Hvor går vegen videre?

[Gjest 27-åring.]

Jeg har ingen minner fra et liv uten overgrep, fordi jeg var så liten da det startet. Trolig 2-3 år. Jeg levde under ekstreme påkjenninger da jeg var liten. Det var en nabo som utførte overgrepene mot meg. Han kunne kle på med blondeundertøy for voksne, be meg stå som en hund og trengte seg inn i meg bakfra. (Blir helt uvel nå jeg skriver dette). Jeg var hele tiden stiv av skrekk og gråten satt hele tiden i halsen. Det var bare fælt og ekkelt. Han spurte meg om det ikke var godt, og jeg turte ikke svare annet enn det jeg trodde han ville høre. Jeg svarte ja. Hver natt når jeg hadde opplevd et overgrep sa jeg til meg selv at neste gang han spør skal jeg svare nei. Men jeg svarte ja gang på gang, og derfor var overgrepene min feil.

I denne perioden var det mye festing hjemme hos oss. Vi barna lå livredd i sengene våres og lyttet til den høye musikken, brøling og skriking. Av og til kom en dame gråtende inn til oss barna og søkte trøst.

Foreldrene mine var unge. Moren min var 17 år da hun fødte meg. Hun hadde dårlige nerver. Jeg husker hun kunne eksplodere, lugge og slå meg i ansiktet. En gang dunket hun meg i ketchup. SÅ gråt hun etterpå og ba om unskyldning, og jeg ble forvirret. Noen ganger kunne hun begynne å grine og hyle til pappa at nå gikk hun og kom aldri mer tilbake. De første gangene hun forsvant trodde jeg på henne og jeg tenkte at nå ser jeg aldri mamma mer. En annen gang kastet hun tallerkener etter pappa. Mens han fliret, hylskrek min mor. Men jeg ble redd. Senere en gang løp hun etter søsteren min med en kniv.

Pappa viste aldri følelser, bare sinne. I hans ører gjorde vi ikke annet enn å mase. Det meste vi sa var bare tull og det dummeste han hadde hørt. Pappa var en sint mann og slo oss av og til. Det førte til at vi søstrene ble innadvente og folkesky.

Overgrepene sluttet da jeg var 7 år. Vi flyttet og det var som å komme til himmelen. Forholdene ble også mer stabil hjemme, men da vi eldste søstrene kom i tenårene forandret dette seg igjen. Mamma sine psykiske problemer toppet seg. Hennes behov gikk alltid foran oss.

Plutselig ble mamma syk, og nå er hun innvalid og hjelpesløs. Jeg får dårlig samvittighet når jeg skriver så mye stygt om henne. Hun er glad i meg og jeg er sikker på at hun er stolt over meg.

Fan, hvor mye dritt dette har ført til. Inneggelser, rusmisbruk, glattcelleopphold, overdoser, selvmordforsøk. Men jeg gjør det bra. Topp jobbkarriere, hus og mye penger. Jeg tar meg av barn gjennom barnevernet. Gir dem gode helger og den tryggheten jeg selv aldri har følt. Hører stadig folk si at de beundrer meg, uten ta de kjenner til livshistorien min. De ser meg bare slik jeg er utenpå. Jeg har vel blitt en veldig sterk person gjennom årene. Men det er ikke alltid lett å være jenta med alle ressursene som overlever alt. For inni meg skriker en liten syvåring etter et varmt og trygt fang, og noen som kan si "Jeg skal passe på at det aldri skjer deg noe igjen". Trolig vil den syvåringen aldri finne et slikt fang, for kroppen hennes er voksen nå.

[Gjest Lena B]

Hvor tror du veien går videre?

Og på hvilken måte tror du, du er i stand til å påvirke?

For meg ser du ut som en moden og reflektert person. Men med et kjempebrist i identitet/person.

Kjenner jeg får et skikkelig guff i hele kroppen, når jeg leser innlegget ditt. Hvordan i all verden greier mennesker som deg seg? De menneskene med slike brister i livet, som skulle tilsi at mange andre ville gått dukken for lengst...

Hva gjør dere så sterke til tross- for det dere sliter med?

Jeg tror du vil finne et fang jeg, med plass for en voksen, med noen behov som en sju åring"!

Lykke til.

[bugge -jenta]

Kroppen din er voksen, men inne i deg bærer du på et lite redd barn. Jeg har også vært der. Min psykiater sa til meg en gang at han hadde lyst å ta det lille barnet mitt på fanget og holde det stille der, til jeg fant ro og fred. Og da snakket vi hverken metaforisk eller bokstavelig, men mer som et mediteringsbilde hvis du skjønner hva jeg mener. Han visste at ordene hans gav meg angst. Og vi snakket om det. Jeg var ikke klar for tanken om et fang, det ble for nært.

Men jeg bevarte ordene i mitt hjerte. Og i min hjerne, og jobbet med bildet, og stemmen min. Barnestemmen min som kunne si at ; Jeg vil bli løftet opp. Jeg trenger et fang. Et barn som kan si det er ikke helt verdiløst i sin egen bevissthet. Lenge kunne jeg ikke si det, for jeg fortjente ikke dette fanget.

Seks år gikk, i terapi med en ny psykiater etterhvert. Og en kveld når jeg følte meg helt forlatt skrev jeg denne sangen.

Jeg har skrevet den en gang før her inne tror jeg, er ikke sikker, men vil gi den til deg. Dele din smerte om mulig. Kanskje kjenner du deg igjen. Den heter Forlatt, og den har et håp i seg. Jeg er ikke et stemmeløst foster lenger.

FORLATT

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten, så redd og så skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Husker du det du en gang sa?

Du sa du så mitt barn og ville løfte meg opp

Vil du gjøre det nå?

Holde meg stille inntil din kropp

Du kan få gjøre det nå

Jeg er ikke skapt for denne jord i kveld

Jeg ble så liten og forlatt i meg selv(....)

Ei lita jente ingen vil ha

Husker du det du en gang sa?

Du sa du ville stryke mitt hår til jeg fant fred

Vil du gjøre det nå?

Holde meg fast så jeg ikke faller ned

Du kan få gjøre det nå

Min hud er redd og min pust er så trang

Jeg trenger ro, jeg trenger et fang(...)

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten, så redd og så skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Men det var stemme igjen til å si det jeg sa;

Vil du gjøre det nå?

Du er den voksne som vet hva barnet ditt trenger. Du har et fang nå. Tankens kraft er mektig. Vi bryter oss stadig ned med den. Vi kan også skape oss bilder, meditere og løfte oss opp. Noen bilder må vi jobbe med i årevis kanskje. Du kan ta ditt lille barn på fanget, du vet hva barnet ditt trenger.

Vennlig hilsen fra meg

[bugge -jenta]

PS!

Innimellom blir jeg er lite barn med min store kropp og får ligge som et foster på mitt manns fang og gråte. Da bærer/holder han meg som et lite barn, og vi vet begge at nå holder han barnet mitt. Han trodde at han giftet seg med et voksent menneske en gang i tiden, men fant etterhvert ut at det kom ei lita jente med på kjøpet. Skulle han elske meg, måtte han elske hele meg. også mitt barn.

Så der finnes fang for barnesjelen i den fysiske virkeligheten også, selv for store, voksne kropper.

[Gjest 27-åring.]

Kroppen din er voksen, men inne i deg bærer du på et lite redd barn. Jeg har også vært der. Min psykiater sa til meg en gang at han hadde lyst å ta det lille barnet mitt på fanget og holde det stille der, til jeg fant ro og fred. Og da snakket vi hverken metaforisk eller bokstavelig, men mer som et mediteringsbilde hvis du skjønner hva jeg mener. Han visste at ordene hans gav meg angst. Og vi snakket om det. Jeg var ikke klar for tanken om et fang, det ble for nært.

Men jeg bevarte ordene i mitt hjerte. Og i min hjerne, og jobbet med bildet, og stemmen min. Barnestemmen min som kunne si at ; Jeg vil bli løftet opp. Jeg trenger et fang. Et barn som kan si det er ikke helt verdiløst i sin egen bevissthet. Lenge kunne jeg ikke si det, for jeg fortjente ikke dette fanget.

Seks år gikk, i terapi med en ny psykiater etterhvert. Og en kveld når jeg følte meg helt forlatt skrev jeg denne sangen.

Jeg har skrevet den en gang før her inne tror jeg, er ikke sikker, men vil gi den til deg. Dele din smerte om mulig. Kanskje kjenner du deg igjen. Den heter Forlatt, og den har et håp i seg. Jeg er ikke et stemmeløst foster lenger.

FORLATT

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten, så redd og så skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Husker du det du en gang sa?

Du sa du så mitt barn og ville løfte meg opp

Vil du gjøre det nå?

Holde meg stille inntil din kropp

Du kan få gjøre det nå

Jeg er ikke skapt for denne jord i kveld

Jeg ble så liten og forlatt i meg selv(....)

Ei lita jente ingen vil ha

Husker du det du en gang sa?

Du sa du ville stryke mitt hår til jeg fant fred

Vil du gjøre det nå?

Holde meg fast så jeg ikke faller ned

Du kan få gjøre det nå

Min hud er redd og min pust er så trang

Jeg trenger ro, jeg trenger et fang(...)

Fargene jeg kjente blekner hen

Isende blått står alene igjen

Flammen jeg kjente er døende glør

Jeg ble så liten, så redd og så skjør

Ei lita jente ingen vil ha

Men det var stemme igjen til å si det jeg sa;

Vil du gjøre det nå?

Du er den voksne som vet hva barnet ditt trenger. Du har et fang nå. Tankens kraft er mektig. Vi bryter oss stadig ned med den. Vi kan også skape oss bilder, meditere og løfte oss opp. Noen bilder må vi jobbe med i årevis kanskje. Du kan ta ditt lille barn på fanget, du vet hva barnet ditt trenger.

Vennlig hilsen fra meg

Tusen takk for diktet, fikk tårer i øynene. Jeg kan drømme meg bort til et trygt fang, men drømmen blir sår og vond fordi jeg vet at jeg aldri fikk oppleve det fanget og at jeg bare kan nå det i fantasien.

Her en dag traff jeg på en kjenning som hadde med seg sønnen sin i et karnevalstog. Den vesle gutten ristet og gråt fordi han ble skremt av noen som blåste med en fløyte inn i øret hans. Faren satte seg da ned på en mur og holdt rundt den vesle gutten til han sluttet å gråte. Når han hadde roet seg kysset han gutten ømt på kinnet og sa "Det går bra". Jeg kjente da et stikk i hjertet av misunnelse. Hadde jeg bare hatt en slik far.

[bugge -jenta]

Tusen takk for diktet, fikk tårer i øynene. Jeg kan drømme meg bort til et trygt fang, men drømmen blir sår og vond fordi jeg vet at jeg aldri fikk oppleve det fanget og at jeg bare kan nå det i fantasien.

Her en dag traff jeg på en kjenning som hadde med seg sønnen sin i et karnevalstog. Den vesle gutten ristet og gråt fordi han ble skremt av noen som blåste med en fløyte inn i øret hans. Faren satte seg da ned på en mur og holdt rundt den vesle gutten til han sluttet å gråte. Når han hadde roet seg kysset han gutten ømt på kinnet og sa "Det går bra". Jeg kjente da et stikk i hjertet av misunnelse. Hadde jeg bare hatt en slik far.

Ja, du skulle hatt en slik far, og et slikt fang. Og aldri opplevd noe av det vonde du har måttet gjennomgå. Det gjør vondt på dine vegne.

Jeg håper du har noen som ser ditt barn nå. Og kan holde deg når du er liten og trenger det.

På et eller annet vis.

Det er vanskelig å gå videre. For meg er det vanskelige å kvitte seg med skam, og få et godt forhold til min egen kropp. Det virker som det tar evigheter, og jeg har holdt på noen år, siden jeg nåe r midt i trettiåra. Men psykiater ved sin side er i hvertfall en stor hjelp.

Du er sterk, og har en sterk egostyrke, det tror jeg, som berger deg så du har klart det du har klart i livet. Men det viktigste å klare er å ha det nogenlunde godt, og det er også det vanskeligste for mange av oss. Jeg håper det blir slik både for deg og meg. Jeg mister litt håpet i blant selv. Vet ikke hvilken vei jeg skal svømme når jeg ligger og bakser ute på dypt, urolig vann.

Ha en så god dag som mulig.

Vennlig hilsen

[Gjest PandaMiranda]

Hei, du.

Det var utrolig trist å lese historien din. Så vondt at enkelte foreldre mangler evnen til å se sine barns behov og beskytte dem og passe på dem.

Vondt at mennesker med altfor store problemer kommer i en situasjon at de har ansvar for andre personer, uten at de i det hele tatt greier å ta ansvar for seg selv en gang.

Ut i fra måten du skriver på, får jeg likevel ikke inntrykk av at du drukner deg selv i selvmedlidenhet, som kanskje de fleste ville gjort. Selv om du har det vondt, flykter du ikke. Og du evner faktisk å gjøre din vonde erfaring om til en ressurs for andre som er i en vanskelig situasjon. Det synes jeg er beundringsverdig.

Du klarer å sette ord på hva du savner og hva som gjør vondt. Det er en viktig evne, og et godt utgangspunkt. Jeg tror at det er starten på veien videre. Fordi du klarer å se dine egne behov, har du også mulighet til å jobbe med å tette hullene.

Jeg synes du har fått nydelige svar fra bugge-jenta. Håper du også kan oppleve å finne et sted der det er rom for barnet i deg.

Og du, det at du delte din historie her, var en slags trøst for meg også. Jeg har en helt annen historie, ikke på langt nær så brutal som din, men likevel ting jeg hele tiden må jobbe med for å vinne et stadig større terreng av indre trygghet.

Du skrev klart og tydelig, jeg synes du formidlet barnets perspektiv på en god måte.

Ønsker deg alt godt.