Mot til Selvmord..

[Gjest PandaMiranda]

Glad for at du har klart og kjempe deg tilbake.

Iblandt(ofte for tiden) så fatter jeg virkelig ikke åssen jeg skal kunne klare og gjøre noe lignende.

Og iblandt så mister jeg håpet og da kommer disse tankene med at jeg ikke vil leve lenger VELDIG fort.

Føler meg så utenfor og glemt.

Jeg klarte og oppsøke hjelp på et tidspunk hvor det føltes ut som jeg virkelig traff bunnen..

Men det har ikke skjedd så mye med livs-situasjonen min nå nesten 6månder senere. Og jeg har ikke klart og utfordre megselv siden mai.. er så redd....for....ja, vet ikke hva jeg er redd for..alt...

Tror det er viktig å ta ett steg av gangen. Og verdsette de små framskrittene. Så lenge det i det minste går framover, kan det godt gå i sneglefart, er min erfaring. Og har man kjempet lenge, så kan man plutselig komme til slike punkt der man rykker flere steg framover. Som om innsatsen samler seg opp over tid og gir deg "gevinsten" samlet etterpå.

Men innimellom kan man også oppleve tilbakesteg. Det kan være tungt, men det betyr ikke at alt skal bli verre av den grunn. Ofte vil det gå i bølgedaler, og over tid kan nedturene bli mindre - så lenge man jobber med sin egen selvtillit.

Det handler om å komme inn i en positiv sirkel, tror jeg.

Lykke til, i hvert fall - jeg håper du fortsetter å kjempe for å skape deg en bedre tilværelse.

[Gjest PandaMiranda]

Glad for at du har klart og kjempe deg tilbake.

Iblandt(ofte for tiden) så fatter jeg virkelig ikke åssen jeg skal kunne klare og gjøre noe lignende.

Og iblandt så mister jeg håpet og da kommer disse tankene med at jeg ikke vil leve lenger VELDIG fort.

Føler meg så utenfor og glemt.

Jeg klarte og oppsøke hjelp på et tidspunk hvor det føltes ut som jeg virkelig traff bunnen..

Men det har ikke skjedd så mye med livs-situasjonen min nå nesten 6månder senere. Og jeg har ikke klart og utfordre megselv siden mai.. er så redd....for....ja, vet ikke hva jeg er redd for..alt...

Kom til å tenke på at jeg muligens blir litt for "oversiktlig" i det jeg skrev nå.

Sånn "her og nå" skjønner jeg at du har det veldig vondt, og at det er vanskelig for deg å se framover.

Men har du minne om eller erfaring med noe som har gitt deg glede? Kan du tenke deg en type aktivitet som du kan like å gjøre, og som kan få fram mer av de sidene du liker best hos deg selv?

[Gjest Ferri]

sier ikke at du drikker heller jeg:)

sier bare du burde holde deg unna,for det er lettere å tippe over om man drikker

Er så redd for og kaste opp.. tørr ikke

[Gjest Ferri]

Heia Ferri

Sitter med tårer i øynene,for du skriver så bra,får ut så mangen ord og følelser,kjenner til det...mye av det du skriver her....

Og det er nok mange andre også som kjenner til det...

Skulle gjerne vært der,og gitt deg en klem...igjen

Hjertlig, det var så utrolig pent sagt av deg at du aner ikke

[Gjest Ferri]

Kom til å tenke på at jeg muligens blir litt for "oversiktlig" i det jeg skrev nå.

Sånn "her og nå" skjønner jeg at du har det veldig vondt, og at det er vanskelig for deg å se framover.

Men har du minne om eller erfaring med noe som har gitt deg glede? Kan du tenke deg en type aktivitet som du kan like å gjøre, og som kan få fram mer av de sidene du liker best hos deg selv?

*tenker..*

Hmm.. nei, jeg kommer ikke på noe som jeg klarer og gjøre.

Det er ting jeg har lyst til, ting jeg elsket og hadde det veldig morro med før. men.. de er alle rundt andre folk, og da blir det ikke lett for meg.

Har f.eks veldig lyst til og svømme..veldig veldig lyst til og svømme.. få hodet under vann.

[Gjest Ferri]

Tror det er viktig å ta ett steg av gangen. Og verdsette de små framskrittene. Så lenge det i det minste går framover, kan det godt gå i sneglefart, er min erfaring. Og har man kjempet lenge, så kan man plutselig komme til slike punkt der man rykker flere steg framover. Som om innsatsen samler seg opp over tid og gir deg "gevinsten" samlet etterpå.

Men innimellom kan man også oppleve tilbakesteg. Det kan være tungt, men det betyr ikke at alt skal bli verre av den grunn. Ofte vil det gå i bølgedaler, og over tid kan nedturene bli mindre - så lenge man jobber med sin egen selvtillit.

Det handler om å komme inn i en positiv sirkel, tror jeg.

Lykke til, i hvert fall - jeg håper du fortsetter å kjempe for å skape deg en bedre tilværelse.

Tusen takk PandaMiranda, det varmer

[Gjest PandaMiranda]

*tenker..*

Hmm.. nei, jeg kommer ikke på noe som jeg klarer og gjøre.

Det er ting jeg har lyst til, ting jeg elsket og hadde det veldig morro med før. men.. de er alle rundt andre folk, og da blir det ikke lett for meg.

Har f.eks veldig lyst til og svømme..veldig veldig lyst til og svømme.. få hodet under vann.

Har du mulighet til å svømme nå, da? Mht fysisk og psykisk form/ tilgjengelige badesteder?

Jeg er enig i at det sosiale rundt en aktivitet betyr mye. Men hvis man begynner alene, så kan man kanskje treffe noen etter hvert? Kanskje melde seg inn i en forening? Eller være "der det skjer" og komme i kontakt på den måten?

Når en treffer andre med samme interesse, er det større sjanse for at man blir kjent og finner tonen.

[Gjest PandaMiranda]

Hei

Jeg vet ikke om det er frykt.

Det føles ut som en utvei, en lettvint vei for og få slutt på alle problemene. For og slippe og håndtere dem.

Jeg har aldri pint meg selv med skade. Eller gått så langt at jeg har plassert megselv i farlige situasjoner og håpt på og dø.. enda. Ikke enda gjort noe forsøk på og ta mitt liv. Det har bare vært i tankene mine.

I "klare" øyeblikk hvor jeg kan føle håp og tro på at ting kommer til og bli bra. Så tenker jeg at det ville vært for dumt om denne sperren som holder meg i live skulle forsvinne.

Men jeg vet ikke... tenker også iblandt at jeg vil at denne sperren skal forsvinne.

En venn av meg tok sitt eget liv når han var rundt 20-25. Like gammel som meg.

Jeg vet ikke hva han tenkte, ingen forstod det. Han bare bestemte seg for og ikke leve lenger tror vi.

Ilandt så er jeg redd for at det samme skal skje med meg, andre ganger vil jeg at det samme skal skje med meg.

jeg vet ikke............

Tusen takk for svaret ditt, håper du får det bedre, at vi alle får det bedre

Det er rart å lese det du skriver, for jeg synes jeg kan kjenne meg igjen flere ganger fra ting jeg opplevde før. Dette med å ønske å slippe vekk, slippe å håndtere problemene...

Kanskje det ikke egentlig er selve livet du ønsker å slippe? Kanskje det heller er en person eller en situasjon? Kanskje du ville få det bedre hvis en bestemt ting i livet ditt ble forandret?

Kanskje du klarer å gjøre noen grep for å forandre på det som gjør livet vanskelig for deg?

Du skriver at du går til en psykiatrisk sykepleier. Det er jo forståelig at du ikke ønsker å buse ut med disse tingene sånn med en gang. Man trenger tross alt tid for å bygge opp tillit.

Men jeg håper du klarer å betro deg etter hvert, og få den hjelpen du trenger. Kanskje du er redd for å bli bagatellisert eller avfeiet på noen måte? Kanskje du er redd for ikke å bli trodd, eller at det ikke er DEG på en måte, når du betror deg? Og at du liksom ikke har lov til å si det?

Men kanskje du likevel etter hvert vil klare å tillate deg selv å sette ord på det overfor den personen som hjelper deg. Og kanskje du vil erfare at det gjør godt å betro seg?

Det å skrive her er jo en god start. Jeg håper du opplever at det er ok, at de tingene du skriver blir tatt imot og forstått!

[Gjest PandaMiranda]

Jeg er ikke fagperson, heller. Men -

av og til tenker også jeg på å "gjøre det slutt" - eller "gjøre slutt på alt" og da tenker jeg - hva er det jeg egentlig tenker, da? Jo, det er jo ikke _livet_ jeg ønsker å gjøre slutt på, men livet mitt slik det er_nå_!

Det er altså noe i livet mitt, slik det er nå, jeg ønsker å gjøre slutt på, men det er så skremmende eller vondt eller vanskelig for meg, at jeg på en måte føler at selve livet mitt vil ta slutt om jeg gjør det. Det er ikke alltid jeg vet hva dette "noe" er. Men det kan handle om at jeg ikke får til nære relasjoner f.eks. Og jeg er så redd endringer at jeg ikke klarer å klippe håret mitt, engang! Og går i de samme typen klær bestandig! Ikke får jeg ryddet rundt meg, heller - for jeg får aldri bestemt meg for hva jeg skal kaste og hva jeg skal gjøre med alt jeg ikke kaster! Jeg er i det hele tatt egentlig redd for å ta valg og ansvar!

Så tenker jeg videre: Hvis jeg dør, så er det jo absolutt slutt. Med andre ord, jeg "reiser" herfra. Da har jeg et alternativ: Jeg kan jo "reise" på en annen måte! Jeg kan gjøre noe annet drastisk?! For hva risikerer jeg? Det verste som skjer, er jo at jeg dør av det jeg gjør! Altså skyver jeg døden foran meg - og tar sjansen på å gjøre noen av de tingene jeg er redd for- siden i verste fall dør jeg.

På den måten har jeg satt meg i fly, enda jeg er livredd for å fly, og foretatt reiser helt alene som jeg ellers aldri ville ha gjort. Og tenkt som så at dør jeg, så dør jeg. På slike turer har jeg gjort erfaringer som har gjort at jeg har fått litt mer glede og lyst til å leve noen måneder til.

Eller jeg tar sjansen og går ut på kino alene. Eller legger inn en profil på internett og prater med noen på chattekanaler. Slike ting - som jeg "normalt" ikke ville ha gjort.

Min dødslengsel handler egentlig om at jeg har for stramme regler og rammer omkring meg selv. De hindrer meg i å ta kontakt med andre mennesker, hindrer meg i gjøre forandringer, hindrer meg i å gjøre valg, få ting unna, bestemme meg. Det er som en eneste stor ubestemmelighet. Faktisk er jeg nesten like redd for å risikere å kaste ting jeg kan trenge engang som for å dø!

Så mitt poeng er: Den som tenker på selvmord, har igrunnen alle _andre_ muligheter liggende åpne foran seg! Når man tenker på å dø, har man jo ikke noe å miste! Det aller verste som kan skje, samme hva man gjør, er jo at man dør!

Derfor - det som holder meg i live, og som gradvis gjør at jeg tør å leve litt mer enn før, er tanken på at det verste som skjer, er at jeg dør. Så da kan jeg like godt forsøke andre ting først. Kaste en gammel avis jeg hadde tenkt å lese før jeg kastet den, gi bort en bok jeg synes jeg bør lese en gang til først, klippe håret - så langt er jeg ikke kommet ennå - luke et ugras i hagen, selv om jeg engentlig synes alt som lever skal få leve.

Faktisk er det å luke skikkelig terapi. Jeg får tak i den aggressjonen som ligger inni meg, som jeg ikke vil ha tak i fordi jeg er redd den, og får endelig til å ta noen valg, kaste "noen" ut, det vil si ugraset. Når jeg kommer inn etter noen timer i hagen, klarer jeg ta oppvasken og rydde aviser, også. Da er jeg "nådeløs" mot rot og rask og klarer ta et valg, klarer kvitte meg med noe.

Jeg tror nemlig mange av oss som tenker på døden egentlig ikke tør ta fatt i sinnet vårt og "ordne opp", krangle med de depressive tankene inni oss, rydde ut alle negative tanker om oss selv og våre muligheter. Det triste er at denne aggressjonen også er den som gir oss skaperkraft og kjærlighet. Det er den som definerer oss, setter grenser omkring det og den vi er og vil være. Og det er den vi må få tak i.

Husk også på at tanker om døden betyr at vi er nærme noe som vi ikke klarer å få tak i. Det gjør oss så redd at vi føler det er nesten lettere å dø. Det er slike tanker vi må begynne å jage på dør - og heller se hva som skjer om vi ser frykten vår i øynene og tar kampen opp. Som sagt - det verste som kan skjer når vi gjør akkurat det, er at vi dør av det. Så derfor har vi jo ikke noe å tape, siden det jo var det alternativet vi tenkte på selv, også.

Og det beste som skjer, er at når vi tar sjansen på det vi _egentlig_ er redde for, oppdager vi at vi ikke bare overlever. Men at vi er redde fordi vi ble redde engang som barn. Men vi er jo blitt voksne nå, så det vi var så redde for, er ikke så stort og farlig som vi trodde, likevel.

Og så er det en trøst at alle mennesker faktisk er redde. Alle. Jeg har vanket i mange miljøer og oppdaget at frykten styrer de aller fleste av oss, men noen holder masken bedre enn andre. Så der er det 1-0 til oss - for vi har da i hvert fall nok selvinnsikt til å vite at vi er redde.

Jeg håper dette gir deg litt mer lyst til å leve og utfordre det som styrer din dødslengsel. Jeg håper du kan få mer mot til å ta sjansen på å prøve det du egentlig er redd for. For når døden er alternativet, har man alle - ALLE - andre alternativer som man kan forsøke først. Om så å selge alt man eier og kjøpe enveisbillett til Afrika og se hva som skjer når man kommer dit. Det verste som kan skje, er jo at man dør. Så hvorfor ikke ta sjansen.

Hei,

Dette synes jeg var et utrolig godt og innsiktsfullt innlegg. Den holdningen du gir uttrykk for inspirerer meg. Du viser en stor porsjon mot - håper det er smittsomt!! For selv om jeg har et godt liv idag, så kunne jeg godt trenge litt mer av den typen mot som du skildrer her.

:-)

[Gjest Ferri]

*tenker..*

Hmm.. nei, jeg kommer ikke på noe som jeg klarer og gjøre.

Det er ting jeg har lyst til, ting jeg elsket og hadde det veldig morro med før. men.. de er alle rundt andre folk, og da blir det ikke lett for meg.

Har f.eks veldig lyst til og svømme..veldig veldig lyst til og svømme.. få hodet under vann.

også elsker jeg og synge... eeelsker og synge...!!!!

[Gjest Ferri]

Kom til å tenke på at jeg muligens blir litt for "oversiktlig" i det jeg skrev nå.

Sånn "her og nå" skjønner jeg at du har det veldig vondt, og at det er vanskelig for deg å se framover.

Men har du minne om eller erfaring med noe som har gitt deg glede? Kan du tenke deg en type aktivitet som du kan like å gjøre, og som kan få fram mer av de sidene du liker best hos deg selv?

også elsker jeg og synge... eeelsker og synge...!!!!

Det gjør meg kjempe glad og drar meg opp av grøfta iblandt

[Gjest PandaMiranda]

også elsker jeg og synge... eeelsker og synge...!!!!

Det gjør meg kjempe glad og drar meg opp av grøfta iblandt

Jeg er også glad i å synge!

Sang kan gi enormt mye glede. Og hvis du i tillegg kan dele det med noen, vil du kunne få veldig mye igjen for det.

Det finnes faktisk noe som heter musikkterapi, for musikk er noe som får de fleste mennesker til å kjenne seg levende.

:-)