Skal jeg gå fra samboeren min?

[Gjest Usikker og forvirret]

Også postet på samliv, men uten respons, så jeg prøver her også.

Vet egentlig ikke hva jeg skal skrive. Kanskje det blir lettere å se ting i perspektiv hvis jeg skriver dem ned bare.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 8 år, siden jeg var 16. Han er på mange måter en fantastisk gutt, men dessverre merker jeg at han irriterer meg noe helt grenseløst. Alt han sier og gjør er galt. Føler at følelsene kjølner mer og mer. Er det mulig å finne tilbake til de varme følelsene som engang var der? Jeg er sinnsykt glad i han, men vet ikke om jeg elsker han, eller om vi kun er sammen fordi det har blitt en vane. Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting.

Utad så virker vi nok som det perfekte og lykkelige par, men det er vi ikke, hvertfall ikke jeg. Vi er så forskjellige, og vi er på totalt forskjellige steder i livet. Jeg har ambisjoner og drømmer, mens han er fornøyd med situasjonen som den er. Han er tiltaksløs, uansvarlig i forhold til økonomi, inkassosaker i haugevis, og jeg bruker hele studielånet mitt på å betale hans regninger. Jeg gjør alt hjemme, mens han mer eller mindre lever sitt eget liv. Jeg vil ha en følelse av å være lykkelig, og ikke et snev av tvil om at han er den rette. Men med han er det alltid litt tvil i bakhodet. Men hva om det er noe der? Hva om det kan fikses? Og tenk om han møter en annen! Tenk om jeg gjør det slutt, og så finner ut at han faktisk var den rette. Tenk om jeg møter en annen. Da vil det ikke være noen vei tilbake. Jeg blir gal av å tenke. Jeg er så redd for å miste han helt, samtidig som jeg er så lei, men vi får det jo ikke til å fungere, så hvilket annet valg har jeg? Jeg er så sliten og lei, er det for mye forlangt å ønske å være lykkelig? Hvorfor må dette være så vanskelig?

Samboeren min har en kompis som jeg må innrømme jeg er veldig tiltrukket av. Vi har alltid hatt en god tone og jeg vet at han liker meg veldig godt. Vi pleier ofte å flørte litt når vi møtes, sånn helt uskyldig ”hverdagsflørting”. Han sørger alltid for å ta litt ekstra på meg hvis han kan, og jeg må innrømme at jeg liker det. Jeg klarer alltid å beherske meg, og tror ikke det er noe som andre legger merke til. Det er så intenst, deilig og forbudt, og etterpå føler jeg meg nesten forelsket. Jeg føler meg fæl som føler slik og har disse tankene. Jeg får dårlig samvittighet, samtidig som jeg sitrer etter å møte han på en eller annen måte. Men i det siste har det kommet frem drøyt mange følelser jeg ikke kan huske å hatt noensinne før.

Lurer på om forholdet vårt er så galt at vi bør avslutte det, når jeg kan tenke så sterkt om en annen. Jeg lurer også på om jeg tilegner han masse negative kvaliteter, for å kunne gi ham skylden for alt jeg gikk glipp av i ungdomstiden. Er redd for å bære nag til ham for det senere. Jeg ser jo selv at denne flørtingen bare vil skape komplikasjoner for alle parter. Problemet her er at jeg ikke vet om jeg virkelig er betatt av denne gutten, eller om det rett og slett er innbilning, på grunn av mangel på oppmerksomhet og nærhet fra kjæresten. Han er mye fraværende, både fysisk og psykisk, og et relativt stort hasjforbruk gjør verken tilstedeværelsen eller kommunikasjonen noe bedre. Vi sklir bare lenger og lenger fra hverandre. Og selvfølgelig er det barn innblandet. Og dessverre må jeg innrømme at det er den største grunnen til at vi fortsatt er sammen. Men på den andre siden er jeg så utrolig glad i han som person, og vet ikke hva jeg skal gjøre uten han. Kanskje på tide å være litt egoistisk, og bare ta hensyn til meg selv og barnet?

Jeg har aldri vært sammen med noen på denne måten. 8 år er sinnsykt lenge! Hvordan gjør man det slutt etter å ha levd så lenge og tett sammen? Det virker jo veldig brutalt å si "nå er det slutt", for så å forsvinne for godt, når man har vært sammen i flere år. Samtidig så er det kanskje allerede maks brutalt å gjøre det slutt i det hele tatt?

Uff, det skal ikke være lett!

[Prozak]

Det høres ikke ut som om det er så mye å jobbe med, spør du meg. Et forhold som begynner i så lav alder er dessuten dømt til ikke å være livet ut. Man vokser som regel fra hverandre, eller oppdager at man har gått glipp av veldig mye som man føler for å ta igjen.

"........................................"

[Mrs. Wallace]

Jeg synes det virker som om du er rimelig ferdig med det forholdet, men den avgjørelsen er det uansett bare du som kan ta.

Men jeg har lyst til å kommentere en ting du skrev: "Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting."

Selv om forholdet ditt nå avsluttes, er det slett ikke det samme som at du har kastet bort de årene du har vært i det! Alle erfaringer er med på å forme oss, og med oss når vi tar valg videre. Jeg er dessuten helt sikker på at du har massevis av fine opplevelser og gode minner med samboeren din også. Det er verdifullt å ha - uansett.

Du er fremdeles ung, du har nå masse erfaring fra å være i et forhold - erfaring som kommer godt med videre, hvis du ønsker å bruke den.

Jeg var i et lengre forhold som sluttet da jeg var på din alder. Deretter koste jeg meg med å være ung og singel en stund, før jeg traff ham jeg nå er gift med. Og jeg er veldig glad for at vi begge hadde erfaring fra lengre forhold bak oss da vi traff hverandre. Vi visste hva vi mislikte og hva vi foretrakk i en partner, hva som kunne bli konfliktområder og hvordan vi var i et forhold. Det er ganske så nyttig.

Åtte år i et forhold er med andre ord slett ikke "ingenting" og langt fra "bortkastet". Husk det. ;o)

[Lillemus]

"Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting"

Det ble slutt mellom eksen og meg etter 19 år og to barn. Nå har det gått 3 år siden bruddet og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre enn nå! )

Hvis du føler at forholdet virkelig ikke er verdt å satse på så gjør det slutt så snart som mulig.

[Snorkfrøken]

Det høres ikke ut som om det er så mye å jobbe med, spør du meg. Et forhold som begynner i så lav alder er dessuten dømt til ikke å være livet ut. Man vokser som regel fra hverandre, eller oppdager at man har gått glipp av veldig mye som man føler for å ta igjen.

"........................................"

Hvorfor skal det være dømt til å ikke vare livet ut pga det?

[Prozak]

Hvorfor skal det være dømt til å ikke vare livet ut pga det?

Hvis man blir sammen i en alder av 16 år? Jepp, det er rimelig "dømt". Sannsynligheten er tilnærmet lik null. Det sier seg egentlig selv, iom. at man da går glipp av mye av ungdomstiden på enkelte områder. Det er selvfølgelig ikke absolutt alle dette er avgjørende for, men veldig veldig mange oppdager dette etter noen år. Det kan ta 5 år, eller det kan ta 20. I tillegg er sjansen overhengende for at man rett og slett vokser fra hverandre på enkelte områder, i varierende grad.

"........................................"

[Snorkfrøken]

Hvis man blir sammen i en alder av 16 år? Jepp, det er rimelig "dømt". Sannsynligheten er tilnærmet lik null. Det sier seg egentlig selv, iom. at man da går glipp av mye av ungdomstiden på enkelte områder. Det er selvfølgelig ikke absolutt alle dette er avgjørende for, men veldig veldig mange oppdager dette etter noen år. Det kan ta 5 år, eller det kan ta 20. I tillegg er sjansen overhengende for at man rett og slett vokser fra hverandre på enkelte områder, i varierende grad.

"........................................"

Vokse fra hverandre kan man da gjøre enten man begynner ilag når man er 15 eller 25 år.

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 16. Skal jeg bare stikke med en gang siden det er dømt allerede?

[Gjest Shira12]

Hvis man blir sammen i en alder av 16 år? Jepp, det er rimelig "dømt". Sannsynligheten er tilnærmet lik null. Det sier seg egentlig selv, iom. at man da går glipp av mye av ungdomstiden på enkelte områder. Det er selvfølgelig ikke absolutt alle dette er avgjørende for, men veldig veldig mange oppdager dette etter noen år. Det kan ta 5 år, eller det kan ta 20. I tillegg er sjansen overhengende for at man rett og slett vokser fra hverandre på enkelte områder, i varierende grad.

"........................................"

Får håpe vi motbeviser det da )

Vi har faktisk vokst sammen, og har det bare og bedre og bedre.

Men skal innrømme at vi var klar over at ofte er det dømt, men so far so good )

[Prozak]

Vokse fra hverandre kan man da gjøre enten man begynner ilag når man er 15 eller 25 år.

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 16. Skal jeg bare stikke med en gang siden det er dømt allerede?

"Vokse fra hverandre kan man da gjøre enten man begynner ilag når man er 15 eller 25 år."

Det er selvfølglig ikke det samme. Man endrer seg betraktelig mer fra man er 15 til 25 enn fra 25 til 35.

"Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 16. Skal jeg bare stikke med en gang siden det er dømt allerede?"

Hvorfor så defensiv? Jeg påpeker kun det åpenbare - all erfaring, statistikk, psykologi og observasjoner av verden og menneskeheten støtter det. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes unntak, eller at man skal la være å prøve. Men de som blir sammen som barn, og som fortsatt er sammen når de er 50, er så sjeldne at de selvfølgelig er unntak.

Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte hisser seg sånn opp over selvfølgeligheter som dette? Eller tar det som en påtand om at de ikke skulle ha gjort det de gjør/har gjort? Det er statistikk, og tilhørende sannsynlighet - ingenting annet.

Har man overhodet ikke behov for å "ha" mer enn en partner/etc. i løpet av den delen av livet - og hvis det gjelder begge parter - så er det jo ingen grunn til ikke å prøve. Men bli nå ikke overrasket over at det ikke varer livet ut, da. De aller fleste har behov for å "leve livet" på ett eller annet plan eller en eller annen måte, i en eller annen kortere eller lengre periode. Ofte vil et tidlig langvarig fohold forskyve dette, men det forsvinner ikke hvis behovet er der.

"......................................"

[Prozak]

Jeg synes det virker som om du er rimelig ferdig med det forholdet, men den avgjørelsen er det uansett bare du som kan ta.

Men jeg har lyst til å kommentere en ting du skrev: "Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting."

Selv om forholdet ditt nå avsluttes, er det slett ikke det samme som at du har kastet bort de årene du har vært i det! Alle erfaringer er med på å forme oss, og med oss når vi tar valg videre. Jeg er dessuten helt sikker på at du har massevis av fine opplevelser og gode minner med samboeren din også. Det er verdifullt å ha - uansett.

Du er fremdeles ung, du har nå masse erfaring fra å være i et forhold - erfaring som kommer godt med videre, hvis du ønsker å bruke den.

Jeg var i et lengre forhold som sluttet da jeg var på din alder. Deretter koste jeg meg med å være ung og singel en stund, før jeg traff ham jeg nå er gift med. Og jeg er veldig glad for at vi begge hadde erfaring fra lengre forhold bak oss da vi traff hverandre. Vi visste hva vi mislikte og hva vi foretrakk i en partner, hva som kunne bli konfliktområder og hvordan vi var i et forhold. Det er ganske så nyttig.

Åtte år i et forhold er med andre ord slett ikke "ingenting" og langt fra "bortkastet". Husk det. ;o)

"Åtte år i et forhold er med andre ord slett ikke "ingenting" og langt fra "bortkastet". Husk det. ;o)"

Men å fortsette i et dødt forhold av en grunn som det, _det_ er å kaste bort x antall år.

"..........................................."

[Gjest mallet]

Du ser selv at dette ikke fungerer. Det ER vanskelig å bryte et langt forhold, det er ikke så rart at du sliter med dette. Men ta avgjørelsen, og hold på den. Flytt ut sammen med barnet, til mor eller en venninne, med en gang, det blir bare vanskeligere om dere skal tråkke oppå hverandre etter det er slutt. Det kommer til å komme tider der du angrer og det virker enklere og tryggere å bare holde fast ved det gamle. Da må du bite tenna sammen og si at dette klarer jeg. Du har det ikke godt sammen med denne mannen, og tror du egentlig en hasjrøykende, ansvarsløs fjomp er en god rollemodell for barnet? Ja, det er det han er.

Det er hans eget valg å la være å ta ansvar for sitt eget liv og for sin familie. Han har valgt dere bort, og det må både han og du ta konsekvensen av.

[Gjest Aimabel]

Det høres ikke ut som om det er så mye å jobbe med, spør du meg. Et forhold som begynner i så lav alder er dessuten dømt til ikke å være livet ut. Man vokser som regel fra hverandre, eller oppdager at man har gått glipp av veldig mye som man føler for å ta igjen.

"........................................"

hva går man glipp av?

[Gjest Eizoze]

"Vokse fra hverandre kan man da gjøre enten man begynner ilag når man er 15 eller 25 år."

Det er selvfølglig ikke det samme. Man endrer seg betraktelig mer fra man er 15 til 25 enn fra 25 til 35.

"Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 16. Skal jeg bare stikke med en gang siden det er dømt allerede?"

Hvorfor så defensiv? Jeg påpeker kun det åpenbare - all erfaring, statistikk, psykologi og observasjoner av verden og menneskeheten støtter det. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes unntak, eller at man skal la være å prøve. Men de som blir sammen som barn, og som fortsatt er sammen når de er 50, er så sjeldne at de selvfølgelig er unntak.

Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte hisser seg sånn opp over selvfølgeligheter som dette? Eller tar det som en påtand om at de ikke skulle ha gjort det de gjør/har gjort? Det er statistikk, og tilhørende sannsynlighet - ingenting annet.

Har man overhodet ikke behov for å "ha" mer enn en partner/etc. i løpet av den delen av livet - og hvis det gjelder begge parter - så er det jo ingen grunn til ikke å prøve. Men bli nå ikke overrasket over at det ikke varer livet ut, da. De aller fleste har behov for å "leve livet" på ett eller annet plan eller en eller annen måte, i en eller annen kortere eller lengre periode. Ofte vil et tidlig langvarig fohold forskyve dette, men det forsvinner ikke hvis behovet er der.

"......................................"

"påpeker kun det åpenbare - all erfaring, statistikk, psykologi og observasjoner av verden og menneskeheten støtter det. "

O store allviter - hvor tar du det fra?

[Prozak]

hva går man glipp av?

Hva du går glipp av, ved å være i et fast forhold fra du er 16? Morsomt :-)

"........................................."

[Prozak]

"påpeker kun det åpenbare - all erfaring, statistikk, psykologi og observasjoner av verden og menneskeheten støtter det. "

O store allviter - hvor tar du det fra?

Jeg registrerer bare at enkelt faktisk presterer å krangle på at et forhold inngått i tenårene har mindre sjansen for å blir varig enn et forhold inngått i voksen alder. Det finner jeg en smule underholdende :-)

".........................................."

[Gjest Eizoze]

Jeg registrerer bare at enkelt faktisk presterer å krangle på at et forhold inngått i tenårene har mindre sjansen for å blir varig enn et forhold inngått i voksen alder. Det finner jeg en smule underholdende :-)

".........................................."

Da har du altså belegg for dine påstander?

Vil du dele det med andre, eller vil du beholde det for deg selv?

[meg__123!]

Jeg registrerer bare at enkelt faktisk presterer å krangle på at et forhold inngått i tenårene har mindre sjansen for å blir varig enn et forhold inngått i voksen alder. Det finner jeg en smule underholdende :-)

".........................................."

tåpelig å si at forhold som er starta når man er ung er dømt til å gå dårlig... kommer heelt an på personene.. kan skje med folk som har blitt sammen i voksen alder også.. tåpelig..!

[Gjest soldier]

Jeg er faktisk litt overrasket over at du ikke skjønner at en forelskelse i 16-års alderen SKAL gå over.

Det er svært få som finner sin livsledsager da man er 16 år.

[meg__123!]

Jeg er faktisk litt overrasket over at du ikke skjønner at en forelskelse i 16-års alderen SKAL gå over.

Det er svært få som finner sin livsledsager da man er 16 år.

ser du ikke alle de som er skilt idag? er det bare pga at man ble sammen tidlig?

[Gjest Randeim]

Hvis man blir sammen i en alder av 16 år? Jepp, det er rimelig "dømt". Sannsynligheten er tilnærmet lik null. Det sier seg egentlig selv, iom. at man da går glipp av mye av ungdomstiden på enkelte områder. Det er selvfølgelig ikke absolutt alle dette er avgjørende for, men veldig veldig mange oppdager dette etter noen år. Det kan ta 5 år, eller det kan ta 20. I tillegg er sjansen overhengende for at man rett og slett vokser fra hverandre på enkelte områder, i varierende grad.

"........................................"

Det finnes mange unntak fra den regelen (om det er noen regel), og det kommer også helt an på hvilken personlighetstyper disse menneskene er (samt på en del annet).

Jeg vet om mange par som møttes som 16-17-18-åringer, som har holdt sammen i 20-25 år nå, og forholdene ser ut til å ha blitt bedre med åra.