Skulle jeg gjort noe? Er det min feil?

[Gjest trist og glad]

Da jeg var 12 år var vi på overnattingsbesøk hos noen venner av moren min.

Tidlig på kvelden satt jeg og spilte piano i kjelleren. Da kom faren i huset. Han sa jeg spilte pent. Så sto han bak meg og tok på de små brystene mine. Jeg klarte ikke å gjøre noe, bare fortsatte å spille!!!

Han sa brystene mine kjentes deilige ut. (Forbannede gris.)

Senere på kvelden gikk jeg og la meg før de voksne. Etter en stund våkner jeg av at faren i huset ligger ved siden av meg i senga (det var ei dobbeltseng) og prøver å kysse meg. Jeg later som om jeg fremdeles sover, men vrir meg unna.

I mange år husket jeg ikke noe av dette. Men hver gang jeg så den mannen følte jeg et ubehag jeg ikke kunne beskrive. Jeg bare likte ham ikke.

Plutselig en dag kom alt tilbake. Da var jeg på skolen (videregående) og han var blitt lærer der. Heldigvis ikke til meg.

Nå som dette er endel år siden funderer jeg på om jeg har skyld i dette? Jeg vet jo at jeg ikke har skyld i at han forgrep seg på meg. Men har jeg skyld på den måten at jeg ikke stoppet ham?

Ingen vet om det som har skjedd. Men jeg bærer det med meg. Heldigvis har jeg ikke problemer med å ha sex. MEn jeg var ganske "glad i gutter" som ungdom. Og har hatt mer enn min del av sexpartnere. Heldigvis har jeg roet meg nå, og er godt gift.

Noen som har noen kommentarer???

[Gjest skal]

Nei! Du hadde ikke ansvar for å stoppe det.

[Gjest trist og glad]

Nei! Du hadde ikke ansvar for å stoppe det.

Hvorfor føles det slik da? Jeg var jo et ganske stort barn. Jeg kunne sagt i fra. Jeg kunne ha klappet til ham og sagt han skulle ligge unna meg.

[Gjest skal]

Hvorfor føles det slik da? Jeg var jo et ganske stort barn. Jeg kunne sagt i fra. Jeg kunne ha klappet til ham og sagt han skulle ligge unna meg.

Jeg vet ikke helt hvorfor det føles sånn. Jeg var fem, og føler også at jeg burde ha gjort noe. Kan som oftes skjønne med tankene at det ikke er sånn det funker. Men følelsene henger ikke med enda.

Tolvåringer er ikke så store. Og voksne har så uendelig stor makt over barns liv. Det gjør det lett for voksne å forgripe seg og vanskelig for barn å protestere.

[Adriana]

Hei! En av grunnene til at man får skyldfølelse etter å ha opplevd overgrep (uavhengig av alder) er at det gir en slags kontroll. Hvis vi går rundt og tenker at alt som skjer er alle andre sin skyld så virker verden så uforutsigbar. Hvis vi selv tar på oss skylda så får vi mer kontroll over vårt eget liv.

En annen grunn er at hvis vi tar på oss skylda så lærer vi på en måte av våre egne "feil". Det kan selvsagt ikke kalles for våre egne feil når det gjelder overgrep, men for å overleve er vi nødt til å lære av egne feil her i livet (brent barn skyr ilden). Når det gjelder overgrep er det mer skadelig enn nyttig å tenke sånn, men sånn er det nå bare

Jeg tror at hvis vi er klar over hvorfor vi har skyldfølelse så er det lettere å "tilgi" oss selv og gi skylda videre til den voksne.

Vi har jo også en tendens til å ta på oss skylda selv om det er helt ulogisk, men når det gjelder andre så gjelder ikke de samme reglene. Hva hvis dette hadde skjedd en 12-åring du kjenner nå. Ville du sagt at det var hennes skyld? Hvorfor gjelder andre regler for deg?

[Gjest trist og glad]

Jeg vet ikke helt hvorfor det føles sånn. Jeg var fem, og føler også at jeg burde ha gjort noe. Kan som oftes skjønne med tankene at det ikke er sånn det funker. Men følelsene henger ikke med enda.

Tolvåringer er ikke så store. Og voksne har så uendelig stor makt over barns liv. Det gjør det lett for voksne å forgripe seg og vanskelig for barn å protestere.

Takk for gode ord.

[jubalong70]

Hei! En av grunnene til at man får skyldfølelse etter å ha opplevd overgrep (uavhengig av alder) er at det gir en slags kontroll. Hvis vi går rundt og tenker at alt som skjer er alle andre sin skyld så virker verden så uforutsigbar. Hvis vi selv tar på oss skylda så får vi mer kontroll over vårt eget liv.

En annen grunn er at hvis vi tar på oss skylda så lærer vi på en måte av våre egne "feil". Det kan selvsagt ikke kalles for våre egne feil når det gjelder overgrep, men for å overleve er vi nødt til å lære av egne feil her i livet (brent barn skyr ilden). Når det gjelder overgrep er det mer skadelig enn nyttig å tenke sånn, men sånn er det nå bare

Jeg tror at hvis vi er klar over hvorfor vi har skyldfølelse så er det lettere å "tilgi" oss selv og gi skylda videre til den voksne.

Vi har jo også en tendens til å ta på oss skylda selv om det er helt ulogisk, men når det gjelder andre så gjelder ikke de samme reglene. Hva hvis dette hadde skjedd en 12-åring du kjenner nå. Ville du sagt at det var hennes skyld? Hvorfor gjelder andre regler for deg?

Du får meg til å tenke på noe nå. Selvsagt ville jeg ikke sagt at det var en 12-åring sin skyld. Men jeg vil selv ta på meg skyold for det som skjede meg.

Takk. Jeg skal tenke litt på det, og håpe at det får meg til å endre tankesett litt.

[løvinne71]

NEI, Det var IKKE din skyld! Og du hadde heller ikke noe ansvar for å stoppe det!

Grunnen til at man ikke reagerer i slike situasjoner, tror jeg kan være at man rett og slett blir så overrumplet at man "stivner"

Det som skjer er så uvirkelig og uventet.

Og som barn har man ennå ikke opparbeidet seg nok erfaringer og oversikt til å umiddelbart skille mellom hva som er riktig /galt, normalt/ikke normalt, og reagere deretter.

Barn har dessuten generellt tillit at de voksne vet best. Og for en kynisk voksen, er dette lett å utnytte.

Det er HAN som var den voksne. og ansvarlige.

Du var bare et barn som ble utsatt for en situasjon du ikke hadde kontroll over!

Føler meg deg!

[Gjest trist og glad]

NEI, Det var IKKE din skyld! Og du hadde heller ikke noe ansvar for å stoppe det!

Grunnen til at man ikke reagerer i slike situasjoner, tror jeg kan være at man rett og slett blir så overrumplet at man "stivner"

Det som skjer er så uvirkelig og uventet.

Og som barn har man ennå ikke opparbeidet seg nok erfaringer og oversikt til å umiddelbart skille mellom hva som er riktig /galt, normalt/ikke normalt, og reagere deretter.

Barn har dessuten generellt tillit at de voksne vet best. Og for en kynisk voksen, er dette lett å utnytte.

Det er HAN som var den voksne. og ansvarlige.

Du var bare et barn som ble utsatt for en situasjon du ikke hadde kontroll over!

Føler meg deg!

Tusen takk for svaret. Hjernen min vet vel egentlig dette, men... Likevel er det veldig godt å høre det fra andre også. Få en bekreftelse på at det jeg tenker er riktig. Selv om følelsene ikke bestandig er helt med.