Skal jeg gå fra samboeren min?

[Gjest soldier]

Unnskyld meg, men mamma fant pappa da hun var 15. Og de har vært gift i 22 år nå. Så det går da an det også!

(Selv om det kanskje er MEGET sjeldent nå i dag..)

Uhyre sjeldent.

[Gjest Aimabel]

Og så var vi på sex igjen. Du ser ikke at livet og ungdomstiden er mer enn det?

Og man vil SELVFØLGELIG ikke føle at man har gått glipp av noe når man er i et godt forhold. Det kommer senere, når man begynner å vokse fra hverandre og/eller følelsene begynner å kjølne.

"....................................."

-"Og så var vi på sex igjen. Du ser ikke at livet og ungdomstiden er mer enn det?"

:-) Jo, jeg ser det! Men jeg ser ikke at alt det andre ikke lar seg kombinere med et forhold.

Jeg føler meg like fri til å gjøre det jeg vil selv om jeg er i et forhold.

[Gjest soldier]

Vi var riktignok litt eldre - 19 og 20 år - da vi ble sammen.

Har vært sammen i 15 år nå og regner med det varer livet ut :-)

34 og 35 år...vare livet ut...?

Mulig, men krisen i slike forhold inntreffer helst når paret er pluss-minus 40.

[Gjest Usikker og forvirret]

Jeg har nettopp avsluttet et fire år langt forhold. Vi har et barn sammen. Jeg kan ikke si hva du skal gjøre, men jeg kan fortelle om hvilke grunner som veide tungt for min egen avgjørelse.

1. Forskjellige ideer om hva slags liv vi ønsker. Jeg trenger litt fart og moro, er en utålmodig person, han vil helst sitte hjemme mye av tiden. Han tok aldri initiativ til aktiviteter, men ble riktignok med når jeg ordnet alt.

2. Forskjellige idèer om hva et forhold burde inneholde. Vi klarte ikke å møtes hverken gjennom sex eller samtaler. Der jeg forventet spennende sex, var han fornøyd med det samme om og om igjen. Der jeg sårt trengte en samtalepartner, var han bare en som lyttet og sa "Mm".

3. Jeg kjente jeg hadde lyst til å være utro.

4. Jeg savnet han ikke mens han var på jobb, faktisk ble jeg litt irritert når han kom hjem.

5. Tanken på meg eller han sammen med noen andre var på ingen måte uutholdelig. Faktisk var tanken helt grei.

6. Jeg kunne si at jeg ikke ville mer, uten å håpe at han skulle gjøre noe smart for å ordne ting. Jeg hadde med andre ord innsett at det ikke lot seg ordne. Og jeg gjorde det uten bitterhet og sinne, men heller takknemlig for den tiden vi har hatt sammen. Jeg vet at han har vært riktig for meg i fire år. Han ville bare ikke være det framover.

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

ta en "pause" i allefall.og finn ut hva du egentlig vil:)

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

Jeg er faktisk litt overrasket over at du ikke skjønner at en forelskelse i 16-års alderen SKAL gå over.

Det er svært få som finner sin livsledsager da man er 16 år.

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

Du ser selv at dette ikke fungerer. Det ER vanskelig å bryte et langt forhold, det er ikke så rart at du sliter med dette. Men ta avgjørelsen, og hold på den. Flytt ut sammen med barnet, til mor eller en venninne, med en gang, det blir bare vanskeligere om dere skal tråkke oppå hverandre etter det er slutt. Det kommer til å komme tider der du angrer og det virker enklere og tryggere å bare holde fast ved det gamle. Da må du bite tenna sammen og si at dette klarer jeg. Du har det ikke godt sammen med denne mannen, og tror du egentlig en hasjrøykende, ansvarsløs fjomp er en god rollemodell for barnet? Ja, det er det han er.

Det er hans eget valg å la være å ta ansvar for sitt eget liv og for sin familie. Han har valgt dere bort, og det må både han og du ta konsekvensen av.

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

"Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting"

Det ble slutt mellom eksen og meg etter 19 år og to barn. Nå har det gått 3 år siden bruddet og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det bedre enn nå! )

Hvis du føler at forholdet virkelig ikke er verdt å satse på så gjør det slutt så snart som mulig.

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

Jeg synes det virker som om du er rimelig ferdig med det forholdet, men den avgjørelsen er det uansett bare du som kan ta.

Men jeg har lyst til å kommentere en ting du skrev: "Er så redd for å føle at jeg har kastet bort 8 år på ingenting."

Selv om forholdet ditt nå avsluttes, er det slett ikke det samme som at du har kastet bort de årene du har vært i det! Alle erfaringer er med på å forme oss, og med oss når vi tar valg videre. Jeg er dessuten helt sikker på at du har massevis av fine opplevelser og gode minner med samboeren din også. Det er verdifullt å ha - uansett.

Du er fremdeles ung, du har nå masse erfaring fra å være i et forhold - erfaring som kommer godt med videre, hvis du ønsker å bruke den.

Jeg var i et lengre forhold som sluttet da jeg var på din alder. Deretter koste jeg meg med å være ung og singel en stund, før jeg traff ham jeg nå er gift med. Og jeg er veldig glad for at vi begge hadde erfaring fra lengre forhold bak oss da vi traff hverandre. Vi visste hva vi mislikte og hva vi foretrakk i en partner, hva som kunne bli konfliktområder og hvordan vi var i et forhold. Det er ganske så nyttig.

Åtte år i et forhold er med andre ord slett ikke "ingenting" og langt fra "bortkastet". Husk det. ;o)

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Gjest Usikker og forvirret]

Det høres ikke ut som om det er så mye å jobbe med, spør du meg. Et forhold som begynner i så lav alder er dessuten dømt til ikke å være livet ut. Man vokser som regel fra hverandre, eller oppdager at man har gått glipp av veldig mye som man føler for å ta igjen.

"........................................"

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

[Prozak]

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

Jeg tror nok at å vente og håpe på at ting ordner seg er en litt typisk "kvinne-ting". Men jeg skjønner godt hva du mener, og skjønner godt hvordan det kan virke "tryggere" å bli i det kjente og vante, selv om man egentlig vet at det er feil. Og det er aldri (med noen få unntak) gøy å bryte ut av et forhold, enten det er for det beste, eller et opprivende brudd. Lykke til :-)

(Og jeg håper ikke kranglingen om prinsippielle og generelle ting i tråden har vært for ille. :-)

"......................................."

[Prozak]

34 og 35 år...vare livet ut...?

Mulig, men krisen i slike forhold inntreffer helst når paret er pluss-minus 40.

For en gangs skyld er jeg faktisk enig med deg :-)

"........................................."

[Gjest EnLitenKattepus]

For en gangs skyld er jeg faktisk enig med deg :-)

"........................................."

hei,dataingeniørhelten min!

har du et svar til meg om troyanske hester? se tråd:)

[Prozak]

-"Og så var vi på sex igjen. Du ser ikke at livet og ungdomstiden er mer enn det?"

:-) Jo, jeg ser det! Men jeg ser ikke at alt det andre ikke lar seg kombinere med et forhold.

Jeg føler meg like fri til å gjøre det jeg vil selv om jeg er i et forhold.

":-) Jo, jeg ser det! Men jeg ser ikke at alt det andre ikke lar seg kombinere med et forhold."

Nei, det kan jo selvfølgelig passe sammen. Men sjansene er veldig store for at det kræsjer på et eller flere punkter etter en stund. Og det er jo kun det jeg hevder: Sjanser, sannsynligheter etc. Unntakene er selvfølgelig reelle. Selv om 9 av 10 slike forhold ikke varer, så er jo ikke de som faktisk varer noe mindre "verdt" (slik som enkelte her forsøker å anklage meg for å mene).

"Jeg føler meg like fri til å gjøre det jeg vil selv om jeg er i et forhold."

Ja, men da er du heldig. Og hvis du inngikk forholdet i tenårene, og faktisk fortsatt føler det slik i 30-årene, så er det jo ingenting som er bedre enn det. Men det er utvilsomt ganske sjeldent.

Det at slikt er sjeldent, og at sannsynlighetene er små, gjør imidlertid ikke at man ikke skal prøve. Er det noe man lærer av, og blir livsklokere og mer erfaren av, så er det å ikke være begrenset av odds.

"...................................."

[Gjest Aimabel]

":-) Jo, jeg ser det! Men jeg ser ikke at alt det andre ikke lar seg kombinere med et forhold."

Nei, det kan jo selvfølgelig passe sammen. Men sjansene er veldig store for at det kræsjer på et eller flere punkter etter en stund. Og det er jo kun det jeg hevder: Sjanser, sannsynligheter etc. Unntakene er selvfølgelig reelle. Selv om 9 av 10 slike forhold ikke varer, så er jo ikke de som faktisk varer noe mindre "verdt" (slik som enkelte her forsøker å anklage meg for å mene).

"Jeg føler meg like fri til å gjøre det jeg vil selv om jeg er i et forhold."

Ja, men da er du heldig. Og hvis du inngikk forholdet i tenårene, og faktisk fortsatt føler det slik i 30-årene, så er det jo ingenting som er bedre enn det. Men det er utvilsomt ganske sjeldent.

Det at slikt er sjeldent, og at sannsynlighetene er små, gjør imidlertid ikke at man ikke skal prøve. Er det noe man lærer av, og blir livsklokere og mer erfaren av, så er det å ikke være begrenset av odds.

"...................................."

der fikk du sagt det!

Jeg har vel tenkt tanken jeg også. Hvordan ville det være å vært sammen med en annen, osv..

Men når jeg føler at jeg har funnet den rette så kan jeg ikke forlate han pga statistikker. Og det synes jeg heller ingen andre skal gjøre, man får følge sine følelser.

Min største redsel er selvfølgelig å havne i førtiårskrise og bli en sånn gæren dame, som føler at hun har gått glipp av noe, og lever fjortisslivet igjen ;-D

Men den sjangsen får man ta!

[Prozak]

der fikk du sagt det!

Jeg har vel tenkt tanken jeg også. Hvordan ville det være å vært sammen med en annen, osv..

Men når jeg føler at jeg har funnet den rette så kan jeg ikke forlate han pga statistikker. Og det synes jeg heller ingen andre skal gjøre, man får følge sine følelser.

Min største redsel er selvfølgelig å havne i førtiårskrise og bli en sånn gæren dame, som føler at hun har gått glipp av noe, og lever fjortisslivet igjen ;-D

Men den sjangsen får man ta!

Vi må ta mange sjanser her i livet, og akkurat den er vel neppe den tyngste :-)

Men nei - man skal selvføgelig ikke droppe et forhold e.l. p.g.a statistikker. Min vinkling var bare ment som en forklaring på hvorfor det ofte er slik, basert på ingenting annet enn ren, pur logikk (og litt grunnleggende psykologi).

"......................................."

[Gjest prust]

34 og 35 år...vare livet ut...?

Mulig, men krisen i slike forhold inntreffer helst når paret er pluss-minus 40.

De 15 årene har slett ikke vært noen dans på roser og på rosenrøde skyer. Vi har temperament begge to og har hatt mange opp- og nedturer.

Tross dette - eller kanskje på grunn av dette - har vi en dyp kjærlighet til hverandre som jeg virkelig har tro på varer livet ut.

Vi kjenner hverandre godt, har respekt for hverandre og kjenner oss knyttet til hverandre - uten at det på noen måte føles innesteng og klamt.

Jeg har vært betatt av andre og sikkert han også - men jeg har ingen tro på at vi skulle få det bedre med noen andre.

Tror du virkelig ikke at noen som blir sammen unge kan ha det godt sammen livet ut? Selvfølgelig utvikler en seg, men en trenger ikke nødvendigvis utvikle seg i motsatte retninger?

[Lillemus]

Tusen takk for alle svar, de er lest mange, mange ganger.

Svarene fra dere gjorde det lettere å se tingene i et litt annet perspektiv. At det ikke trenger å være et nederlag å "gi opp", men at man faktisk kan gå ut av forholdet og vite at det var fint frem til nå, men at det faktisk ikke var mer å hente ut, nettopp på grunn av den naturlige utviklingen. Og også det å høre at andre ha vært gjennom det samme OG har det bra i etterkant, det hjalp!

Jeg ser jo selv hva som bør gjøres, men av og til er det så mye lettere å holde seg til tingene som de er, og bare velge letteste løsning. Avgjørelsen er enda ikke tatt, men dere har virkelig hjulpet meg på god vei med tankene mine. Tusen takk for all støtte og gode ord, det trengte jeg nå!

Det er slett ikke et nederlag å gi opp, jeg synes det må være et større nederlag om man blir i et forhold som ikke gir noen av partene noe som helst i redsel for å bli alene.

Jeg har nå kommet så langt, 3 år etter bruddet, at jeg kan få flashbacks til gode minner fra den tiden vi hadde sammen. Og det føles godt. ) Men tilbake i forholdet vil jeg ikke, niks niks.