Når ungen ikke vil til skolen

[LillemorX]

Arrrrg, av og til får hun det for seg at hun ikke vil på skolen, 9-åringen min. I dag nektet hun fordi jeg sa nei til å ta bussen, men at hun fikk sykle. Hun satte seg fullstendig på bakbeina, og plutselig var alt galt. Hun fikk vondt over alt, skolen var fryktelig dårlig osv.

Siden jeg selv måtte avgårde, måtte jeg til slutt nærmest jage henne ut av døra. Hun reagerte da ved å gå bersherk, og kastet ting rundt seg.

Hun dro til slutt, men jeg er ikke helt sikker på om hun faktisk dro til skolen, men jeg skal ringe å høre om hun dukket opp.

Men hva gjør dere andre, når ungen deres ikke vil på skolen en dag, og du vet at det handler mer om latskap enn noe annet? Jeg blir så oppgitt og lei meg. Føler meg som en utrolig dårlig mor som ikke får henne til skolen hver eneste dag. For skulking er ikke akseptert hos meg, men å være syk er noe helt annet...

Trenger gode råd og tips her nå

[Gjest gomle]

Noen unger er vanskeligere enn andre. Du er ingen dårlig mor av den grunn. Det høres riktig ut å sende henne på skolen. Men det er ikke alltid så lett å bedømme om de er syke eller om de "spiller". Men dersom formen var bra før du sa nei til buss, og hun/han orket å få raseriutbrudd og kaste ting rundt seg, så høres det ut til atformen er rimelig fin :-)

[Gjest LionQueen]

Du har ikke spurt om hvorfor hun ikke vil på skolen av og til da? Kanskje er det noe der som gjør at hun ikke trives. Kanskje noen, lærere eller elever, som får henne til å føle seg usikker, eller enda verre at hun blir mobbet eller føler seg utestengt av fellesskapet. Sistnevnte er vel mer vanlig blant jenter.

Er hun sammen med klassekameratene på fritida, så tyder det jo på at det kanskje ikke er mobbing.

[Line]

Jeg har slitt med samme greia for åtteåringen min. Det viste seg til syvende og sist, etter måneder med hyling, skriking og skikkelig skolevegring, at han ikke klarte over arbeidsmengden som læreren ga ham. Samtidig taklet han ikke alle leksene, og ble like krakilsk for dette også. Vi kunne sitte på timesvis bare for å få skrevet ned én setning!

En real prat både med SFO, skole, rektor, lærer og PPT som jeg fikk koblet inn, har hverdagen blitt en helt annen. Heldigvis. Leksepause og undervisning som er mer tilrettelagt hans behov (han er kjempeflink, men klarer ikke konsentrere seg om alt hele tida), er han blitt en helt annen gutt - rolig og kjempegod. Utrolig godt!

Jeg tror det må ha vært følelsen av å ikke strekke til, samt lærerene som reagerte på feil måte når han trakk seg unna, ble lei seg (og slo i stedet for å gråte), som gjorde at ting ble vanskelige.

I den alderen er bare en liten kommentar fra venner og andre barn på skolen, nok til at man kvier seg for å dra dit... og i stedet for å være åpen og fortelle hva som er trasig, reagerer barna med å bli totalt vrange.

Håper du finner ut av det!