Noen som har avsluttet avhengighetsforhold?

[Gjest Dobbelt-sukk]

Jeg var 17 år da jeg traff han. En "far" som tok meg under sine vinger og ga meg all den nærheten og omsorgen jeg trengte så depserat og hadde lengtet etter hele livet. Han holdt meg inntil seg hver gang jeg hylte og skalv, viste stor tålmodighet og satte klare grenser. Sa klart i fra når jeg var på bærtur og lærte meg ting jeg aldri fikk lære av mine egne psykiske utsabile foreldre. Men vi krysset en farlig grense. Jeg ble hans elskerinne og jeg tiet om dette. Jeg har kjent han i ti år. De to siste årene har jeg bare sett han et par ganger i året. Men enda kan jeg kjenne savnet om nettene og det gjør uutholdig vondt. Når vil dette savnet gå over? For meg representerer han nærhet, varme, omsorg og kaos. Noen ganger frister det å bare reise til han, men samtidig vet jeg at han da river opp hjertet mitt. Han har sitt egent liv med kone og barn og legetittelen sin. Bare når vi er alene kan han holde rundt meg som i gamle dager.

[Gjest Mirandolina]

For en drittsekk,må jeg si..bruke sin autoritere stilling til å missbruke din tillit,han hørtes ikke god ut..

"Det er flere fisker i havet",han har ikke fortjent deg,finn deg en annen,skap et godt liv for deg selv,det er det beste du kan gjøre....men er nok ikke lett...

Men ikke la han ødelegge livet ditt,du er mer verdt enn det,den beste "hevnen" du kan få,er fremgang i ditt eget liv.

Move on

[Gjest Dobbelt-sukk]

For en drittsekk,må jeg si..bruke sin autoritere stilling til å missbruke din tillit,han hørtes ikke god ut..

"Det er flere fisker i havet",han har ikke fortjent deg,finn deg en annen,skap et godt liv for deg selv,det er det beste du kan gjøre....men er nok ikke lett...

Men ikke la han ødelegge livet ditt,du er mer verdt enn det,den beste "hevnen" du kan få,er fremgang i ditt eget liv.

Move on

Når en er 27 år er det ikke så lett å finne en omsorgsperson lengre. En kjæreste kan ikke være en omsorgsperson.

[Gjest Ojsann]

Mulig det er nå du må innse at du er voksen nok til egen omsorg....

Og slutte å lete...

[Gjest Hei33]

Når en er 27 år er det ikke så lett å finne en omsorgsperson lengre. En kjæreste kan ikke være en omsorgsperson.

Etter en turbulent oppvekst og ustabile nære omsorgspersoner, er jeg også en av dem som trenger omsorg fra en utenforstående. En "mor" liksom som kan være glad i meg, hjelpe meg, støtte meg, gi meg råd, osv.

Har søkt hele livet etter slike personer, og har funnet dem "her og der" i oppveksten.(F.eks. kordirigenten (kvinne), læreren (kvinne), pastorfrua, ...)

Så traff jeg mannen min, noe som funka godt en tid, men så ble han naturligvis lei... (Forstår det godt).

Nå går jeg til psykolog og hun får betalt. ;-)

Kanskje en idè for deg også?

[Gjest Mirandolina]

Når en er 27 år er det ikke så lett å finne en omsorgsperson lengre. En kjæreste kan ikke være en omsorgsperson.

Det har du rett i...en kjæreste kan ikke være en omsorgsperson,men det bør jo være slik at man "tar vare på hverandre"...men det er jo ingen selvfølge da...

Men kanskje det ikke er en omsorgsperson du trenger?

Man kan ofte lete utenfor seg selv...etter det man har inni seg selv,omsorg og kjærlighet til deg selv.

En klok dame sa:Elsk deg selv,hvis ikke du selv kan elske deg,hvordan kan du da forvente at andre skal gjøre det?

Det er kanskje noe i det.Men som med alt annet,teorien er mye lettere enn praksisen.

Lykke til videre da på din vei

[Hellbillie]

Det høres jo egentlig ut som en fin erfaring, men at du nå må kutte han ut, du har ikke godt av å være bundet til en som ikke kan gi deg det samme tilbake lenger.

[Gjest Dobbelt-sukk]

Mulig det er nå du må innse at du er voksen nok til egen omsorg....

Og slutte å lete...

Hadde det vært så enkelt. Jeg hater disse lengselene mine. Men når du har tapt en hel barndom, er det tungt å ta den tilbake. Jeg har ikke noen grunnmur her i livet. Jeg fungerer veldig bra utenpå. Topp kariere, utadvent og mye penger o.s.v. Alle kommer til meg med sine problemer. Hver gang jeg kjenner savnet etter omsorg nå, løser jeg det faktisk med å fortrenge det. Men noen ganger føler jeg meg som en syvåring på jakt etter trygghet. Kan ikke hjelpe for det...Men jeg fikk aldri være et barn. Ble utsatt for overgrep og måtte tåle mange angrep fra mine egne foreldre.

[Gjest Dobbelt-sukk]

Etter en turbulent oppvekst og ustabile nære omsorgspersoner, er jeg også en av dem som trenger omsorg fra en utenforstående. En "mor" liksom som kan være glad i meg, hjelpe meg, støtte meg, gi meg råd, osv.

Har søkt hele livet etter slike personer, og har funnet dem "her og der" i oppveksten.(F.eks. kordirigenten (kvinne), læreren (kvinne), pastorfrua, ...)

Så traff jeg mannen min, noe som funka godt en tid, men så ble han naturligvis lei... (Forstår det godt).

Nå går jeg til psykolog og hun får betalt. ;-)

Kanskje en idè for deg også?

Men du sliter vel en del likevel? Går til en psykolog, men greier liksom ikke ligge i fanget hans å skrike ut mine sorger.

[Gjest Hei33]

Men du sliter vel en del likevel? Går til en psykolog, men greier liksom ikke ligge i fanget hans å skrike ut mine sorger.

Nei, det skjønner jeg godt. Det gjør ikke jeg heller, men jeg får i alle fall pratet med noen om problemene mine og sånn blir det en god hjelp og støtte i hverdagen.

Jo, jeg sliter en del likevel, og når jeg har behov for å skrike, osv. drar jeg ut med bilen. (Interiøret i den bilen har sett og hørt mye rart.. ;-)) Ellers så legger jeg meg rundt dyna og gråter. Det blir NESTEN som å ligge i fanget på noen... He, he

Ønsker deg i alle fall alt godt, og håper du finner en løsning!

[Gjest Dobbelt-sukk]

Etter en turbulent oppvekst og ustabile nære omsorgspersoner, er jeg også en av dem som trenger omsorg fra en utenforstående. En "mor" liksom som kan være glad i meg, hjelpe meg, støtte meg, gi meg råd, osv.

Har søkt hele livet etter slike personer, og har funnet dem "her og der" i oppveksten.(F.eks. kordirigenten (kvinne), læreren (kvinne), pastorfrua, ...)

Så traff jeg mannen min, noe som funka godt en tid, men så ble han naturligvis lei... (Forstår det godt).

Nå går jeg til psykolog og hun får betalt. ;-)

Kanskje en idè for deg også?

Uten at jeg vet hvorfor har jeg alltid savnet en far mer enn en mor. Kanskje fordi faren min var den som var mest fraværende i oppveksten, og fordi jeg følte mye hat til den stakkars moren min. Hun hadde store problemer og satte alltid sine egne behov foran meg og søskene mine. Men jeg går til en mannlig psykolog som er en god støtte. Er som regel veldig nervøs i timene hans, så jeg gruer meg alltid rett før jeg skal til han. Men han viser mye omsorg og er utrolig flink. Han kan mye og har lang erfaring. Men er livredd jeg skal bli så avhengig av han også, at jeg blir liggende å savne han om natta.