Må man være sint?

[Gjest her vil jeg være anonym :)]

Jeg har aldri følt noen form for sinne mot overgriperen "min". Jeg har aldri vært bitter, jeg har alltid tenkt at "han hadde vel sine ting å slite med og jeg har mine". Betyr det at jeg ikke har bearbeidet opplevelsene? Jeg får noen ganger følelsen av at man _må_ gå igjennom en sint periode.

[Gjest detvardetda]

Ikke nødvendigvis sint, men du bør kanskje ha lyttet til følelsene dine og ikke bare tenkt med hodet. Men det ideelle er jo at man kommer dit hen TIL SLUTT at man ikke er sint lenger. Spørsmålet er om du har gått igjennom den prosessen, eller om du skjermer deg fra den ved å bruke hodet istedet.

Kanskje kommer det en dag, kanskje ikke.

Og de som er neddopet av visse preparater mens de blir voldtatt, de får ofte aldri en reaksjon, fordi de delene av hjernen som forårsaker "traume-følelser" rett og slett var satt ute av spill for anledningen.

Konklusjon: det finnes ingen fasit for hvordan man bør og skal reagere.

[Gjest skam]

Hei du:)

Jeg vet ikke om man må være sint på personen, men jeg har blitt fortalt at det er sunt (i forhold til skyldspørsmål ol.). Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, med tanke på at han sikkert hadde sitt å slite med, for det hadde han helt sikkert. Men jeg er mer sint på meg selv for at jeg lar disse årene være med på å gjøre livet mitt tungt og vanskelig.

Jeg tror det krever litt bearbeiding for å kunne klare legge sinne over på overgriper. For alle jeg har snakket med sier at jeg burde være sint og at jeg har grunn til å være sint. De sier også at den dagen man er klar for det vil man klare å plassere sinne og skyldfølelse hos riktig person. Men der er ikke jeg ennå hvertfall. Kanskje kommer jeg dit en gang og kanskje kommer du dit en gang også)

[Gjest her vil jeg være anonym :)]

Ikke nødvendigvis sint, men du bør kanskje ha lyttet til følelsene dine og ikke bare tenkt med hodet. Men det ideelle er jo at man kommer dit hen TIL SLUTT at man ikke er sint lenger. Spørsmålet er om du har gått igjennom den prosessen, eller om du skjermer deg fra den ved å bruke hodet istedet.

Kanskje kommer det en dag, kanskje ikke.

Og de som er neddopet av visse preparater mens de blir voldtatt, de får ofte aldri en reaksjon, fordi de delene av hjernen som forårsaker "traume-følelser" rett og slett var satt ute av spill for anledningen.

Konklusjon: det finnes ingen fasit for hvordan man bør og skal reagere.

Takk for svar

Jeg blir ikke sint på mennesker så lett. Bare de aller nærmeste. Kanskje det er grunnen?

Jeg vet jeg overrasjonaliserer en gang i blant, men om det fungerer, så behøver det vel ikke være usunt?

[Gjest her vil jeg være anonym :)]

Hei du:)

Jeg vet ikke om man må være sint på personen, men jeg har blitt fortalt at det er sunt (i forhold til skyldspørsmål ol.). Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, med tanke på at han sikkert hadde sitt å slite med, for det hadde han helt sikkert. Men jeg er mer sint på meg selv for at jeg lar disse årene være med på å gjøre livet mitt tungt og vanskelig.

Jeg tror det krever litt bearbeiding for å kunne klare legge sinne over på overgriper. For alle jeg har snakket med sier at jeg burde være sint og at jeg har grunn til å være sint. De sier også at den dagen man er klar for det vil man klare å plassere sinne og skyldfølelse hos riktig person. Men der er ikke jeg ennå hvertfall. Kanskje kommer jeg dit en gang og kanskje kommer du dit en gang også)

Takk for svar

Det hender jeg er sint på meg selv, men på grunn av andre ting rundt det med overgrepene. Jeg har generelt en innstilling om at ting skjer og sånn er det, sinne vil ikke hjelpe.

Jeg skal kanskje begynne i terapi snart, selv om jeg fungerer fint. Og lurer vel litt på om en eventuell terapaut vil fokusere veldig på det manglende sinnet.

[Gjest skam]

Takk for svar

Det hender jeg er sint på meg selv, men på grunn av andre ting rundt det med overgrepene. Jeg har generelt en innstilling om at ting skjer og sånn er det, sinne vil ikke hjelpe.

Jeg skal kanskje begynne i terapi snart, selv om jeg fungerer fint. Og lurer vel litt på om en eventuell terapaut vil fokusere veldig på det manglende sinnet.

Hei igjen.

Så bra at du skal begynne i terapi! Jeg tror det er viktig å bearbeide overgrep og minnene rundt det. Min psykolog har ennå ikke fokusert på sinnet. Han har heller fokusert på det at det ikke var min skyld. Men dette kan kanskje være forskjellig fra psykolog til psykolog, hva de legger vekt på mener jeg. Det kommer sikkert litt an på hva din psykolog mener du bør jobbe med, men først tror jeg det er viktig at det oppstår ett tillits forhold mellom dere:)

Masse lykke til!! Det er tøft gjort:)

[Gjest Lille frøkorn]

Når man er barn er det annerledes. Det tar lang tid før man forstår at dette skulle man ikke ha funnet seg i. Man er jo vant til at det nettopp er svært mye man skal tåle og forstå.

Jeg synes det er viktig å få lov til å vise sinne, den dagen man begynner å ane og forstå....

[Tina34]

Takk for svar

Jeg blir ikke sint på mennesker så lett. Bare de aller nærmeste. Kanskje det er grunnen?

Jeg vet jeg overrasjonaliserer en gang i blant, men om det fungerer, så behøver det vel ikke være usunt?

Hei! Jeg har lyst til å dele noe med deg. For meg er det slik at jeg ikke klarer å bli sint på noen. Det hender det tyter ut noe i ren frustrasjon, når jeg er i en presset situasjon. Men ingen vil si at jeg er spesielt sint da heller.

Jeg trodde lenge at min overgriper ikke hadde gjort meg noe vondt. Først for 4 år siden skjønte jeg at det han hadde gjort mot meg ikke var riktig. Det var helt feil, og han gjorde meg til et offer. Det gjorde meg ikke sint da, men bare trist. Noe jeg selv trodde var bra for meg (helt sprøtt men sant..), var egentlig helt feil og svikefullt ovenfor det lille uskyldige barnet jeg var. Jeg som søkte nærhet, som jeg ikke fikk hjemme. Lett var det for han og plukke meg. Jeg blir sint nå, når jeg tenker på at han bare forsynte seg uten å tenke på konsekvensene for meg.

Sorg og sinne kommer i ulike faser, men det unike er at du styrer helingsprosessen selv. Når du er klar for å kjenne på de ulike følelsene, så vil du oppleve det som er riktig for deg. Det er ikke mulig å tvinge frem noe som ikke er der eller du ikke er klar for. Å sette grenser i en terapisituasjon er også viktig, for å føle seg i varetatt. Det handler om deg, og du er ekspert på dine følelser og hva du er klar for. Jeg ønsker deg lykke til!