Psychatry sucks

[Gjest a survivor]

Nothing more. Nothing less.

[Gjest missa n.]

så lenge jeg får min litium er jeg fornøyd.

og så lenge min venninne får hjelp til sine grusomme flashbacks etter krenkende seksuelle overgrep i barndommen.

jeg og hun ville vært ganske lost uten psykiatrien iallfall.

just my 50 cents.

[Gjest a survivor]

så lenge jeg får min litium er jeg fornøyd.

og så lenge min venninne får hjelp til sine grusomme flashbacks etter krenkende seksuelle overgrep i barndommen.

jeg og hun ville vært ganske lost uten psykiatrien iallfall.

just my 50 cents.

Tusen tusen takk for at du forteller om tilfeller der psykriari faktisk virker bra. Tusen takk.

[Gjest Mirandolina]

Kan du ikke heller prøve å tenke at noen enkelt individer i psykiatrien sucks,ikke hele psykiatrien,ikke alle som jobber der?

Folk er jo forskjellige,hadde du bodd på en annen kant av landet,hadde psykiatrien hvert annerledes,for der er det andre folk...

Og det er jo tydelig at folk for hjelp,og andre ikke...

Hvis du er missfornøyd og skuffet over psykiatrien,den psykiatriske behandlingen du har fått,hvorfor ikke prøve noe annet?

Og hvis jeg mener enkelt individer "sucks" som du sier,oppsøker jeg dem ikke,prøver heller å distandsere meg fra dem...

Bare noen tanker fra meg,som helt sikkert ikke forstår hvordan du har det.

[Gjest Mirandolina]

Og den loven blir sikkert ikke endret,og hva så..om den ble det,tror du alle dine problemer hadde forsvunnet da?

Kanskje ikke..for det var jo en grunn for at du havnet der,i psykiatrien,så kanskje du har fokus på feil sted..

Kanskje det er bedre å fokusere på "Hva trenger jeg nå,hva gjør jeg for å komme videre"?

Se fremover

Og hvis ikke du klarer det på egenhånd,hvis du hater psykiatri,finnes det andre behandligsformer...

[Gjest a survivor]

Kan du ikke heller prøve å tenke at noen enkelt individer i psykiatrien sucks,ikke hele psykiatrien,ikke alle som jobber der?

Folk er jo forskjellige,hadde du bodd på en annen kant av landet,hadde psykiatrien hvert annerledes,for der er det andre folk...

Og det er jo tydelig at folk for hjelp,og andre ikke...

Hvis du er missfornøyd og skuffet over psykiatrien,den psykiatriske behandlingen du har fått,hvorfor ikke prøve noe annet?

Og hvis jeg mener enkelt individer "sucks" som du sier,oppsøker jeg dem ikke,prøver heller å distandsere meg fra dem...

Bare noen tanker fra meg,som helt sikkert ikke forstår hvordan du har det.

Problemet er jo at jeg i mange år hadde fremført at jeg ikke ville ha noe med psykiatrien å gjøre, men så tvinges jeg likevel til det.

Dette er ikke et behandlingsproblem.

Det er et et etisk problem. Det er et menneskesynsproblem.

Det er systemet som er problemet, ikke de ansatte.

Uten system så har de ansatte ingen makt. Og selvsagt er noen ansatte mer lydhøre og mindre blinde enn andre.

Men det hele er altså et etisk problem. Et menneskesynsproblem.

Noen tillater frihetsberøvelse av seg selv. Andre ikke.

[Gjest Mirandolina]

Problemet er jo at jeg i mange år hadde fremført at jeg ikke ville ha noe med psykiatrien å gjøre, men så tvinges jeg likevel til det.

Dette er ikke et behandlingsproblem.

Det er et et etisk problem. Det er et menneskesynsproblem.

Det er systemet som er problemet, ikke de ansatte.

Uten system så har de ansatte ingen makt. Og selvsagt er noen ansatte mer lydhøre og mindre blinde enn andre.

Men det hele er altså et etisk problem. Et menneskesynsproblem.

Noen tillater frihetsberøvelse av seg selv. Andre ikke.

Men det må jo ha hvert en grunn for at de tvang deg.og du går jo til psykolog,er det også tvang?

Du må ha gjort noe for å "havne der"..ville du heller blitt fengslet da?

Er ikke for systemet samfunnet har jeg heller,men da er det samfunnet det er noe i veien med...

Og det er alle mennesker med på å skape..forstår du hva jeg mener?

[Gjest hakk i plata er slitsomt]

Jeg begynner å bli så utrolig lei av innleggene dine.

Men du spør et annet sted noe om hvorvidt man lærer noe av psykiatriske pasienter, og det jeg har lært av å se dine innlegg på dol de siste månedene er at personer som deg vekker en utrolig irritasjon selv hos folk som ikke så lett lar seg irritere.

Hva med å få et litt større, og mindre egosentrisk, perspektiv på ting? Hva med å gå på jobb hver dag og sørge for å bidra med noe til samfunnet?

[Gjest a survivor]

Men det må jo ha hvert en grunn for at de tvang deg.og du går jo til psykolog,er det også tvang?

Du må ha gjort noe for å "havne der"..ville du heller blitt fengslet da?

Er ikke for systemet samfunnet har jeg heller,men da er det samfunnet det er noe i veien med...

Og det er alle mennesker med på å skape..forstår du hva jeg mener?

Personlig ville jeg heller vært kun innesperret enn å bli tvangsmedisinert itillegg ja. Men det er ikke det saken dreier seg om, for jeg vil ikke godta noen som helst form for frihetsberøvelse utenom ved livsfare.

Du har rett, det er samfunnet som tillater dette. Men tvang rammer ikke mer enn 10.000 mennesker årlig. Derfor er det fortsatt en problemstilling som er lite alment kjent. Og samfunnet baserer seg på det fagfolket sier, som det gjør på et hvert område hvor man ikke har egenerfaring.

Eksempelvis var de aller fleste hvite amerikanere fra 1492-1964 like snille som idag, men man hadde fått det inn med morsmelken at sorte mennesker ikke hadde innsikt som hvite, og frihetsberøvelse av de sorte var således helt naturlig, ikke for å være slemme, men fordi man ikke visste bedre.

[Gjest a survivor]

Og den loven blir sikkert ikke endret,og hva så..om den ble det,tror du alle dine problemer hadde forsvunnet da?

Kanskje ikke..for det var jo en grunn for at du havnet der,i psykiatrien,så kanskje du har fokus på feil sted..

Kanskje det er bedre å fokusere på "Hva trenger jeg nå,hva gjør jeg for å komme videre"?

Se fremover

Og hvis ikke du klarer det på egenhånd,hvis du hater psykiatri,finnes det andre behandligsformer...

Min egen oppfatning er at det er tvangsbruken jeg ble påført som skaper det alt vesentlige av min problematiske tilstand idag.

Således vil verden endre seg for meg den dagen loven oppheves, selv om jeg ikke er direkte underlagt loven idag.

En lovendring ville således være den optimale løsning for meg, og jeg ville rikke lengre ha noe å klage over mhp fremtiden. Men det kan tenkes at det jeg ble rammet av trenger å bearbeides, det vil bare tiden vise. Men jeg tror jeg vil bli så glad den dagen loven oppheves, at det positive ved dette vil overskrygge alt annet, og jeg vil kunne gjenoppta et normalt liv.

Vel, så er faktum at loven fins idag, og jeg må også kunne takle at den forblir som idag. Og det er jo nettopp det jeg gjør etter beste evne.

Vel, ingen aner hvor mye jeg ønsker å aldri tenke tanken på p-ordet.

Og mine følelser har blitt vesentlig redusert. Det er slitenheten som er det problematiske. Men jeg merker at min tilnærming til debatten endres i god retning. Det er nok ikke sikkert at dere merker det. For følelser lar seg vanskelig overføre via tekst. Spesielt ikke når jeg har fremført det jeg har gjort over såpass lang tid.

Så - jeg ser fremover. Mer enn noen annen.

[Gjest a survivor]

Jeg begynner å bli så utrolig lei av innleggene dine.

Men du spør et annet sted noe om hvorvidt man lærer noe av psykiatriske pasienter, og det jeg har lært av å se dine innlegg på dol de siste månedene er at personer som deg vekker en utrolig irritasjon selv hos folk som ikke så lett lar seg irritere.

Hva med å få et litt større, og mindre egosentrisk, perspektiv på ting? Hva med å gå på jobb hver dag og sørge for å bidra med noe til samfunnet?

Jeg tror mange hvite lot seg irritere av sorte som ikke lot seg målbinde i sin kritikk av frihetsberøvelsen.

Jeg arbeidet etter beste evne. Men det kommer til et pkt hvor man ikke orker mer. Det er en konskekvens av tidligere tvangsbruk. Frihetsberøvelse er mer alvorlig enn det samfunnet har forstått.

Og - jeg tenker ofte på gå tilbake til arbeid. Men man må jo ha krefter å bidra med.

Jeg er en mann som ligger nede. Utslått etter samfunnets frihetsberøvelse.

Hva med å forsøke å forstå personer før man kritiserer dem?

[Gjest hakk i plata er slitsomt]

Jeg tror mange hvite lot seg irritere av sorte som ikke lot seg målbinde i sin kritikk av frihetsberøvelsen.

Jeg arbeidet etter beste evne. Men det kommer til et pkt hvor man ikke orker mer. Det er en konskekvens av tidligere tvangsbruk. Frihetsberøvelse er mer alvorlig enn det samfunnet har forstått.

Og - jeg tenker ofte på gå tilbake til arbeid. Men man må jo ha krefter å bidra med.

Jeg er en mann som ligger nede. Utslått etter samfunnets frihetsberøvelse.

Hva med å forsøke å forstå personer før man kritiserer dem?

Når man årsaksforklarer alt med at andre/samfunnet har påført en skade, så inntar man en overdreven offerrolle som i allefall ikke er energigivende.

Synes forøvrig din sammenligning med svartes frihetskamp, gir uttrykk for elementer av storhetsforestillinger fra din side.

[Gjest Mirandolina]

Personlig ville jeg heller vært kun innesperret enn å bli tvangsmedisinert itillegg ja. Men det er ikke det saken dreier seg om, for jeg vil ikke godta noen som helst form for frihetsberøvelse utenom ved livsfare.

Du har rett, det er samfunnet som tillater dette. Men tvang rammer ikke mer enn 10.000 mennesker årlig. Derfor er det fortsatt en problemstilling som er lite alment kjent. Og samfunnet baserer seg på det fagfolket sier, som det gjør på et hvert område hvor man ikke har egenerfaring.

Eksempelvis var de aller fleste hvite amerikanere fra 1492-1964 like snille som idag, men man hadde fått det inn med morsmelken at sorte mennesker ikke hadde innsikt som hvite, og frihetsberøvelse av de sorte var således helt naturlig, ikke for å være slemme, men fordi man ikke visste bedre.

Forstår at du sliter med dette.

Men jeg kan bare ikke unngå å tenke på "de andre"..de døde.

Demmes pårørende trygler ofte om at personen må bli tvangsinnlagt,men da gjør de ingenting..(enkelte individer)

Selv om de pårørende vet at "Nå tar han/hun selvmord snart"

Men du snakker om -når det ikke er fare for liv,men helse?

Får sin utsikt til bedring forverret (var det vel det het?)

Du var vel "uheldig" da,og møtte på feil individ...en annen psykolog/psykiater hadde gitt faen.

[Gjest a survivor]

Jeg begynner å bli så utrolig lei av innleggene dine.

Men du spør et annet sted noe om hvorvidt man lærer noe av psykiatriske pasienter, og det jeg har lært av å se dine innlegg på dol de siste månedene er at personer som deg vekker en utrolig irritasjon selv hos folk som ikke så lett lar seg irritere.

Hva med å få et litt større, og mindre egosentrisk, perspektiv på ting? Hva med å gå på jobb hver dag og sørge for å bidra med noe til samfunnet?

Jeg betalte et sekssifret antall kroner i skatt senest ifjor. Og hadde gjort det noen år.

Men selv den sterkeste må gi tapt på et tidspunkt. Jeg er ingen maskin heller.

Et annet alternativ er å sette meg med en kopp på hjørnet av Stortinget. Det er ikke noe koselig å få sånne tanker, selv om de rikke blir realisert.

Så kan du heller sparke på meg der. Helt greit det.

Jeg er fri til å gå vekk dersom jeg ønsker det.

[Gjest a survivor]

Når man årsaksforklarer alt med at andre/samfunnet har påført en skade, så inntar man en overdreven offerrolle som i allefall ikke er energigivende.

Synes forøvrig din sammenligning med svartes frihetskamp, gir uttrykk for elementer av storhetsforestillinger fra din side.

Du bør stille endel dypere spørsmål før trekker frem slike alvorlige forslag.

[Gjest Mirandolina]

Min egen oppfatning er at det er tvangsbruken jeg ble påført som skaper det alt vesentlige av min problematiske tilstand idag.

Således vil verden endre seg for meg den dagen loven oppheves, selv om jeg ikke er direkte underlagt loven idag.

En lovendring ville således være den optimale løsning for meg, og jeg ville rikke lengre ha noe å klage over mhp fremtiden. Men det kan tenkes at det jeg ble rammet av trenger å bearbeides, det vil bare tiden vise. Men jeg tror jeg vil bli så glad den dagen loven oppheves, at det positive ved dette vil overskrygge alt annet, og jeg vil kunne gjenoppta et normalt liv.

Vel, så er faktum at loven fins idag, og jeg må også kunne takle at den forblir som idag. Og det er jo nettopp det jeg gjør etter beste evne.

Vel, ingen aner hvor mye jeg ønsker å aldri tenke tanken på p-ordet.

Og mine følelser har blitt vesentlig redusert. Det er slitenheten som er det problematiske. Men jeg merker at min tilnærming til debatten endres i god retning. Det er nok ikke sikkert at dere merker det. For følelser lar seg vanskelig overføre via tekst. Spesielt ikke når jeg har fremført det jeg har gjort over såpass lang tid.

Så - jeg ser fremover. Mer enn noen annen.

Bra du ser fremover

Men hvordan var livet ditt før tvangsinnleggelsen,var alt mye bedre da?

Du har sakt at du var paranoid,men det er ikke nok til å tvangsinnlegge noen..

Sin utsikt til bedring forverret..hmf,i ditt tilfelle var det jo omvendt,du ble verre av å være der...

[Gjest a survivor]

Forstår at du sliter med dette.

Men jeg kan bare ikke unngå å tenke på "de andre"..de døde.

Demmes pårørende trygler ofte om at personen må bli tvangsinnlagt,men da gjør de ingenting..(enkelte individer)

Selv om de pårørende vet at "Nå tar han/hun selvmord snart"

Men du snakker om -når det ikke er fare for liv,men helse?

Får sin utsikt til bedring forverret (var det vel det het?)

Du var vel "uheldig" da,og møtte på feil individ...en annen psykolog/psykiater hadde gitt faen.

Psykiatrien overser selvmordskanditer.

Og så sperrer de inne meg.

Da er det noe galt et sted.

[Gjest Mirandolina]

Psykiatrien overser selvmordskanditer.

Og så sperrer de inne meg.

Da er det noe galt et sted.

Ja,det er det jeg tenker også,forstår det bare ikke.

Har ofte tenkt "Er det få utvalgte som får hjelp,og hvorfor er de utvalgt"?

Du er jo en utvalgt,men vil ikke være det...ja det er noe som ikke stemmer.

[Gjest a survivor]

Ja,det er det jeg tenker også,forstår det bare ikke.

Har ofte tenkt "Er det få utvalgte som får hjelp,og hvorfor er de utvalgt"?

Du er jo en utvalgt,men vil ikke være det...ja det er noe som ikke stemmer.

For å si det sånn. Jeg kan klare å bli innlagt inatt jeg. Uten å være til fare.

Det er faktum.

[Gjest a survivor]

Bra du ser fremover

Men hvordan var livet ditt før tvangsinnleggelsen,var alt mye bedre da?

Du har sakt at du var paranoid,men det er ikke nok til å tvangsinnlegge noen..

Sin utsikt til bedring forverret..hmf,i ditt tilfelle var det jo omvendt,du ble verre av å være der...

Før min første innleggelse, så hadde tilstanden vedvart i noen få dager.

Etter å ha blitt utsatt for tvang har dagens tilstand vedvart nå i sju år.