Gå til innhold

Anbefalte innlegg

min mor har hatt litt problemer i mange år med angst og deprasjon. Jeg opplevde sikkert at hun fikk et angstannfall når jeg var liten, husker kun hun ble veldig satt ut, skalv og var redd. Hun fortalte meg senere at hun hadde litt problemer med nervene og at det gikk bra med henne. Hele resten av min oppvekst så har hun sikkert vært deprimert, men jeg har blitt vandt til måten hun er på og ikke tenkt på det på rett måte. Heller bare følt at hun var veldig sur og negativ, spesielt mot min far. Nå har min far fått nok av det han kaller hennes dårlige humør, og jeg ville snakke med henne for å prøve å få henne til å tenke litt over måten hun er på. Hun ble veldig opprørt og gråt mye, jeg ble jo satt ut selv men prøvde å få henne til å forstå at jeg var ikke ute etter å beskylde henne for noe, men heller prøve å forstå henne og hva det var som gjorde at hun var i så dårlig humør. Hun er alltid veldig negativ til ting.. ser kun en negativ side på alt. Hun sa hun kun så svart på livet og at hun ikke så noen lyspunkt, dette kom jo som et sjokk på meg og jeg ble veldig redd da det ble mer alvorlig enn jeg har trodd. Jeg foreslo psykolog som hjelp, men hun hadde ikke noe tro på det. Hun fikk tillslutt et slags annfall, øynene ble sperret opp og hun viftet med armene samtidig som hun laget en grusom lyd som om hun var veldig redd, har aldri sett henne slik, for meg så ble hun en gal person, jeg fikk ikke kontakt med henne å prøvde å klemme henne for å roe henne ned, men hun så nesten på meg som om hun var redd meg og prøvde heller å skubbe meg vekk.. hun reiste seg opp og gikk litt og kom til seg selv igjen, da var jo jeg nesten hysterisk av at jeg var redd og sjokket over hvordan hun ble. Hun kom da og klemte meg å sa hun var glad i meg og unnskyldte seg for å være en grusom person..Menst jeg prøvde å si at det var det siste jeg tenkte om henne og sa hele tiden at jeg var bekymret og redd for henne og at hun var den viktigste personen i livet mitt. Det er utentvil det forferdeligste jeg har opplevd noengang og nå er jeg kun redd for henne.. tenker på det annfallet heletiden og lurer veldig på hva det var som skjedde. jeg trodde faktisk at hun forsvant og ble gal og at jeg hadde utløst dette ved at jeg bjynte å snakke om det. Er redd for det skal skje igjen, kanskje når jeg ikke er her, føler min far er såpass oppgitt at han ikke klarer å ta henne alvorlig lenger noe som ikke hjelper henne heller. men jeg forsår min far, for han har levd i 30 år med en person som kritiserer alt han gjør. Så det har blitt en ond sirkel mellom de som aldri kommer til å bli noe bedre. Hun føler seg ikke verdsatt av han og mine to brødre som hun hjelper veldig mye. jeg har ofte bedt dem om å skjerpe seg, men tror gutter ikke har så lett for å vise følelser over for mødre alltid. Det blir mye det her, det var egentlig bare godt å få skrevet det ned. Men det jeg egentlig lurer på er om du vet hva som skjedde når hun fikk det annfallet, var det angst? tror du det kommer til å skje igjen? hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne?

Tusen takk for svar.. hilsen datter på 26

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/238179-angst/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin

Fint og viktig "innlegg". Høres ut som din mor har "regjert" familien. Klart hun har problemer selv. pasienter med angst/depresjon kan være veldig egoistiske i sykdomsperioder, innimellom "normale". Dersom de i tillegg har en personlighetsforstyrrelse blir det vanskelig. Folk med slik "diagnose" er ofte mestre i å få andre til å få dårlig samvittighet. De er totalt uforutsigbare. Fra å være hjelpeløse og krevende, til å bli "syke", stakkarslige og unnskylde seg i neste omgang. Karakteristisk er at de er svært redd for psykologer, og nekter slik hjelp/inngripen. All skyld legges ofte på andre, og helsevesenet kommer vanskelig i posisjon til å hjelpe.. VI kan skjønne det ut fra at familen blir syk, eller de ansatte av sjefer med personlighetsforstyrrelse, på folkemunne "psykopater". Dessverre finnes mange slike, de påvirker liver til mange. Alkohol og pillemisbruk som ofte er vanlig hos psylkisk syke gjør nevnte væremåter enda værre. Løgner blir normalt. Kommunikasjon blir indirekte og falsk. Barna blir forvirrede.

DIN mor har mest sannsynlig hatt et panikk-anfall; med stor adrenalin-utskillelse pga stress eller angst/frykt. Store pupiller, hjertebank, "lammelser", nær-besvimelser og "fjærnhet" er da vanlig. Skremmende, men oftest ufarlig. Kroppen blir etterhvert så sliten at man kommer til seg selv. Kan ikke helt utelukke at hun har vært psykotisk, men sjelden med såpass kortvarige psykoser dersom det ikke er ekstreme livshendelser som utløser det. Noen pasienter klarer bevisst/ubevisst å fremkalle slike anfall for å "få oppmerksomhet" eller "time-out". Epilepsi og "smådrypp" bør noen ganger utelukkes, men virker ikke aktuelt i "deres tilfelle".

I Bærum/Akershus er det prosjekter på gang ( etter finsk modell) for å hjelpe famile/barn av psykisk syke. Uten å være "belærende" eller nedsettende. Mange familier sliter. De fleste barna blir robuste mennesker med en viktig "livserfaring" og menneskekunnskap, mange blir selv "hjelpere". Men de er sårbare, får lettere selv angst, depresjon og rusmisbruk. Prosjektene heter "Beardslee Family Intervention - BFI" og "Let`s talk about/with children". Team skal opprettes som kan hjelpe familier som enhet. Kontaktsted er bl.a "Psykisk helseteam for barn og unge" i Bærum kommune. Brosjyrer er laget for både pasienter og helsepersonell. Prøv å ring dit, henvis evt. til undertegnede. Prosjektet/behandlingen har som mål å forebygge negativ utvikling i familiene, og at barna selv blir psykisk syke. Dette blir det trolig skrevet mer om i media og her i doktoronline utover høsten. Prøv å finn din egen terapeut; du vil trenge det. DU har ikke ansvaret for din mor. Du kan gi informasjon til hennes fastlege, slik du har gjort her; og la "profesjonelle" hjelpe henne. Du skal være DATTER, ikke terapeut. Ofte bedre/sunnere for barn å bli sinte og/eller avstandstagende enn å utvikle seg til et stille,trist og ansvarstynget barn. Men alle barn trenger å få vite at NOEN hjelper den syke foreldren. Dessverre er det først i voksen alder at de fleste finner ut av at de har vokst opp i en "unormal" familie. Dette begynner man å jobbe med i "psykiatrien" nå. Prosjektene koster penger, får bare håpe at de rette bevilgende myndigheter ser verdien for de neste generasjoner. Etter min mening kunne SVÆRT MANGE hjertesykdommer, diabetes og stor andel av de fleste andre somatiske sykdommer vært hindret dersom man bevilget mer til "forebyggende psykiatri".

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/238179-angst/#findComment-1839601
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...