Nå har jeg det tungt nå.

[bugge -jenta]

Jeg gjør som Mbo sier, skriver det innlegget som sitter så langt inne. Jeg tror jeg skriver det fordi jeg er dønn ensom med disse tankene, og har det veldig vondt, og jeg trenger at noen skal høre, se meg, kanskje trøste. Dere er selvsagt ikke programforpliktet, selv om jeg gråter over tastaturet.("Svak" manipulasjon...)Så var den analysen gjort.

Jeg er så deprimert. Jeg har jo hatt denne bekkenleddslidelsen i ni år, men den har vært litt holdt i sjakk av p- piller de siste årene. På fredag tenkte jeg at jeg skulle prøve å være uten en stund. Innerst inne håpte jeg at ting hadde stabilisert seg, selv om jeg husker godt at jeg ble merkbart bedre når jeg begynte på pillen. Problemet med pillen er at jeg har alle bivirkninger på lista, sånn omtrent. Spesielt migrene, men jeg kan ikke være i solen så jeg tenkte at nå prøver jeg. Og nå er det gått fire dager og bekkenet mitt går av hengslene. Ryggen låser seg, og alt er som før. Når jeg nå strever med å bøye meg kommer alt tilbake, midt i fleisen. Sorgen over årene etter gutten min ble født, og det at jeg aldri fikk de barna jeg ville ha. Jeg mangler to barn. Jeg skulle alltid bli en familie på fem. Hver dag tenker jeg at vi er en amputert familie, og jeg ber om unnskyldning hvis noen har mistet noen, eller ikke kan få barn i det hele tatt, men dette er min sorg likevel. Nå er jeg redd. Jeg kjenner kroppen min. Det begynner å rakne en plass, så brer det seg utover i alle ledd og muskler. Og jeg vil ikke se en behandler mer i hele mitt liv.

Bare psykiateren min som jeg ikke har.

Jeg tenker så mye på døden. Ikke seriøst, dere kjenner jo meg. Men jeg drømmer om den, fantaserer, lengter vekk. Som jeg sa til mbo har jeg lagt døden for flere år siden på hylla, og nøkkelen er i min vilje. Men jeg føler jeg lever på utopiske drømmer, bærer på denne dype ensomheten, jeg har ikke mange venner som er mine, slike du betror deg til. Omgangskrets har vi, miljøer vi går i, men det er noe annet. Snart blir sønnen min stor, og mannen min har slitt med meg i alle disse årene. Jeg vil ikke dø, men jeg ønsker meg ikke livet heller for tiden. Jeg er lei av å kjempe, være fornuftig, av å stå opp. Jeg sitter her mye og skriver og tenker at kanskje jeg kan hjelpe noen, så har livet mitt et poeng så lenge. Men det er heller ikke nok.

Uansett hva jeg skriver her, tror jeg på det jeg har skrevet til alle her inne. Jeg er ærlig i vært innlegg, men jeg er delt. Jeg har evnen til å være dypt ulykkelig, men legge det fra meg på kort tid, og gå inn i andres problematikk. Og da tror jeg på det jeg skriver til dere.

Slik har jeg overlevd mang en dag og situasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Det meste er prøvd, man kan få erkjennelse og kunnskap, men det bringer ingen automatisk lykke. Jeg går på medisiner, og vet de hjelper meg, fordi jeg er verre uten. Likevel er jeg på felgen.

Blir jeg venner med noen ender jeg opp som deres hjelper, og det blir en ubalanse i forholdet. Det er muligens like mye min feil som den andres. Jeg har denne følelsen at jeg må kompensere for at andre skal ville være venninne med meg, så blir det et mønster. Også drar jeg visse folk til meg som et klister. Før jeg vet ordet av det forteller fremmede meg livshistorien sin, det har alltid vært slik.

Jeg ønsker meg venninner som jeg kan treffe av og til når andre er på jobb, som jeg kunne trent sammen med, gått på kafé, kino, likeverdig vennskap, hvor vi kan diskutere alt fra dype til overfladiske ting. Alle er på jobb, og jeg er hjemme. Livet mitt er så annerledes enn andres liv. Dette siste er sårt og jeg sier det ikke høyt til mange.

Jeg tror jeg stopper her. Nok ord.

[Gjest Hei33]

Sender deg en trøsteklem fra en som også er nede.

[Gjest overleveren]

Om det er til mye trøst vet jeg ikke, men jeg vil iallefall si som sant er, at alt det du har skrevet til meg disse siste par dagene, og at du har vært tilstede der sånn for meg, har løftet meg enda litt videre. Tusen takk for din innsats, bugge-jenta.

Sender mine beste tanker til deg der du sitter nå..

[Gjest Violsa]

vet ikke hva jeg skal si jeg. Du svarer alltid så klokt til meg.

Synes uansett du er en ressursperson her på dol og setter kjempepris på svarene du har gitt . Synd at balanseforholdene i vennskapene dine ikke blir som du vil de skal være. Vanskelig det der.

håper du får det bedre i morgen

[Aramir]

Så modig du er som skriver så åpent og ærlig! Nå har du fått en dybde over deg jeg ikke har lagt merke til før.

Jeg vet ikke hva slags trøstens ord jeg skal gi deg. Jeg skammer meg faktisk litt for jeg har nemlig fått alle de barna jeg ønsket meg, og det eneste jeg tenker på nå er om det er mulig å plassere dem i fosterhjem slik at jeg kan dø. Så grusom er jeg. Jeg forakter meg selv så dypt nå at veien er kort til speilet hvor jeg kan slå og slå og slå meg selv. Nå er jeg ærlig jeg og.

Jeg er også ensom her jeg sitter. Medisiner har jeg ikke fått begynt med igjen. Jeg er rasende på den fordømte psykiateren som jeg føler bare har lekt med meg.H*n kalte meg masochist ved en anledning også. Hva hadde skjedd hvis jeg hadde kalt psykiateren for sadist? Jeg hadde vel blitt bedt om å gå for sånn snakker man ikke til skikkelige folk med høy utdannelse!

Jeg bet meg merke i at du er av den typen som alle søker hjelp hos og at du lengter etter venninneskap hvor du bare kan være deg. Jeg og! Jeg har en stor omgangskrets og får stadig høre hvor positiv, behagelig og søt jeg er. Så klarer jeg i hvert fall å spille den rollen.

What if this is as good as it gets? Da vet jeg ærlig talt ikke om jeg makter mer.

Uff, håper du ikke ble enda mer deprimert av dette? Er som du sikkert skjønner ikke i veldig god form. Å sitte alene med sin misere er virkelig drepen.

[Gjest Ellipse]

Kjære,kjære Bugge.

Jeg får kjempevondt inni meg av at du, fiine mennesket som jeg har vært så heldig å få bli bittelitt kjent med her inne, skal ha alt dette å stri med.

Samtidig synes jeg det var godt at du kom med dette innlegget som satt så langt inne.

Du er en kløpper på å trøste, og har empati og omsorgsevne til tusen. Men du trenger og fortjener også omsorg og trøst!!

Siden du formulerer deg så bra, og har så mange kloke råd, virker du som en veldig sterk person. Noe du garantert er! En skal jammen være sterk for å klare seg gjennom alt du har fått av prøvelser.

Men vi har nok lett for å glemme at styrke ikke er konstant, og at også den tilsynelatende sterke har behov for "bensin". Som en biceps trenger regelmessig trening for å prestere, slik tror jeg sjelen trenger regelmessig emosjonellt påfyll for å bevare sin (mentale) styrke.

Husk også at det ligger styrke i å vise sine svakheter.

Pass på å ikke la deg utnytte av folk som kaller seg dine "venner". Si ifra eller gå derifra hvis du føler på det..(lettere sagt enn gjort, men.) For å bli behandlet med respekt må en vise at en respekterer seg selv, og ikke finner seg i hva som helst. Dette må sikkert trenes på, altså. Jeg vet at jeg har en lang vei å gå der selv.. Såpass vet jeg da, at vennskap er gjensidige, både gi og ta. Ellers er noe feil. Du er altfor verdifull for å kun bli brukt som snytepapir!

Veldig synd at du får så mye bivirkninger i tillegg til virkning av de p-pillene. Forstår at det blir som å velge mellom pest og kolera:( Har du prøvd ulike pillemerker også? (det har du sikkert.)

Til slutt et spørsmål av ren nysgjerrighet, som du ikke må føle deg forplikte til å svare på: hvorfor er det for seint å skaffe større familie, hvis du ønsker det så sterkt? (Adopsjon f.eks. er jo en mulighet, hvis du ikke kan/vil føde et barn til..?)

Her kommer forresten et sp.mål til: har du noen gang fundert på å bli forfatter? Jeg har kanskje spurt om det før..? Jeg har lært masse av bare å lese det du har skrevet her på dol, og synes flere burde få del av dine mange gode tanker og refleksjoner:)

Du må ihvertfall aldri forsvinner i fra forumet! Det får du ikke lov til;-)

Mange varme trøsteklemmer

[Gjest skal]

Kjære Bugge!

Skulle ønske jeg hadde de magiske ordene! De som tar bort alt det vonde! Men de finnes ikke, gjør de vel..

Har vært som du. Vet ikke hvordan jeg klarte å snu, men det er mulig. Her inne er det iallfall rom for en Bugge som trenger trøst. En Bugge som har det vondt.

Vi er mange her, andre kan trøste andre når du trenger å få være liten og trist og redd. Er ikke det samme som "ute iverden", men.

Sender deg mine tanker Bugge! Og en stor trøsteklem!

hilsen

[Gjest Lysglimt]

Forstår hvordan det er,du har lov å være lei,du har lov å bli tatt vare på,du skal ikke alltid være den som stiller opp for andre.

Og du har lov å si hvordan DU har det!!!

Det er lov å ha det vondt,men det er ikke godt.

Håper du får det bedre snart,du har alltid så gode råd til andre.

Ta godt vare på deg selv..=)

Varme tanker fra meg!

[Gjest jeg_er_bare_en_jente]

Hei bugge-jenta

Ville bare si at jeg føler med deg.

Livet er så sart og rart av og til. Og noen ganger kan vonde minner og følelser gjøre oss deprimerte og fortvilet.

Jeg sliter også med migrene. Jeg som deg har mistet barn ( under graviditet) Skriver slik for jeg er usikker på om dine var født eller ikke.

Hvorfor har du ikke psykiateren din? Du har nevnt det før at han er borte denne våren. Kommer han ikke snart igjen?

Håper du snart føler deg bedre.

[Gjest Erikz]

Vil også gi min støtte og beundring til deg, Bugge-jenta.

Jeg er også videre nysgjerrig. Er du deprimert på grunn av konkrete hendelser i livet? Eller sagt på en annen måte; uten disse evt. hendelsene og fysiske problemene dine, ville du hatt det bra?

Erik

[inkink]

Kjære Bugge jenta:0))Langt men poenget kommer i bunnen:0))

Jeg hadde tenkt at jeg hadde skrevet mitt siste innlegg på DOL, da NHD helst ikke vil høre mer fra meg. Han sa det høflig denne gangen da...Jeg maser for mye, i min frustrasjon over å ikke tåle medisiner:=((...

Men vit alle dere jeg betrakter som goder "nettvenner" at jeg ikke prøver å irritere noen med vilje da.--for all del. Det er bare min redsel og frustrasjon som kommer frem.Jeg skriver som jeg føler der og da, og har brukt forumet som ett sted jeg kan ta det ut i anonymitet? og vet at jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv i min usikkerhet-- må liksom ha ting inn med teskje når det gjelder dette her..er så usikker på alle disse symptomene jeg får...sorry

Men jeg har nok å plages med om dagen,om jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å plage noen herinne også:=)) derfor har jeg trukket meg tilbake.

Les videre.. kommer ikke med noe om mine abstinenser:0)) Det er visst også bare innbilning...jfr nhd. De rundt meg ser noe annet. heldigvis.

------------------------------

Men gjør et unntak for deg da Bugge.. som har vært vennligheten selv tross mitt mas:))

Og du skal vite at kunne jeg gitt deg noe positivt i livet i form av ord her, slik du har gjort for meg, så skulle jeg. Men ord blir fattige.. men du skal iallefall vite at jeg bryr meg og føler med deg.

Et lite tips..jeg og et par andre på forumet har mailkontakt, og vi har mailer med bare det positive i livet vårt, som vi er glag for,og ikke må glemme, og en annen med litt klagesang. .. og slik får vi fokusert på det positive også. Og det er viktig.

Og så det er nå engang sånn at noen er det lettere å betro seg til enn andre. Jeg ville ikke ta dette negativt var jeg deg, men kan forså at det er slitsomt.. men det er egentlig en tilitserklæring til deg som person. Og hvis de også vet om dine problemer, så er det så mye lettere å få lesset ut av seg.

Etter at broren min gikk bort, og tiden etter det, var/er det veldig mange som tok/tar kontakt med foreldrene mine og meg når livet er vondt. For de tror vi har en forståelse for hva vondt er.

Jeg har også vært en slik klagemur som deg, for mine venner/venninner, den gangen jeg hadde mer å gi. Nå også, selv om jeg har endt opp som det svakeste ledd. Ble sliten av problemer jeg og. Men i ettertid ser jeg det som en tillitserklærign. De stolte på meg og følte at jeg hadde noe å gi dem.

Fra min sofa vinkel prøver jeg å få noen tankeflukter, med filmer og musikk dvd'er... og

tar med noen ord fra Holy Mother med Eric Clapton som jeg synes er så dekkende for ensomme vonde netter. De har(har hatt) sitt de som vi bare ser som suksessfulle også.

Holy mother, where are you?

Tonight I feel broken in two.

I've seen the stars fall from the sky. Holy mother can,t ceep from crying.

Oh, I need your help this time, Get me through this lonely nigh. Tell me please which way to turn. To find myself again.

Holy mother, hear my prayer, Somehow I know you're still there. Send me please some peace of mind- Take away this pain.....

På gode dager synes jeg dette er så vakkert skrevet og får gode "frysninger", på mine dårlige gråter jeg. Men tårer er til noe.. de har vi fått utdelt for å klare sorger og det som er vondt... og som vi må være glad for at vi får dem ut.. for det er heller ikke alle gitt.

Klem fra Inka

[Gjest irvin]

Vil også gi min støtte og beundring til deg, Bugge-jenta.

Jeg er også videre nysgjerrig. Er du deprimert på grunn av konkrete hendelser i livet? Eller sagt på en annen måte; uten disse evt. hendelsene og fysiske problemene dine, ville du hatt det bra?

Erik

Er du han unge Erik eller?

[Gjest Erikz]

Er du han unge Erik eller?

Unge?

Jeg er 22 år

[Gjest irvin]

Unge?

Jeg er 22 år

Javel, trodde du var han gamleErik jeg.

[frosken]

Kjære Bugge jenta:0))Langt men poenget kommer i bunnen:0))

Jeg hadde tenkt at jeg hadde skrevet mitt siste innlegg på DOL, da NHD helst ikke vil høre mer fra meg. Han sa det høflig denne gangen da...Jeg maser for mye, i min frustrasjon over å ikke tåle medisiner:=((...

Men vit alle dere jeg betrakter som goder "nettvenner" at jeg ikke prøver å irritere noen med vilje da.--for all del. Det er bare min redsel og frustrasjon som kommer frem.Jeg skriver som jeg føler der og da, og har brukt forumet som ett sted jeg kan ta det ut i anonymitet? og vet at jeg har en lei tendens til å gjenta meg selv i min usikkerhet-- må liksom ha ting inn med teskje når det gjelder dette her..er så usikker på alle disse symptomene jeg får...sorry

Men jeg har nok å plages med om dagen,om jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å plage noen herinne også:=)) derfor har jeg trukket meg tilbake.

Les videre.. kommer ikke med noe om mine abstinenser:0)) Det er visst også bare innbilning...jfr nhd. De rundt meg ser noe annet. heldigvis.

------------------------------

Men gjør et unntak for deg da Bugge.. som har vært vennligheten selv tross mitt mas:))

Og du skal vite at kunne jeg gitt deg noe positivt i livet i form av ord her, slik du har gjort for meg, så skulle jeg. Men ord blir fattige.. men du skal iallefall vite at jeg bryr meg og føler med deg.

Et lite tips..jeg og et par andre på forumet har mailkontakt, og vi har mailer med bare det positive i livet vårt, som vi er glag for,og ikke må glemme, og en annen med litt klagesang. .. og slik får vi fokusert på det positive også. Og det er viktig.

Og så det er nå engang sånn at noen er det lettere å betro seg til enn andre. Jeg ville ikke ta dette negativt var jeg deg, men kan forså at det er slitsomt.. men det er egentlig en tilitserklæring til deg som person. Og hvis de også vet om dine problemer, så er det så mye lettere å få lesset ut av seg.

Etter at broren min gikk bort, og tiden etter det, var/er det veldig mange som tok/tar kontakt med foreldrene mine og meg når livet er vondt. For de tror vi har en forståelse for hva vondt er.

Jeg har også vært en slik klagemur som deg, for mine venner/venninner, den gangen jeg hadde mer å gi. Nå også, selv om jeg har endt opp som det svakeste ledd. Ble sliten av problemer jeg og. Men i ettertid ser jeg det som en tillitserklærign. De stolte på meg og følte at jeg hadde noe å gi dem.

Fra min sofa vinkel prøver jeg å få noen tankeflukter, med filmer og musikk dvd'er... og

tar med noen ord fra Holy Mother med Eric Clapton som jeg synes er så dekkende for ensomme vonde netter. De har(har hatt) sitt de som vi bare ser som suksessfulle også.

Holy mother, where are you?

Tonight I feel broken in two.

I've seen the stars fall from the sky. Holy mother can,t ceep from crying.

Oh, I need your help this time, Get me through this lonely nigh. Tell me please which way to turn. To find myself again.

Holy mother, hear my prayer, Somehow I know you're still there. Send me please some peace of mind- Take away this pain.....

På gode dager synes jeg dette er så vakkert skrevet og får gode "frysninger", på mine dårlige gråter jeg. Men tårer er til noe.. de har vi fått utdelt for å klare sorger og det som er vondt... og som vi må være glad for at vi får dem ut.. for det er heller ikke alle gitt.

Klem fra Inka

Hei inkink:-9

Ville bare si at jeg ikke synes du skal trekke deg fra forumet, men at du i en periode skal avstå fra å spørre om dette med medisiner og problemene med seponering. For meg har det virket som du den siste tiden kanskje har kommet inn i en negativ sirkel mht hvor stor del av oppmerksomheten din som du bruker på temaet, og jeg synes det er synd dersom det å være på dol blir en destruktiv ting for deg.

Vis andre sider av deg selv, sånn som du gjør i innlegget til bugge-jenta. Synes det var bra at du valgte å skrive til henne, for det fortjener hun!

[cathlin]

Syns å huske at du liker blomsterenger. Denne er til deg.

http://image04.webshots.com/4/2/22/74/59422274pYKgKA_ph.jpg

trøstehilsen:-)

[cathlin]

Syns å huske at du liker blomsterenger. Denne er til deg.

http://image04.webshots.com/4/2/22/74/59422274pYKgKA_ph.jpg

trøstehilsen:-)

Neivel, det gikk ikke etter planen.

Da får du velge mellom denne http://home.earthlink.net/~estwilde/flowerfield.jpg

eller den http://www.techlawinc.com/images1/Pic%20of%20the%20Month/Spring%20Gallery/Gallery-orange-flowers.jpg

[inkink]

Hei inkink:-9

Ville bare si at jeg ikke synes du skal trekke deg fra forumet, men at du i en periode skal avstå fra å spørre om dette med medisiner og problemene med seponering. For meg har det virket som du den siste tiden kanskje har kommet inn i en negativ sirkel mht hvor stor del av oppmerksomheten din som du bruker på temaet, og jeg synes det er synd dersom det å være på dol blir en destruktiv ting for deg.

Vis andre sider av deg selv, sånn som du gjør i innlegget til bugge-jenta. Synes det var bra at du valgte å skrive til henne, for det fortjener hun!

Ja. hun har hjulpet mange her...

[bugge -jenta]

Syns å huske at du liker blomsterenger. Denne er til deg.

http://image04.webshots.com/4/2/22/74/59422274pYKgKA_ph.jpg

trøstehilsen:-)

Takk, kjære cathlin. Takk.

[bugge -jenta]

Vil også gi min støtte og beundring til deg, Bugge-jenta.

Jeg er også videre nysgjerrig. Er du deprimert på grunn av konkrete hendelser i livet? Eller sagt på en annen måte; uten disse evt. hendelsene og fysiske problemene dine, ville du hatt det bra?

Erik

Det er et interessant spørsmål du stiller. Jeg har nok en sårbarhe for depresjon, men livet har virkelig lagt byggeklosser for å befeste den. Jeg var nok et barn når jeg ble deprimert, men på den tiden var ikke forelder så oppmerksomme på slike ting. Det var en annen generasjon. Min mor var kjærlig oppofrende på at jeg aldri måtte fryse eller mangle mat, og min far tjente til livets opphold. At barn ha en indre verden var mer en fremmed tanke. Jeg leste mye. Og var nok en dystymiker av legning. Så kom angst, og hjelpere som overgrep meg, et helsevesen jeg selv oppsøkte, men som ikke gjorde stort for meg. Så kom fysiske smertelidelser, trigeminusnevralgi den desidert lengste. Om du leser om lidelsen leser du ikke om meg. Mitt anfall varte i over to og et halvt år, og tortur er det enste ordet som beskriver det jeg gikk igjennom. Folk flest får det i anfall, jeg hadde det hele tiden. Så kom tid for avisskriverier og rettsak mot min overgriper, av en annen kvinne. I den perioden sviktet anklene mine og jeg klarte ikke gå uten halting på et år.

Så fikk jeg barn, ble gradvis invalid og endte i sengen ganske så lenge, jeg har tilbringet flere år i sengen. Også når jeg hadde trigeminusnevralgi lå jeg mye, siden all bevegelse trigget støtsmertene i tinningområdet.

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i hele denne perioden, men begynner gradvis få litt tak på det. Så kom migrenen , tre døgn, halve uken. Spying gjerne i to dager, i sengen igjen halve livet. Da hadde jeg begynt på attføring(er lærer, og attføringen er spesielpedagogikk.) Måtte innse at jeg ikke kunne gjøre det mer. Ingen medisiner virket, og jeg hadde igjen hatt nesten et halvt år i sengen. For dagene mellom migreneanfallene var kroppen min så ødelagt av smerter, og det låste seg her og der.

Så har jeg dette problemet med at jeg er overfølsom for lyder, og tildels bevegelser, farger. Store forsamlinger er ikke lett for meg av den grunn. Hyperakusis heter det.

Jeg har gått til uendelig mange timer med behandlinger, og ulike former for behandlinger de siste ni årene side jeg fikk sønnen min. Og prøvd en liste med medisiner langt som et vondt år.

Og jeg har gått ca. 7 år i terapi. Men har vært uten det siste halve året dessverre. Nå må jeg søke om uføretrygd, midlertidig. Jeg vet det er rett, men det er riktig. Det er slik det nå engang er. Jeg er ikke frisk nok til å klare alt dette, pluss en fast jobb i halv stilling. Det var nok ikke slik jeg så for meg livet. Jeg var vel sånn passelig skoleflink, og mye av min identitet har lagt i det.

Alle lidelsene jeg skriver opp har kommet til forskjellige tider, men der alle en del av livet mitt i dag også, i mer eller mindre grad, etter hvordan jeg klarer å balansere det.

Jeg føler at uten disse fysiske lidelsene, hadde jeg nok vært temmelig mye lykkeligere. Jeg har hatt perioder innimellom hvor jeg ikke har hatt så mye smerter, og da føler jeg meg ikke så deprimert. Men jeg har nå engang dette livet akkurat nå, og det er litt for mye til tider. Det blir mange vonde sår, og tap, og traumer.

Men det kommer nok bedre dager, en gang.Takk for din støtte, det er godt å bli sett og hørt.