Er jeg bare sjalu og urimelig? (langt)

[Gjest Søsteren]

Søsteren min har vært gjennom sitt andre samlivsbrudd nå nettopp.

Første gangen bare flytta hun fra samboeren uten å ta med seg noe annet enn personlige eiendeler fordi hun syntes synd på ham og ikke ville at han måtte selge huset for å kunne betale henne ut.

Da betalte foreldrene mine henne 60 000 kr for at hun skulle kunne kjøpe møbler og utstyr til den nye leiligheten hun da fikk leie.

Andre gangen bestemte hun seg for å overta huset, og foreldrenen mine betalte da først ett månedsavdrag på 10 000 kroner, så tingslysingsgebyret på 25 000 kroner pluss nye sommerdekk til bilen hennes + +.

Til sammen har dette kommet opp i over 100 000 kroner.

I tillegg overfører nå foreldrene mine 5000 kr i mnd til henne for å hjelpe henne med huslånet.

Jeg unner henne denne hjelpen, og jeg greier meg fint på egenhånd -det har jeg alltid gjort. Jeg har aldri bedt om noe, og jeg har heller fått "større" beløp fra mine foreldre.

Søsteren min sier at dette skal trekkes fra når arveoppgjøret kommer, men hva om i verste fall hun faller fra før det (hun har to barn der deres far kommer til å forvalte disses rettigheter), eller at vi ikke blir så gode venner akkurat når arven skal foredeles (det har man jo utallige eksempler på)?

Jeg spurte min far om han ikke bare kan skrive ned på et papir at han han gitt / og gir henne disse pengene slik at det står et sted om det verste skulle skje. Da fikk jeg et kontant nei. Dette er en gave han gir henne i en vanskelig situasjon, sier han. Hadde det vært jeg som hadde vært i samme situasjon, så hadde jeg også fått økonomisk hjelp.

Hva som kommer til å skje i et arveoppgjør er ikke relevant for ham å tenke på, sier han.

Da må jeg spørre dere (som i overskriften): Er jeg urimelig og sjalu. Burde jeg bare unne søsteren min de pengene og late som ingenting? (Det er bare oss to i søskenflokken.)

[flisa]

Jeg syns du skal unne henne det - som faren din sier - en annen gang kan det være deg.

og du sier noe annet: (hun har to barn der deres far kommer til å forvalte disses rettigheter),

Det stemmer IKKE, så det kan du ta med ro - morsarven er det overformynderiet som tar ansvaret for - så ekser har heldigvis ikke noe med slik arv.

[jubalong70]

Huff, vanskelig situasjon. Jeg kan forstå at du synes det er litt urettferdig.

Jeg synes vel kanskje foreldrene dine godt kunne ha gitt deg tilsvarende beløp, eller som du ba om, skrive ned det som har blitt gitt til søstera di.

Men foreldrene dine har full rett til å gi bort akkurat hva de vil til hvem de vil så lenge de lever.

[Goldy79]

Jeg syns du skal unne henne det - som faren din sier - en annen gang kan det være deg.

og du sier noe annet: (hun har to barn der deres far kommer til å forvalte disses rettigheter),

Det stemmer IKKE, så det kan du ta med ro - morsarven er det overformynderiet som tar ansvaret for - så ekser har heldigvis ikke noe med slik arv.

Æh, denne skulle vel kanskje ikkje til meg ;-)

[Cinnamona]

Jeg forstår at det er bittert (?) at søsteren din får så mye av foreldrene deres, og det er ikke rart at du er misunnelig og kanskje føler deg litt tilsidesatt?

Men hva om du heller prøver å fokusere på deg selv og det faktum at du klarer deg uten hjelp fra andre? Vær stolt og glad over at du er selvstendig og har kommet så langt uten å være avhengig av dine foreldre

[Goldy79]

Huff, vanskelig situasjon. Jeg kan forstå at du synes det er litt urettferdig.

Jeg synes vel kanskje foreldrene dine godt kunne ha gitt deg tilsvarende beløp, eller som du ba om, skrive ned det som har blitt gitt til søstera di.

Men foreldrene dine har full rett til å gi bort akkurat hva de vil til hvem de vil så lenge de lever.

Æh, denne skulle vel egentlig ikkje til meg? :-)

[mil1365380270]

Hvis du klarer deg bra, synes jeg du er litt urimelig. I hvert fall hvis forskjellsbehandlingen bare gjelder penger. De er dessuten ikke dine, det er moren og faren din sine. Ville blitt skuffet om datteren min var så opptatt av hvor mye penger det ble igjen.

[mrxx]

Jeg er ikke enig i jubalong og flisa. Dette synes jeg er sterkt urettferdig. Det er greit nok at de hjelper din søster og at hun får det hun får, det må ikke misforstås. Men det jeg er sterkt uenig i er at din far ikke sørger for å skrive noe om dette.

Jeg er ikke så sikker på at din søster ikke kommer å krever halve arven når det kommer til stykket. Jeg tror ikke noe på at hun er fornuftig når arven skal deles .

I tillegg bør disse pengene indeksreguleres, så dere vet hvor mye som skal trekkes i fra arven når dette blir aktuelt.

Det er stor forskjell på 100.000 i dag og om f.eks 30 år.

Dette bør etter min mening gjøres i helt andre former. Jeg kunne aldri i verden tenkt meg å gjort slik forskjell på mine barn.

Enten bør du få det samme som henne nå, eller at det sørges for å skrive ned slik at det kan bli trekk ved arveoppgjør. Dette burde ikke være så vanskelig å gjøre rettferdig.

[petter smart]

Det er ikke helt enkelt det der.

Ser at folk svarer at det kun er penger. Men det føles ikke slik når en står oppe i det.

Jeg mener at det er greit å gi mer penger til den ene dersom denne faktisk sliter og det er uforskyldt. Er det derimot dennes egen skyld (pga dårlige valg, latskap e.l.) så synes jeg ikke det er greit.

Så de første 100 000 er greie nok, selv om du burde fått litt også. Men de 5000 hun får i måneden nå synes jeg er i meste laget. Hun burde klart seg selv. Evt at dere begge fikk like mye.

[jubalong70]

Æh, denne skulle vel egentlig ikkje til meg? :-)

Fikk du svaret mitt? Det ser jo ut som om det kom til "Søsteren".

[Atene]

I prinsippet burde man selvfølgelig unne søsteren sin hjelp i en vanskelig tid og tenke at "neste gang kan det være meg".

I praksis viser det seg alltid at slik forskjellsbehandling av søsken vekker såre følelser. Den som ikke får, føler seg mindre elsket. Uansett hva man sier at de burde ha følt.

Derfor er jeg glad for at mine foreldre alltid har gitt likt til oss begge, selv om bare den ene trengte noe.

Når det gjelder å skrive opp hva hun har fått, hjelper det ingenting. Foreldrene dine har lov til å gi søsteren din hva de vil uten å gi deg tilsvarende, og uten at du får rett til mer ved arveoppgjøret. Så skal du ha mer da, må de skrive testamente.

[laban]

Jeg synes det er uheldig at faren din mener han gir en gave, mens søsteren din sier (i hvert fall akkurat nå...) til deg at det skal betraktes som forskudd på arv. Sånt er en utmerket kilde til framtidig konflikt.

Dere fire, altså dere søstre og foreldrene deres, bør kommunisere såpass at dette blir avklart. Og skal det trekkes fra, altså at det ikke bare er en gave, bør det skrives ned.

Siden det dreier seg om såpass mye penger - dette månedlige beløpet gjør jo at det kan bli _svært_ mye - synes jeg det hadde vært riktigst om de sørget for at du fikk en framtidig kompensasjon. Det ville mine foreldre gjort, og det samme ville jeg gjort overfor mine egne to barn. Ellers synes jeg forskjellsbehandlingen blir i største laget.

Men jeg synes ikke du har krav på å få noe NÅ (det har du jo ikke forlangt, heller).

[Goliath]

Det er ikke helt enkelt dette her, og jeg kan på en måte forstå dere godt alle sammen (inkl. din far).

Det som uansett er uheldig her er at det ikke er enighet om hva dette faktisk er - gave eller forskudd på arv.

For hvis det er NOE som kan skape dårlig forhold mellom søsken, så er det nettopp et arveoppgjør.

Og det burde vel strengt tatt din far ta litt hensyn til, og være litt mer forutseende.

For det er vel lite trolig at han ønsker å skape fremtidige problemer mellom deg og din søster. Men det er i realiteten det han nå gjør.

[mrxx]

Æh, denne skulle vel kanskje ikkje til meg ;-)

Ser ikke ut til at du har fått svaret til flisa da, i alle fall ikke å tråden.

[flisa]

Æh, denne skulle vel kanskje ikkje til meg ;-)

nei - og det var den ikke heller....

[flisa]

Fikk du svaret mitt? Det ser jo ut som om det kom til "Søsteren".

Ser ut som Goldy79 har klikka helt - - hun skrev det samme til meg.

[flisa]

I prinsippet burde man selvfølgelig unne søsteren sin hjelp i en vanskelig tid og tenke at "neste gang kan det være meg".

I praksis viser det seg alltid at slik forskjellsbehandling av søsken vekker såre følelser. Den som ikke får, føler seg mindre elsket. Uansett hva man sier at de burde ha følt.

Derfor er jeg glad for at mine foreldre alltid har gitt likt til oss begge, selv om bare den ene trengte noe.

Når det gjelder å skrive opp hva hun har fått, hjelper det ingenting. Foreldrene dine har lov til å gi søsteren din hva de vil uten å gi deg tilsvarende, og uten at du får rett til mer ved arveoppgjøret. Så skal du ha mer da, må de skrive testamente.

Noen ganger trenger et barn masse mer - og man har ikke råd til å gi til alle. Sånn er det bare - slik har i alle fall jeg oppdratt mine jenter - at de skal være glad når de ikke får slike problemer som mor og far må punge ut for.

Jeg har selv også søsken, hvor den minste har fått masse hjelp - men det unner jeg han, dessuten vet jeg at mor og far har bedre råd nå enn på 60-tallet da jeg var liten. Det er om å bruke hue

[Klara Q]

Hvor lenge skal de holde på å betale huslånet for henne, mon tro? Har hun barn og krav på overgangsstønad eller annen stønad? Har hun ikke jobb?

Hvis hun ikke egentlig har råd til å sitte med huset, må hun jo enten skaffe seg råd, eller selge. Det er jo helt urimelig at foreldrene dine skal sitte og betale huslånet hennes i lang tid fremover.

Håper ikke det blir krangling av dette. Foreldrene dine mener jo helt sikkert ikke noe vondt med denne forskjellsbehandlingen.

[flisa]

Jeg er ikke enig i jubalong og flisa. Dette synes jeg er sterkt urettferdig. Det er greit nok at de hjelper din søster og at hun får det hun får, det må ikke misforstås. Men det jeg er sterkt uenig i er at din far ikke sørger for å skrive noe om dette.

Jeg er ikke så sikker på at din søster ikke kommer å krever halve arven når det kommer til stykket. Jeg tror ikke noe på at hun er fornuftig når arven skal deles .

I tillegg bør disse pengene indeksreguleres, så dere vet hvor mye som skal trekkes i fra arven når dette blir aktuelt.

Det er stor forskjell på 100.000 i dag og om f.eks 30 år.

Dette bør etter min mening gjøres i helt andre former. Jeg kunne aldri i verden tenkt meg å gjort slik forskjell på mine barn.

Enten bør du få det samme som henne nå, eller at det sørges for å skrive ned slik at det kan bli trekk ved arveoppgjør. Dette burde ikke være så vanskelig å gjøre rettferdig.

Hva da om ditt ene barn falt helt utenfor - havnet på gata etc. og du måtte bruke penger hele tiden til drosjer, leger, psykiater, fri fra jobben, depositum på leiligheter som de skulser vekk, husleie, inkasso etc....

Jeg skal vedde på at de andra barna dine bare hadde vært sjeleglad at de ikke har havnet i en slik takknemlighetsgjeld til sine foreldre.

Jeg mener helt ærlig at jeg trenger ingen arv fra mine foreldre - jeg har et godt liv, de har gitt meg en fantastisk barndom - de er ungdommelige, og de hjelper noen ganger et søsken som trenger det - - so?

Min bror var i USA et år han er 18 år yngre enn meg, jeg kan ikke nå forlange at de skulle gitt meg og min søster det samme. Da vi var ungdommer på 70-tallet hadde de ikke hatt råd til det, og ikke hadde jeg villet heller.

Jeg unner dem å selge alt om de vil, å seile verden rundt og kose seg med pengene sine, etter dem behøver det ikke være mer enn bare sorg!

Jeg har alt jeg trenger!

[flisa]

Hvis du klarer deg bra, synes jeg du er litt urimelig. I hvert fall hvis forskjellsbehandlingen bare gjelder penger. De er dessuten ikke dine, det er moren og faren din sine. Ville blitt skuffet om datteren min var så opptatt av hvor mye penger det ble igjen.

Helt enig med deg - og det handler litt om stolthet også - jeg er glad for at jeg ikke trenger penger fra mine foreldre - og hadde unnet søsken det om det var sånn at de trengte hjelpen.