Hva synst du var det værste med å bli voksen?

[Gjest Heffalompa]

For min del var det da jeg fant ut at verden ikke dreier seg om meg og min familie. Dette nye perspektivet på livet kom rundt 20 års alderen og det forandret mye av tankemønsteret mitt. På mange måter var det et nederlag, men noen ting begynner å gi litt mer mening.

Har lagt til merke at det ikke går så bra med mange barndommsvenner i denne perioden. Man skal bo for seg selv, gjerne studere, jobbe ved siden av for å leve, feste, skape nye nettverk osv. Forventningene med å bli voksne skjer ikke, og følelsen av mestring forsvinner.

Samtidig merker jeg hvor slitsomme egosentriske voksne personer som ikke har kommet ut av denne fasen er.

Hva synst du var mest slitsomt med å bli voksen?

[tiliti]

Følelsen av all dritten i verden. At det egentlig ikke er slik at jorda og freden og alt det andre blir å garantert bestå for bestandig. All lidelsen det plutselig gikk opp for meg at fantes.

På det mer påtakelige planet:

Var ikke så lett å få orden på dette med regningsbetaling, men det hjalp å få nettbank. Døgnrytmen min tror jeg aldri blir bra igjen etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg savner at det var gøy å leke. Nå har jeg en datter på 5,5 og jeg synes det meste av leking er kjedelig.*hyl*

[Hatsumomo]

At det meste er komplisert og at man har ansvar for så mye og seg selv.

Når man bodde hjemme og var under 20 så var det vanskeligste i livet å klare å komme seg avgårde på en fest eller to uten pes fra foreldre, eller hva slags klær man skulle ha på seg til skolen.

Alt var så enklere (dog vanskeligere på en mer umoden måte) når man var yngre

[Gjest anonnymmmnym]

Jeg synes det bare er godt å bli voksen, etter at jeg ble voksen nok til å greie å gjøre de tingene man må gjøre som voksen, som regniner, økonomi, lage mat selv, husarbeide, leieboere, ordne mine medisiner, etc.

Jeg ble brått alene da jeg var bare 18 år, fordi moren min døde og jeg ikke kjente min far, alene i verden med hus, bil, ikke lappen, forsikringer, dokumenter, brev, hytte, katter osv. En er ikke voksen når en er 18 år, så da var det kjempevanskelig, fortvilelsen var ENORM, jeg kunne skrike og rasere leiligheten i fortvilelse over brev i posten som jeg ikke forstod osv. Å ha blitt litt eldre og faktisk være voksen og moden nok til å være voksen, er bare deilig.

:-)

[mrxx]

Tja si det. Synes jeg har det veldig fint som voksen, men i forhold til å være ung, så må det være alt ansvaret man får ved å være voksen.

I ungdommen så var det herlig å gjøre det man ville, leve livet, rett og slett leve bekymringsløst. På den måten savner tiden fra jeg var 16 til 20, f.eks.

[Angelica :o)]

Kom først som et sjokk at faktisk livet er mer enn en dans på roser. Motgang er mer enn å ikke ha den kuleste buksa i klassen

[asterix]

Hadde ikke verdens morsomste barndom, men etter at jeg ble voksen har jeg storkost meg, så har ikke noen "verste" opplevelse så langt.

[flisa]

Det rareste var å oppdage at man kunne overgår sine foreldre i kunnskap etc. på enkelte områder, at de ikke visste og kunne alt likevel

Ellers må jeg si at jeg elsker å være voksen, ha kontroll over eget liv, planlegge, sette mål og lykkes- - - men det har tatt noen år med alt for mye redsel for å si i fra først....

[flisa]

JO! og så lærte jeg, lenge etter jeg ble 30 at verste skrives med e og ikke æ

Det har jeg hatt mye nytte av,,,,bare for å ha sagt det...

[flisa]

Tja si det. Synes jeg har det veldig fint som voksen, men i forhold til å være ung, så må det være alt ansvaret man får ved å være voksen.

I ungdommen så var det herlig å gjøre det man ville, leve livet, rett og slett leve bekymringsløst. På den måten savner tiden fra jeg var 16 til 20, f.eks.

Jeg hadde mange flere bekymringer da jeg var 16-20 enn jeg har nå må jeg si. I alle fall rent personlig

[Lillemus]

Kan ikke si jeg synes det er noe som er spesielt slitsomt med det å være voksen jeg..?

[mrxx]

Jeg hadde mange flere bekymringer da jeg var 16-20 enn jeg har nå må jeg si. I alle fall rent personlig

Det hadde i alle fall ikke jeg. Selvsagt hadde jeg også mine bekymringer, men graden av dem var langt unna dem jeg har i dag. Den gangen hadde jeg bare meg selv å tenke på, i dag har jeg ikke det. Men når det er sagt så har jeg det svært bra i dag også.

Generelt har jeg alltid hatt det bra, jeg er ikke av den typen som tar sorgene på forskudd og heller ikke at jeg overreagerer på noe, derfor er jeg ganske avslappet i tillegg er jeg løsningsorientert og får gjort noe med problemene.

[flisa]

Det hadde i alle fall ikke jeg. Selvsagt hadde jeg også mine bekymringer, men graden av dem var langt unna dem jeg har i dag. Den gangen hadde jeg bare meg selv å tenke på, i dag har jeg ikke det. Men når det er sagt så har jeg det svært bra i dag også.

Generelt har jeg alltid hatt det bra, jeg er ikke av den typen som tar sorgene på forskudd og heller ikke at jeg overreagerer på noe, derfor er jeg ganske avslappet i tillegg er jeg løsningsorientert og får gjort noe med problemene.

Sånn er jeg også - er best under press - og når andre får noia

[ikke fast nick]

At regningsbunken ikke forsvinner av seg selv. Regninger var aldri noe å bekymre seg om i min barne- og ungdomstid.

[Ørkenvandreren]

Hmmm, ingenting egentlig...

[laguna1365380434]

Å bli klar over at det ikke nødvendigvis går bra til slutt..Vissheten om at snarere tvert om..

På det annen side klarer jo mange å faktisk forholde seg til innsikten om egen mortalitet og ubetydelighet på en positiv måte..- soon were all dead and none of thise things would mather any more - men jeg synes det er en deprimerende tanke, kan ikke for det.

Det var kjekt å være ramlende ignorant på slike ting og å tro at verden med største selvfølgelighet navigerte rundt meg og mitt..;-) På den annen side var de nedverdigende å kjipt å bli pakket med rundt som en annen pakke, bli gredd i bakhue med kam på btikken og den slags og generelt ha liten selvbestemmelses rett..;-p

Men det kjipeste med å bli voksen er å bli cynical. Og ha rett! Det greieste og sureste er på en og samme tid at du vet det ikke spiller så stor rolle, noe av det..

*værsjuk,fyllesjuk og mørk*

[Cillimor]

Det å stadig oppleve at jeg egentlig aldri kan regne med noen andre en meg selv når alt kommer til alt...

[Gjest Debra irl]

Personlig ansvar- for ALT (i mitt eget liv altså). Ikke kunne skylde på noen andre enn meg selv.

[Gjest sandex]

Regninger

[rose23]

Som Bjørn Eidsvåg synger "Det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt". Det er det verste med å bli voksen.