Sykdom? lang...

[Gjest Fast bruker, men anonym nå..]

Hei...

Håper dere gidder lese alt..

Jeg lurer på om det er noen som kjenner til sykdommer hvis jeg forteller noen symtomer? Kanskje det hørtes vanskelig formulert.

Min mamma har en muskelsykdom som er arvelig. Jeg har prøvd å lese om den, og da lurer jeg på om kanskje jeg har det samme.

Jeg går gjennom ei vanskelig tid på privaten, så det kan jo være at disse "symtomene" er psykiske.

Jeg må også legge til at jeg har hatt symtomene lenge, men ikke de personlige problemene.

Symptomer:

-Jeg hater trapper, det er vanskelig å gå opp trapper. Det er som om lårene ikke holder meg oppe.

-Fra da jeg var gravid med eldstemann har jeg lett for å få "kramper" i hoftene..tror jeg..er litt usikker på hvor det egentlig er. Det er på sidene, på rompa.. der hvor trusekanten er..er vel hoftene... kjenner det ekstra fort når jeg danser.

-Jeg kan ikke henge opp klær, det er for tungt å holde

armene over skulderhøyde. Jeg må ha stativ.

-Jeg har veid mange kilo mer enn det jeg er nå, og gått gjennom to svangerskap. Er ennå overvektig, men det jeg føler at alt er tyngre nå enn da jeg veide mer og var høygravid.

-På mitt høyre lår har jeg en "innsving" i musklaturen. En slags grop. Den hadde jeg også da jeg veide 60 kilo. Så jeg tror ikke det har noe med vekta å gjøre.

-Jeg kan miste ting plutselig. Jeg mister krafta i hendene.

-Når jeg har sittet en stund føler jeg meg skikkelig stiv.

-Hvis jeg løfter hendene over skulderhøyde, "svir" det.

-Jeg blir fort sliten, kan sove mye. Men føler egentlig ikke at jeg har vondt i musklaturen.

Da jeg leste om denne sykdommen, sto det at det kunne starte i hoftene og skuldrene. Hva er hoftene? tenker jeg da...er det i beinet? Hvis jeg kjenner noe, la oss si hoftene, kan det føles ut som det stråler nedover lårene da?

Til slutt må jeg legge til at jeg ikke har så lyst til å spørre mamma. Vil ikke bekymre henne unødvendig.

Hva ville dere gjort i min sitasjon?

Ville dere tatt prøver for å få det bekreftet eller

avkreftet?

Jeg er også litt redd for at jeg kanskje tenker for mye på det. Kanskje jeg føler meg sykere siden jeg tenker så mye.

[Dorthe]

Jeg hadde sjekka hos legen fordi jeg er slik som vil vite hva som kan skje.

Sjekker du så kan du forebygge selv om du ikke kan behandles og du vil antagelig få veiledning i hvordan.

[Gemini]

Jeg er enig med Dorthe, det er bedre å finne ut på et tidlig stadie, HVIS det er slik at du har fått en muskulær eller nevrologisk sykdom, eller hva det nå er, hvis det er noe alvorlig. Kanskje kan du bremse et forløp eller forebygge eller forbedre din fungering på andre måter, fx gjennom tilrettelagt trening under kyndig veiledning. Men med slike plager som du har, ikke sett i gang med "hva som helst" av trening på egenhånd.

Jeg satte i gang å trene, og har senere fått vite at det var feil type trening for meg, pga mine leddplager. Så enhver type trening på egenhånd eller under veiledning av instruktør som ikke kjenner din helsetilstand, er ikke alltid av det gode.

Be om å få en henvisning til spesialist, gjerne med referanse til hva som feiler din mor. Og om din lege ikke tar deg på alvor, oppsøk en annen lege. Det var det jeg måtte gjøre. Det var faktisk legen min som oppfordret meg til å sette igang med den treningen jeg gjorde, som altså var feil for mine ledd. Så ikke alle leger ser hele bildet... Sier det ikke for å ta motet fra deg, tvert imot. Sørg for å få en skikkelig utredning. :-)

[EmiDen]

Jeg er enig med Dorthe, det er bedre å finne ut på et tidlig stadie, HVIS det er slik at du har fått en muskulær eller nevrologisk sykdom, eller hva det nå er, hvis det er noe alvorlig. Kanskje kan du bremse et forløp eller forebygge eller forbedre din fungering på andre måter, fx gjennom tilrettelagt trening under kyndig veiledning. Men med slike plager som du har, ikke sett i gang med "hva som helst" av trening på egenhånd.

Jeg satte i gang å trene, og har senere fått vite at det var feil type trening for meg, pga mine leddplager. Så enhver type trening på egenhånd eller under veiledning av instruktør som ikke kjenner din helsetilstand, er ikke alltid av det gode.

Be om å få en henvisning til spesialist, gjerne med referanse til hva som feiler din mor. Og om din lege ikke tar deg på alvor, oppsøk en annen lege. Det var det jeg måtte gjøre. Det var faktisk legen min som oppfordret meg til å sette igang med den treningen jeg gjorde, som altså var feil for mine ledd. Så ikke alle leger ser hele bildet... Sier det ikke for å ta motet fra deg, tvert imot. Sørg for å få en skikkelig utredning. :-)

Takk for svar til dere begge:)

Joda, det hadde vært veldig greit å vite. For da vet jeg om det er det eller ikke.

Dette er en type muskelsykdom. En type muskelsvinn, hvor musklene gradvis blir svakere og svakere.

Jeg tror ikke det går an å trene de opp,men "vedlikeholde" dem til en viss grad.

Det er litt skummelt,men samtidig ikke.

[Dorthe]

Takk for svar til dere begge:)

Joda, det hadde vært veldig greit å vite. For da vet jeg om det er det eller ikke.

Dette er en type muskelsykdom. En type muskelsvinn, hvor musklene gradvis blir svakere og svakere.

Jeg tror ikke det går an å trene de opp,men "vedlikeholde" dem til en viss grad.

Det er litt skummelt,men samtidig ikke.

Uansett er det mer skremmende å ikke vite enn å vite. I hvert fall synes jeg det. Da vet jeg sånn nogenlunde hva jeg kan forvente meg selv om ikke det alltid er så kult heller.

[bugge -jenta]

Det er tøft med utredninger. Jeg har vært gjennom noen, blant annet for MS. Ingen piknik. Men i lengden er det etter min mening mye verre å gå og matres av tanker rundt ting og ikke vite. Jeg vet ikke om din mors sykdom er arvelig, men uansett ville jeg gått til legen min og sjekket meg. Jeg gikk i årevis og var svært redd jeg hadde MS, noe jeg ikke hadde. Men det tok så mye energi, var svært angstfylt og ensomt. Jeg ville tatt meg en tur til legen.

Vennlig hilsen

[Dorthe]

Det er tøft med utredninger. Jeg har vært gjennom noen, blant annet for MS. Ingen piknik. Men i lengden er det etter min mening mye verre å gå og matres av tanker rundt ting og ikke vite. Jeg vet ikke om din mors sykdom er arvelig, men uansett ville jeg gått til legen min og sjekket meg. Jeg gikk i årevis og var svært redd jeg hadde MS, noe jeg ikke hadde. Men det tok så mye energi, var svært angstfylt og ensomt. Jeg ville tatt meg en tur til legen.

Vennlig hilsen

Det er mulig å be om innleggelse ved utredninger slik at man slipper å holde på i flere år.

Jeg opplevde at en utredning for bl.a MS tok to år og neste gang ble jeg utredet for det samme ved en innleggelse og da tok det nøyaktig 4 dager.

Jeg orker ikke alle ventelistene på forskjellige undersøkelser lenger, det tar knekken på meg psykisk. Jeg forstår at det er økonomisk riktig å gjøre ting poliklinisk men når det tar årevis blir det likevel helt feil.

[bugge -jenta]

Det er mulig å be om innleggelse ved utredninger slik at man slipper å holde på i flere år.

Jeg opplevde at en utredning for bl.a MS tok to år og neste gang ble jeg utredet for det samme ved en innleggelse og da tok det nøyaktig 4 dager.

Jeg orker ikke alle ventelistene på forskjellige undersøkelser lenger, det tar knekken på meg psykisk. Jeg forstår at det er økonomisk riktig å gjøre ting poliklinisk men når det tar årevis blir det likevel helt feil.

Jeg var et par og tyve år, og ble innlagt på nevrologisk. Hadde i utgangspunktet en sjelden lidelse for en så ung jente, (trigeminusnevralgi)som opptrer gjerne ved framskreden MS, har jeg forstått i ettertid. Etterhvert fant de ting i hvit substans, noen mente refleksene mine var unormale, andre nevrologer mente de var maks livlige, og jeg hadde andre nevrologiske funn på noen tester. Legen satte seg ned på sengekanten og fortalte at jeg hadde fin spinalprøve, men ellers mange symptomer på "så brukte han noen omskrivninger jeg skjønte var MS". Så ble jeg utskrevet. Ingen konklusjon ble gitt til meg. Min familie har folk som jobber på nevrologen, og min svigerfamilie er også i helsevesenet. Jeg kunne kjenner på deres angst. Ingen snakket til meg om det. Og jeg turte ike snakke med noen om det. Jeg tenkte jeg hadde en slags latent MS som kom til å bryte ut. Noen år senere var jeg hos legen pga en forverring i trigeminusnevralgien og leste på skjermen fra utredningen noen år tilbake( med mine ekstremt langsynte øyne) at de mistenkte MS, men at pasienten ikke var informert om mistanken, siden spinalvesken var fin. Jeg var 7 mnd på vei, og jeg fikk så sterk angst at jeg tror jeg kunne født. Jeg klarte ikke si et ord til primærlegen min, men hun fikk meg til nevrolog på dagen og så svært så alvorlig ut.

Det var en fin nevrolog jeg kom til. Han prøvde å berolige meg, sjekket reflekser, og mente de var helt normale, dog livlige. De gikk rett vei. Han mente at det var helt forferdelig at de aldri konkluderte med noe, men hintet om så alvorlige sykdommer, spesielt i en periode hvor jeg hadde blitt torturert av trigeminusnervesmerter i to år, og var utslitt. Det tok meg noen år å endelig innse at jeg ikke hadde MS. Jeg levde i mange år med en hemmelig visshet om at det var latent i meg, at det var et tidspørsmål før det skulle bryte ut, og jeg så for meg livet i en rullestol, og bar på en dyp sorg.

Jeg blir trist når jeg tenker på det, fordi jeg led i perioder veldig. Gradvis slapp angsten taket, og jeg vet nå at jeg ikke lider av denne sykdommen. De nevrologiske symptomene mine er der, og testresultatene likeså, men det har intet navn. Ikke MS i hvert fall. Men jeg var ung, og manglende kommunikasjon/dårlig kommunikasjon gjorde gav meg mye angst i mange år. Isende angst.

[Dorthe]

Jeg var et par og tyve år, og ble innlagt på nevrologisk. Hadde i utgangspunktet en sjelden lidelse for en så ung jente, (trigeminusnevralgi)som opptrer gjerne ved framskreden MS, har jeg forstått i ettertid. Etterhvert fant de ting i hvit substans, noen mente refleksene mine var unormale, andre nevrologer mente de var maks livlige, og jeg hadde andre nevrologiske funn på noen tester. Legen satte seg ned på sengekanten og fortalte at jeg hadde fin spinalprøve, men ellers mange symptomer på "så brukte han noen omskrivninger jeg skjønte var MS". Så ble jeg utskrevet. Ingen konklusjon ble gitt til meg. Min familie har folk som jobber på nevrologen, og min svigerfamilie er også i helsevesenet. Jeg kunne kjenner på deres angst. Ingen snakket til meg om det. Og jeg turte ike snakke med noen om det. Jeg tenkte jeg hadde en slags latent MS som kom til å bryte ut. Noen år senere var jeg hos legen pga en forverring i trigeminusnevralgien og leste på skjermen fra utredningen noen år tilbake( med mine ekstremt langsynte øyne) at de mistenkte MS, men at pasienten ikke var informert om mistanken, siden spinalvesken var fin. Jeg var 7 mnd på vei, og jeg fikk så sterk angst at jeg tror jeg kunne født. Jeg klarte ikke si et ord til primærlegen min, men hun fikk meg til nevrolog på dagen og så svært så alvorlig ut.

Det var en fin nevrolog jeg kom til. Han prøvde å berolige meg, sjekket reflekser, og mente de var helt normale, dog livlige. De gikk rett vei. Han mente at det var helt forferdelig at de aldri konkluderte med noe, men hintet om så alvorlige sykdommer, spesielt i en periode hvor jeg hadde blitt torturert av trigeminusnervesmerter i to år, og var utslitt. Det tok meg noen år å endelig innse at jeg ikke hadde MS. Jeg levde i mange år med en hemmelig visshet om at det var latent i meg, at det var et tidspørsmål før det skulle bryte ut, og jeg så for meg livet i en rullestol, og bar på en dyp sorg.

Jeg blir trist når jeg tenker på det, fordi jeg led i perioder veldig. Gradvis slapp angsten taket, og jeg vet nå at jeg ikke lider av denne sykdommen. De nevrologiske symptomene mine er der, og testresultatene likeså, men det har intet navn. Ikke MS i hvert fall. Men jeg var ung, og manglende kommunikasjon/dårlig kommunikasjon gjorde gav meg mye angst i mange år. Isende angst.

Nevrologiske ting er tydeligvis veldig vanskelige. Jeg opplevde at sykehuset mistet journalen min og deretter ikke trodde på meg når jeg fortalte hva det feilte meg. Derfor fikk jeg verken hjelp eller noe veiledning. Etter 30 år fant de den og da ble det i hvert fall litt fart i sakene. Likevel ville de sjekke meg for MS og andre nevrologiske sykdommer og etter to år med utredninger fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde noen nevrologisk sykdom men feilte det jeg hadde påstått hele tida. Jeg ble ikke engang lettet for nevrologen sa at jeg heldigvis ikke hadde noen nevrologisk sykdom men at de ikke hadde noen forklaring på forverrelsen.

Seks år etter opplever jeg fremdeles forverrelse men nå har de kommet litt lenger i erkjennelsen av at det er senskader som påvirker og at jeg ikke er lat og trener for lite. De har til og med funnet årsaken til mine problemer og jeg er faktisk ganske fornøyd med det etter å ha blitt mistrodd i 30 år. Så nå får jeg faktisk den hjelpen som jeg har krav på etter mye jobbing fra min side. Jeg har mistet fullstendig respekten for helsevesenet men jeg skjønner at dårlig økonomi i helsevesenet og en lite spennende diagnose har mye å si. Det finnes en spesialist i landet og jeg blir i hvert fall tatt på alvor.

Men jeg er sliten og lei og synes det er en evig kamp å få de tingene jeg trenger. Det har ikke tatt knekken på meg psykisk heldigvis men det er sannelig ikke langt fra.

[Line]

Jeg var et par og tyve år, og ble innlagt på nevrologisk. Hadde i utgangspunktet en sjelden lidelse for en så ung jente, (trigeminusnevralgi)som opptrer gjerne ved framskreden MS, har jeg forstått i ettertid. Etterhvert fant de ting i hvit substans, noen mente refleksene mine var unormale, andre nevrologer mente de var maks livlige, og jeg hadde andre nevrologiske funn på noen tester. Legen satte seg ned på sengekanten og fortalte at jeg hadde fin spinalprøve, men ellers mange symptomer på "så brukte han noen omskrivninger jeg skjønte var MS". Så ble jeg utskrevet. Ingen konklusjon ble gitt til meg. Min familie har folk som jobber på nevrologen, og min svigerfamilie er også i helsevesenet. Jeg kunne kjenner på deres angst. Ingen snakket til meg om det. Og jeg turte ike snakke med noen om det. Jeg tenkte jeg hadde en slags latent MS som kom til å bryte ut. Noen år senere var jeg hos legen pga en forverring i trigeminusnevralgien og leste på skjermen fra utredningen noen år tilbake( med mine ekstremt langsynte øyne) at de mistenkte MS, men at pasienten ikke var informert om mistanken, siden spinalvesken var fin. Jeg var 7 mnd på vei, og jeg fikk så sterk angst at jeg tror jeg kunne født. Jeg klarte ikke si et ord til primærlegen min, men hun fikk meg til nevrolog på dagen og så svært så alvorlig ut.

Det var en fin nevrolog jeg kom til. Han prøvde å berolige meg, sjekket reflekser, og mente de var helt normale, dog livlige. De gikk rett vei. Han mente at det var helt forferdelig at de aldri konkluderte med noe, men hintet om så alvorlige sykdommer, spesielt i en periode hvor jeg hadde blitt torturert av trigeminusnervesmerter i to år, og var utslitt. Det tok meg noen år å endelig innse at jeg ikke hadde MS. Jeg levde i mange år med en hemmelig visshet om at det var latent i meg, at det var et tidspørsmål før det skulle bryte ut, og jeg så for meg livet i en rullestol, og bar på en dyp sorg.

Jeg blir trist når jeg tenker på det, fordi jeg led i perioder veldig. Gradvis slapp angsten taket, og jeg vet nå at jeg ikke lider av denne sykdommen. De nevrologiske symptomene mine er der, og testresultatene likeså, men det har intet navn. Ikke MS i hvert fall. Men jeg var ung, og manglende kommunikasjon/dårlig kommunikasjon gjorde gav meg mye angst i mange år. Isende angst.

Lurte bare på en ting... trigeminusnevrialen... er det bare i ansiktet man opplever/finner dette? Er det andre ting man opplever med dette, ut over at det er vondt/ubehagelig ved berøring?

[bugge -jenta]

Nevrologiske ting er tydeligvis veldig vanskelige. Jeg opplevde at sykehuset mistet journalen min og deretter ikke trodde på meg når jeg fortalte hva det feilte meg. Derfor fikk jeg verken hjelp eller noe veiledning. Etter 30 år fant de den og da ble det i hvert fall litt fart i sakene. Likevel ville de sjekke meg for MS og andre nevrologiske sykdommer og etter to år med utredninger fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde noen nevrologisk sykdom men feilte det jeg hadde påstått hele tida. Jeg ble ikke engang lettet for nevrologen sa at jeg heldigvis ikke hadde noen nevrologisk sykdom men at de ikke hadde noen forklaring på forverrelsen.

Seks år etter opplever jeg fremdeles forverrelse men nå har de kommet litt lenger i erkjennelsen av at det er senskader som påvirker og at jeg ikke er lat og trener for lite. De har til og med funnet årsaken til mine problemer og jeg er faktisk ganske fornøyd med det etter å ha blitt mistrodd i 30 år. Så nå får jeg faktisk den hjelpen som jeg har krav på etter mye jobbing fra min side. Jeg har mistet fullstendig respekten for helsevesenet men jeg skjønner at dårlig økonomi i helsevesenet og en lite spennende diagnose har mye å si. Det finnes en spesialist i landet og jeg blir i hvert fall tatt på alvor.

Men jeg er sliten og lei og synes det er en evig kamp å få de tingene jeg trenger. Det har ikke tatt knekken på meg psykisk heldigvis men det er sannelig ikke langt fra.

Du er tøff, Dorthe. Ingen tvil om det. Det er tøft å ha sykdommer som ligger opp mot nevrologi. Det er kanskje det området som er lavest på rangstigen for spesialister har jeg skjønt, muligens fordi det er så diffust og uhåndterlig. Det gjør det ikke lettere for oss som har lidelser innenfor feltet. Jeg synes det er et ensom felt, hvis du skjønner meg. Ingen nevrologer trodde at det var trigeminus jeg hadde pga. min alder. Det fantes ikke. Da føler du lett at kroppen din er noe spesielt og merkelig i negativ tilstand. At lidelsen min var atypisk, gjorde at de eldre menneskene jeg møtte, ikke helt hadde det slik som meg. De fikk det i anfall, og jeg hadde det hele tiden, med en litt varierende smertegrad.

Jeg har vært hos veldig mange nevrologer, nettopp fordi det virket som om at "ti stykker" måtte gi meg diagnosen før den ble godtatt. Dette var jo bare starten, senere kom bekkenleddsyndrom og andre ting, men jeg har mange sår fra helsevesenet. Jeg har som du forståelse for hvorfor det er slik, men mye kunne vært unngått også, uten for mye anstrengelse fra systemet. Jeg har vel fått min dose av leger og behandlere nå for en stund, og har helsevesenet litt i halsen. Psykiateren min er den eneste jeg har lyst å se. Møte med psykiatere er det eneste positive jeg har hatt i helsevesenet, selv om det har vært hyggelige manuell terapeuter og kiropraktere. Møte med spesialistene er det verste. En ortoped som trykker litt på deg i 10 minutter for så å skrive en uttalelse som teller mer enn 200 behandlinger hos en manuell terapeut. Å bli sendt rundt til alle disse spesialistene, når du går runden med flere lidelser, er en prøvelse. De vil jo helst få meg ut av kontoret til neste spesialist så fort som mulig. Kanskje derfor jeg opplever psykiateren min så positivt. Han blir ikke "redd" meg, jeg blir ikke for mye for ham. Primærlegen min bruker å si at du må ikke si for mange av diagnosenen dine første gangen du er hos en spesialist, da det blir for overveldende(selv om jeg har formelle diagnoser fra spesialister) og legene føler seg overveldet. Det er nok sant, men jeg ser dem jo bare en gamg, disse spesialistene. Psykiateren min var den eneste som ville høre alt som feilet meg. Og se det i sammenheng. Og da syntes ikke de to jeg har gått til at jeg var så merkelig. De syntes jeg gav sense på et vis. Jeg synes ikke helt det ennå, men...Jeg prøver å leve med meg selv så godt det lar seg gjøre.

Har jeg klart å leve med det, må da en lege tåle å høre det!

Nå blir det vel å søke om uføretrygd midlertidig til høsten og jeg gruer meg til prosessen, som blant annet gjør at jeg igjen må ha et tettere forhold til primærleger, og diagnoser, erklæringer osv. Lurer på om jeg igjen må oppsøke nye spesialister og ta noe av runden på nytt. Tanken er pyton mildt sagt.

Det er godt å høre at du endelig blir "sett ", og trist at det har tatt den tiden det har tatt. Men jeg skjønner lettelsen. Jeg håper du virkelig får best mulig hjelp fra de få som kan noe om det du lider av. Og at du trenger å kjempe minst mulig for det i framtiden. Det må ha vært en lang kamp. Og mange rundt deg kan aldri forestille seg hva det innebærer, men det er slikt en bare må lære seg å leve med. Noe må oppleves.

Håper du har en god dag.

Vennlig hilsen

[frosken]

Du beskriver symptomer som er ganske typiske ved muskelsykdom, men det vet du helt sikkert. Derfor er det kanskje like greit å få det bekreftet eller avkreftet, så jeg hadde vel blitt testet i en slik situasjon?

De finnes en del muskelsykdommer som folk lever bra med gjennom hele livet, men dette vet du sikkert siden din mor er syk. Håper det er en slik sykdom din familie er rammet av.

[Gjest Jeg startet tråden...]

Jeg hadde sjekka hos legen fordi jeg er slik som vil vite hva som kan skje.

Sjekker du så kan du forebygge selv om du ikke kan behandles og du vil antagelig få veiledning i hvordan.

Jeg opplevde en vond ting her om dagen som forsterket mitt ønske å vite om jeg har en sykdom eller ikke.

Ja, det sliter på å gå rundt å tenke på det hele tiden. Kanskje det føles ut os om det blir verre fordi jeg tenker på det.. vet ikke..

I alle fall... jeg mistet det ene barnet mitt i golvet... det var et veldig uhell, men jeg klarer ikke la være å tenke på om jeg burde kunne holdt han igjen. Han kastet seg bakover idet jeg skulle slippe han ned på golvet.

Er det noen som har opplevd noe slikt?

Burde jeg kunne holdt igjen, eller var han bare rett og slett for rask for meg?

[Dorthe]

Jeg opplevde en vond ting her om dagen som forsterket mitt ønske å vite om jeg har en sykdom eller ikke.

Ja, det sliter på å gå rundt å tenke på det hele tiden. Kanskje det føles ut os om det blir verre fordi jeg tenker på det.. vet ikke..

I alle fall... jeg mistet det ene barnet mitt i golvet... det var et veldig uhell, men jeg klarer ikke la være å tenke på om jeg burde kunne holdt han igjen. Han kastet seg bakover idet jeg skulle slippe han ned på golvet.

Er det noen som har opplevd noe slikt?

Burde jeg kunne holdt igjen, eller var han bare rett og slett for rask for meg?

Slapp av, det er selvfølgelig et skikkelig uhell men kan skje de fleste.

Men jeg har som sagt allerede sagt at jeg synes du skulle sjekke deg slik at du kan forebygge det du kan.

[UKJENT,MEN IKKE GLEMT]

Jeg opplevde en vond ting her om dagen som forsterket mitt ønske å vite om jeg har en sykdom eller ikke.

Ja, det sliter på å gå rundt å tenke på det hele tiden. Kanskje det føles ut os om det blir verre fordi jeg tenker på det.. vet ikke..

I alle fall... jeg mistet det ene barnet mitt i golvet... det var et veldig uhell, men jeg klarer ikke la være å tenke på om jeg burde kunne holdt han igjen. Han kastet seg bakover idet jeg skulle slippe han ned på golvet.

Er det noen som har opplevd noe slikt?

Burde jeg kunne holdt igjen, eller var han bare rett og slett for rask for meg?

det kan skje alle. Barna er veldig uforutsigbare og kan slenge seg rundt slik at det kan bli for mye for den raskeste og sterkeste av oss. Lykke til hos legen!tenker på deg