er en uting det der at alle som velger å leve litt utradisjonelt skal stilles til veggs og forsvare sitt valg. Du ser samme greia når det gjelder folk som er single etter en viss alder. De skal på død og liv presses til å forklare hvorfor de er alene, men det handler vel egentlig om at de skal avkrefte at de er homofile. Uff, jeg blir like beklemt hver gang jeg er vitne til slikt press. Hvis vedkommende ønsket å forklare og forsvare seg hadde han vel gjort det for lenge siden...:-/

Du trenger selvsagt ikke å gi dem noen grunn, men jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å vri seg unna uten å måtte bli uhøflig. Jeg for min del synes nå det er minst like uhøflig å blande seg opp i folks privatsaker.

[cathlin]

Du spiser barn til frokost! kan du si. Hvis du er den typen.

[Lillemus]

"Ikke kan jeg få noen og ikke vil jeg ha noen" pleier jeg å si når noen spør. Det stopper som regel kjeften på de fleste.

Eller så sier jeg at jeg trives altfor godt til at jeg vil ha noen endring i livet. Jeg har også arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få, selv om ingen av dem er livsfarlige.

Jeg kan selvfølgelig også si den egentlige årsaken, men den egner seg ikke for sarte, barneelskende sjeler. Sannheten er selvfølgelig at jeg ikke liker unger noe særlig og ikke bryr meg om unger. Men da får jeg som regel bare slengt i trynet hvor egoistisk jeg er, at jeg må være syk som ikke liker barn etc. etc.

"Da får du jo ingen etterkommere, da!" er også noe folk slenger til meg. Nei, det spiller vel ingen rolle? Det er mitt valg! Man får da ikke barn bare for å ha noen etterkommere? Om jeg velger å leve som frivillig barnløs så angår det ingen andre enn meg og en evnt. samboer. Det er nok av folk på jorda om ikke jeg også skulle sette noen til verden.

Men nå er jeg heldigvis snart over den verste barnemas-tida, passerer 40 om ikke lenge, og da avtar vel også maset tenker jeg.

Merkelig hvordan enkelte alltid skal fortelle meg hva som er "det beste livet" for meg, "du kommer til å angre at du aldri fikk barn", "barna er selve grunnstenen i livet", "eldre barnløse er så sure og egoistiske at..." etc. Nei takk, jeg vil heller ha dyr enn barn. Jeg trives sammen med dyr.

Å kalle meg egoist blir totalt feil. Det er ingen som får barn for barnets skyld, de fleste får barn fordi de vil ha det selv. Kaller de meg egoist, så er de minst like store egoister selv.

Bare for å ha sagt det - jeg er heller ikke typen som faller nesegrust for alt som er under 120 cm høyt. )

Unger har jeg, forguder mine egne, men jeg må bli kjent med andre unger før jeg liker dem. Som med andre voksne. Altså går jeg ikke rundt og sier at jeg er såååå glad i barn.

Om du vil eller ikke vil ha barn er da helt og holdent din egen bestemmelse og noe ingen andre har noe med.

[Gjest sjøstjerna]

Tja...det burde jo egentlig være lov å ikke like barn. Fjollete, ja. Men det er mange fjollete holdninger rundt omkring. Selv har jeg ikke noen interesse for barn, og jeg er ikke spesiellt begeistret for dem. MEN - jeg _misliker_ jo ikke barn. De er bare ganske så uinteressante for meg - med unntak av nær familie (nieser, nevøer etc.). Eller nei - de er ikke så interessant de heller, men litt mindre uinteressante enn unger flest.

"............................................"

;-)

Hadde absolutt NULL interesse for barn.

Dette varte til jeg selv fikk barn.

[Solia]

Det er like mange grunner til å ikke ville ha barn som det er til å ville det. Når sant skal sies er nok de fleste barnløse mer gjennomtenkte i sine argumenter enn vi som har Ofte grunnet at man får barn fordi man "føler for det", lengter etter det, "behøver" det. Grunner til å ikke få barn:

- Tap av frihet. DU kan reise hvor du vil når du vil, være ute om kveldene så lenge du har lyst til, sove lenge på morgenen, slipper å stresse fra jobb for å hente unger, lage mat, se barne-Tv, legge dem etc etc etc.

- Det er ingen _fantastisk_ verden å føde barn inn i. Foruresning, slemme mennesker med mere.

- Liten interesse for barn, og derfor uansvarlig å FÅ dem?

- Økonomi?

Kanskje, bare kanskje, er du en av dem som PLUTSELIG ønsker barn sånn på kanten av fertil alder, og dermed presser ut en eller to i rask rekkefølge . Eller kanskje du for alltid vil være glad for at du ikke fikk noen. Jeg stemmer i tidligere svars refreng: Det er ditt valg!

[Prozak]

;-)

Hadde absolutt NULL interesse for barn.

Dette varte til jeg selv fikk barn.

Det skulle da jaggu bare mangle - jævlig kjipt om man ikke fatter interesse for sine egne barn :-)

"........................................."

[Gjest sjøstjerna]

Det skulle da jaggu bare mangle - jævlig kjipt om man ikke fatter interesse for sine egne barn :-)

"........................................."

:-)

Ja, godt poeng!

;-)

[Prozak]

:-)

Ja, godt poeng!

;-)

MEN - videre er ikke det noe motargument mot at folk sier at de ikke vil ha barn fordi de ikke har interesse for barn. Jeg har ingen interesse for heroin, men om jeg først begynner så får jeg garantert en stor interesse for det :-) (Uten sammenlikning, forøvrig.)

".............................................."

[Gjest LionQueen]

Si du ikke er klar for et så stort ansvar, du ser din begrensning. Om du ombestemmer deg kan du ikke spå, det vil bare fremtiden vise. Det må vel være et greit svar?

Ellers er det vel greit rett og slett å si at du ikke har lyst på barn? Må de ha mer utfyllende, så kjør på med ovennevnte.

For mange er det jo at de ikke vil miste økonomisk frihet og mulighet til å gjøre alt annet de vil enn å passe barn, men mange tør nok ikke innrømme det. Høres kanskje egoistisk ut. Men DEILIG også, spør du meg! For ordens skyld, jeg har to voksne barn.